Guide til klatring i Thailand

Rop og oppmuntringer lyder langs stranden. "Come on! You can do it! Yeeees!" Instuktørene passer på. De kjenner steinen, vet hvor de gode takene er og hvor du kan stå godt på beina og få en hvil.

Finner du ikke riktig frem selv, så guider de deg trygt til riktig plass og du vinner høydemeter mot en deilig, belønnende følelse av mestring og en nydelig utsikt på toppen av ruten.  

Flere og flere ønsker seg en aktiv ferie. Og vil du ha noe annet enn golfreiser og dykkekurs, ja da drar du til Railay. Vannet er varmt og herlig turkist, strendene nydelige og palmene svaier lett, men det ikke derfor du er her, ikke først og fremst. Det er de oransje, hvite og lysegrå fjellene som omkranser og rammer inn det hele som lokker. 

Hit kommer du nemlig for å klatre!

Og det kan du gjøre hver dag, hele året, men med høysesong samtidig med det norske vinterhalvåret er det spesielt attraktivt når snøen ligger tungt her hjemme. 

Railay er et berømt klatreeldorado for alle nivåer, og det finnes mange like populære klatredestinasjoner verden rundt, men få som er så tilrettelagt for nettopp det å prøve klatring for første gang som Railay.  

Det som er så spesielt her, foruten de helt eksepsjonelt vakre omgivelsene, er de mange klatreskolene. Det gjør det ekstremt lett å få med seg privat guide eller å delta på kurs. Det tilrettelegges for alle nivåer.

Her kan du klatre som nybegynner på topptau eller lede egne ruter med guide om du skulle ønske det. Nivået på rutene er høyt, og spennet i grader skulle tilsi at så godt som alle skulle finne både utfordrende og fine prosjekter. 

I tillegg er nærheten til craget, altså klatreområdet, uovertruffent. Du bor praktisk talt i det. Ingen humpete firetimers tur i jeep for å komme frem her, ei heller strabasiøs klyving opp i ei ur for å komme til klatreveggen.

Nei, her er det bare å steppe inn i flip flopsene og gå noen meter lenger enn dine medturister som skal til solsengene, (som selvsagt har vært holdt opptatt siden før frokost med håndklær og bøker) bort til enden av stranden, knyte seg inn i tauet og starte dagens klatreøkt. 

Senere skal også du, som de vanlige turistene, bade. Men da med belønningen av noe av det beste i verden, nemlig det å være klatresliten. 

Alle kan klatre! (Og det er ikke så farlig som det ser ut som.)

"Det var ikke jeg som begynte å klatre. Det var dere som sluttet!" Sa Arne Næss, som svar på et spørsmål om hvorfor han begynte å klatre.

Og selv om tidligere klatreerfaring begrenser seg til klatring i trær i forbindelse med barnlig epleslang kan du prøve utendørs fjellklatring! 

Instruktørene på klatrekursene her sikrer alle nybegynnere på topptau. Man kan altså når som helst sette seg i selen, kjenne tauet stramme og ta seg en pause. Det trenger ikke være fordi du har blitt sliten, det kan også være for å se på utsikten. 

Noen kvier seg litt for utendørs klatring med tanke på utstyr og sikkerhet. Det kan være farlig, men det er trygt om det blir gjort riktig. Det er derfor du lærer det av en av de mange sertifiserte instruktørene på Railay.

Selve utstyret er i dag veldig sikkert og området er godt vedlikeholdt med reboltede ruter med titanbolter. Man kan gi et bidrag til dette arbeidet ved å støtte Thaitanium project. 

Kanskje nettopp aspektet av frykt uten direkte fare er en del av selve utendørs klatreopplevelsen for mange? Samlet sett med den fysiske utfordringen, en følelse av å oppheve tyngdekraften for en stund, det sosiale aspektet og den herlige problemløsingen, er det ikke rart klatring gir mersmak og at flere og flere prøver seg i fjellveggen. 

Klatreturismen på Railay startet med "Money Maker".

Med båt som eneste adkomst oppleves halvøyen som litt avsidesliggende. De høye fjellene har hindret veiutbygging som dermed har bremset tiden. Takk og lov for fjellene! 

Tidlig på 90-tallet var Railay et slags hemmelig paradis for erfarne klatrere, nå er det litt mer utbygd. Fjellveggene har fått mer enn 700 boltede ruter, det finnes flust av klatreskoler, flere hoteller i alle prisklasser, med de rimeligste alternativene på nabostranden Tonsai.

