De siste årene har mange Thailand-farere for alvor begynt å se seg om etter andre klatresteder enn Railay og Ton Sai. Ikke fordi disse er dårlige reisemål – rutene er fremdeles fine og strendene like hvite, men fordi turistifiseringen gjør at sjarmen ikke er som den var. Nå skal det sies at mange liker både bedre hoteller og bedre sanitærforhold, så intet er så ille at det ikke er godt for noe. Men det har seg nå en gang slik at mange av oss klatrere leter etter en autentisitet – noe ekte og «urørt». Ton Sai skal nå utbygges og «moderniseres», og det skyldes vel populariteten da, som igjen skyldes oss klatrere. En snodig greie. Arbeidet er påbegynt med en stor, høy mur av betong som splitter hele idyllen, og alle de sjarmerende barene ved stranda – på innsiden er muren – er revet. Enda godt at Thailand er proppet med kalksteinsklipper, og at nybolting sakte, men sikkert gir flere og flere klatrefelt og flere og flere ruter. Det skjer også på øya Koh Yao Noi, som ligger time med hurtigbåt nord for Ton Sai, mellom Phuket og fastlandet.
Utsikt: Et vakkert syn fra toppen av The Mitt. Der ligger en av de få strendene på Koh Yao Noi, med Paradise Koh Yao resort. Foto: Dag Hagen
Koh Yao Noi er ingen ny destinasjon – klatrefeltene der har eksistert i noen år nå. Øya etter hvert fått så mange nye ruter at den for vanlige klatrere står på egne ben klatremessig sett. Det vil si at du kan pakke snippvesken, kortslyngene og tausekken og dra dit for noen uker, uten å planlegge andre steder inn i reisen. Det du får på kjøpet er et stille paradis, langt på vei den følelsen man hadde på Ton Sai for mange år siden. Bare unntatt bilene da. Her er det jo både veier og trafikk. Men bebyggelsen er ikke tett, så det er bare en og annen bil som passerer, ikke et trafikkrenn som i Ao Nang, for eksempel. Og så bør det kanskje nevnes at øya ikke kan skilte med alle de vakre strendene som både Ao Nang og Ton Sai/Railay er kjent for. Noen mener det er hovedgrunnen til at Koh Yao Noi fremdeles er stille og fredelig, slik det har vært i alle år.
3D: Maren Ellingsen klatrer fantastiske formasjoner på Daddy long legs (6b) på The Mitt. Foto: Dag Hagen
Vi fant ut at vi måtte over for å sjekke – en gjeng på ti stykker med base på Ton Sai. I titiden om morgenen suste vi avgårde med hurtigbåt fra Railay, og etter et par stopp ved Ao Nang steg vi av i sundet mellom Koh Yao Noi og Koh Yao Yai. Turen tok bare en time, en del lengre enn den påfølgende taxi-turen østover til Tha Khao pier. Der fikk vi lastet bagasjen over i Nam Tok Bungalows hos Dannys. Man merket umiddelbart stemningsskiftet. Her var det fredfylt og rolig – ikke kjedelig rolig, men rett og slett hyggelig. Danny hadde fikset et veldig fint sted; hengekøyer og sitteputer – her var det bare å slappe av! Han gestikulerte og forklarte om stedet med hender fulle av gullringer og halsen full av smykker. Cap med solbriller på og dongerivest syntes å passe ham ypperlig. En driftig rocker.
Overhengende: Elise Thoresen Sletten går Franklins tower (6a+) på Grateful Wall. Foto: Dag Hagen
Vi stakk og spiste lunsj borte på piren, og slappet av med en kopp kaffe, mens vi betraktet fiskere og lokale folk i deres gjøren og laden. Her gikk alt behagelig sakte – ikke at det går fort andre steder i Thailand, men tempoet var ikke preget av utmattethet som man gjerne får følelsen av ellers. Antagelig er det ingen som sitter over dem og pisker – de slipper å jobbe til 12 om kvelden og stå opp 6 for å forberede serveringen kravstore turister.
Bungalow: Velkommentavla hos Danny på Nam Tok. Foto: Dag Hagen
Klokka var blitt ett, og planen var å klatre på Grateful Wall, en vegg som det visstnok var best å ta vannveien ut til. Danny tok han mobilen fatt og fikset båt til oss på et blunk. 40 minutter i longtail, og der dukket veggen opp, noen meter over vannet. En stor, lang platting med gelender var bygd opp under deler av veggen, slik at klatrere uten å risikere dupp av kropp og stæsj kunne sikre og bevege seg komfortabelt. Veggen er helt utrolig – den består av rød kalkstein med nydelige formasjoner; små knoller, utvekster og stalaktittlignende formasjoner. Etter litt googling fant jeg ut at dette visstnok kalles heliktitter, som skapes i tilfeller der krystalliseringsprosessen til kalkvannet av ulike grunner overvinner tyngdekraften, og vokser oppover og utover.
Avslappet: Nam Tok bunglows er godt utstyrt med hengekøyer. Foto: Dag Hagen
De fleste rutene på Grateful Wall ligger gradsmessig mellom 6b og 7a, og er dermed et perfekt introsted for en ettermiddag med klatring. Veggen er også rett og slett en nydelig estetisk opplevelse: Man klatrer over vannet, på morsomme og rare formasjoner, avsondret fra det meste av trafikk. Bare en og annen fisker putret tidvis forbi. Vi fikk også være helt alene, i den grad man er alene i en gjeng med 10 stykker, noe som er på grensen til hva dette feltet tåler uten å bli ukomfortabelt. Om det er mange her i det man kommer, bør man kanskje vurdere å velge en annen vegg. Vi fikk klatret de fleste rutene og var godt fornøyde da vi stupte uti det lunkne vannet for å vaske av oss svette og kalk. Et slengetau hang der og var ypperlig leketøy som en avveksling fra klatringa. Oh, herlige du, for et paradis.