Der er det også mange klatrefelt, med de hardeste rutene i regionen og den letteste stemningen på hippie-strandbaren "Freedom bar". Tilbake på Railay finner man små butikker, massasjesteder, reggaebarer, spisesteder, apotek og legevakt.

Og det har vokst frem en hovedgate, Walkingstreet, hvor sanden man gikk på før, nå nylig er byttet ut med brostein, men hvor det heldigvis ikke finnes biler. Atmosfæren er fremdeles sydlandsk avslappet. 

Aranya Sarawari hos King Climbers, forteller om starten på det kommersielle klatreeventyret som hennes sjef, Somporn Suebhait "King" selv var med på.

Det startet for alvor med en rute som heter "Money Maker" og den fikk navnet sitt fordi guidene som hjalp de første eventyrlystne turistene tok 30 baht per tur. Kanskje får du klatre denne historiske ruten ved ditt besøk?

Det er en vertikal linje med fine formasjoner, gradert til 6a. En oppvarmingsrute for noen, kanskje turens prosjekt for andre? Uansett hvilket nivå du klatrer på, fra toppen av ruten bør du snu deg og se ned på en av verdens desidert vakreste strender. Ikke rart de første turistene klatret nettopp her. 

Klatringen på Railay og Tonsai: 

På klippene kan du møte barnefamilier, unge backpackere, bryllupsreisende og pensjonister. Ja, til og med oslohipstere prøver klatring for første gang på Railay. 

Klatreskolene velger seg ofte feltene "One, Two, Three" og "Phra Nang Beach". Der finner man fine ruter på de lavere gradene, hovedsaklig med vertikale vegger og gode tak. Begge feltene har skygge stort sett hele dagen. Phra Nang stranden, med ruten «Money Maker» er stadig med i kåringer over verdens fineste strender og det å få lov til å klatre der kjennes ut som en gave.  

På «One, Two, Three» ligger det to nydelige og nokså like ruter side om side. Den første er kanskje verdens fineste 6a+, «Make A Way». Å klatre den kan kjennes som å klatre på badekarskanter, men trivelige badekarskanter. Ruten er såpass mye klatret at den er polert, men det er helt klart verdt det.

På det nivået er den unik, den har litt av alt; bratt start, teknisk midtparti og som kirsebæret på toppen er den også pumpende mot slutten. Den andre ruten er det samme ganger 10. «Nights in White Satin» er en fabelaktig 7b+, og litt som å klatre Make A Way i størrelse Large. 

Vil man teste toleransen for høyder, bare nyte utsikten fra et av halvøyens utsiktspunkt, eller klatre mulit- pitch, bør feltet Thaiwand wall besøkes. Her finner man topp-kvalitets fjell med spektakulær utsikt. Det er dette fjellet man ser i enden av stranden på Railay vest. 

Tonsai Roof er der "de kule guttene i c-klassen" henger. Der finner man de hardeste rutene i området og atletisk klatring i verdensklasse. Veggen er så overhengende at du kan få klatret selv om det skulle komme litt tropisk regn.

En litt lettere variant på stranden er «Beauty and the Beast». En akrobatisk 6c med et fantastisk fotflytt-crux ut på en fritthengende stalaktitt. «Babes in Thailand» er et knepp eller to tyngre, men må nevnes. Det er klassikeren over alle klassikere, og manges første 7a. Alle på det nivået bør gjøre seg selv en tjeneste og prøve den. 

Advarsel! Meget avhengighetsskapende! 

Som turist får du en veldig fin ferie på Railay. Men som klatrer får du en opplevelse for livet! Klatring er så altomfattende deilig at man både føler seg som en av de heldige innvidde og samtidig synes litt synd på dem på solsengene som ikke vet hva som foregår bare litt lengre borte på stranden. 

Så, tilbake til det badet vi ble lovet innledningsvis. Det er knapt noe som kan måle seg med følelsen av å hive seg i vannet etter en lang klatredag.

Å være lykkelig inn til margen, matt av problemløsing, lemster i muskler og smil, fornøyd og mett på opplevelser, og kanskje med et skrubbsår på kneet, det er det som er klatresliten. Og ingenting er bedre enn det! 

Eller, nesten ingen ting. Mens du ligger og dupper i havet søker nemlig blikket opp mot fjellene igjen, et ekko av "more left, reach up higher, you not only monkey, you Spidermonkey!" runger i ørene, spørsmålet melder seg, og det er det som er det aller aller beste; når kan jeg klatre igjen, mon tro?