Kai: Ut fra båten og opp til Grateful Wall må man klatre stige. Dag Hagen holder båten for Jørn Glenne. Foto: Mari Dahl Schlanbusch
Om det er folksomt på Grateful Wall trenger man ikke fortvile. Putrer man litt tilbake, kan man hoppe av på The Mitt, som er et relativt stort felt med mange linjer. Her er det også gangavstand til fire andre vegger. The Mitt byr på fantastiske, lange ruter, opp enorme stalaktitter. Svært tredimensjonalt og voldsomt. Man blir rett og slett litt preget av omgivelsene på denne veggen. Og man må jobbe for gradene, i alle fall på de rutene vi gikk. Særlig på The Highway (6b) får du ikke noe gratis, og når du klatrer opp toppveggen, med lange strekk, taudrag og litt runouts, får den vanlige hobbyklatrer virkelig merke om høstens treningsarbeid er gjort riktig.
Veggen: Grateful Wall fra vannet. Foto: Dag Hagen
Vi klatret ikke på HD wall, som ligger til høyre for The Mitt, men Mari og jeg tok en liten ekskursjon for å sjekke kvaliteten. Her var det bygd både stiger og rekkverk for å lette adkomsten, og rutene på de loddrette veggene virket absolutt verdt å teste.
Etter endt dag her er det glimrende å rusle ned på Paradise Koh Yao Resort, som ligger ved brygga der du gikk av båten. De serverer all den beste thaimaten du kan tenke deg, samt klassikerne pizza, spagetti og burger om du skulle være avhengig av slikt. De med nok gryn på konto, eller som har behov for å kjøre hele ferien på et topp hotell, kan også vurdere å bo her. I så fall har dere både svømmebasseng og fasiliteter til rådighet, og du og din klatrepartner drøssevis av ruter å ta tak i rett oppi lia. Regner du inn en fin strand og nydelig atmosfære, vil du sammen med Thailands evige sol være garantert en bra ferie. Regn med å betale minst ett til to tusen kroner per natt for rommet – da får du altså meget bra standard på et flott hotell.
Formasjoner: Mari Dahl Schlanbusch går Help on the way (6a+) på Grateful Wall. Foto: Dag Hagen
Om det er party du er ute etter, er ikke Koh Yao Noi stedet for deg. Våre kvelder på øya var rolige opplevelser; rusle bort på en av restaurantene i nærheten og spise en stille middag – ikke mye hæla i taket her, nei. Men som sagt er ikke liv og røre øyas kvalitet. Hit stikker man for å slappe av, nyte stillhet, frisk luft og hav. Blir man rastløs, får man heller ta speedbåten til Ton Sai, der dundrer jo musikken til langt på natt, uansett hvor mange murer som bygges.
Fin gjeng: Ti glade klatrere på tur til Koh Yao Noi. Foto: En tilfeldig turist
Murer bygges neppe på Koh Yao Noi – det finnes ikke noe som er ønskelig å mure verken inne eller ute – stedet er rett og slett for rolig og avslappet til det. Så gjenstår det å se om øya etter hvert får mye trafikk fra klatrere. Jeg vil nok tro at det kan skje, og i så fall er det positivt. Litt miljø bør det jo være på et klatrested. Dessuten er øya så stor at den nok kan absorbere en hel mengde mennesker uten at det blir plagsomt. På klatrefeltene vil du derimot merke trykket – enn så lenge er Koh Yao Noi en liten klatredestinasjon med begrenset antall ruter. En liten og veldig fin klatredestinasjon som er vel verdt et besøk.
Avkjøling: Lite er som et bad etter en solid økt i veggen. Her under Grateful Wall viser Gaute Magnussen god stupestil. Foto: Dag Hagen
Hot tips
Magnus Wiklund drar hvert år til Koh Yao Noi i flere måneder. Her er siste nytt fra øya.
– Man har jo alle klippene på nordenden av øya som man når via dirt road til Paradise Resort. Ca 5 km dirt road og noen km med asfalt, avhengig av hvor man kommer fra. Det er stort sett de samme klippene som har vært brukt i et antall år, men nesten alle har fått betydelig flere ruter. Vi har hatt problem med bier de to siste sesongene som har gjort at et par vegger har vært ubrukelige til langt inn i sesongen. De største og beste klippene har dog vært tilgjengelige.
Det finns ganske lite veldig lett eller veldig hardt. 6b og 6c er vanlige grader men det finnes en verifisert 8a, flere 7c, en håndfull 7b og et stort antall 7a/7a+. Det er fire-taulengders ruter opp til 7b+ (6c+, 7a+, 7a+, 7b+) og så lette som 6a+ – med et 6c-move som avslutning av fjerde og siste taulengde. En ny vegg har to lette taulengder opp til en tufa etter 80 meter. Derifra går tre fantastiske 7a+, 30-meter lange, og ca åtte meter overhengende!
Groovy: Henrik Vesteng på White bird (6b+) på The Mitt. Foto: Dag Hagen
Dessuten ligger Grateful Wall og et par andra mindre vegger på nordenden, men de kan bare nås med båt. På Grateful Wall boltet vi 10 nye ruter i vinter og der er det nå 23 ruter mellom 6a og 7b, alt fra en hylla, og på halve veggen en treplatting, rett over vannet. Nordvendt og alltid i skyggen.
En fantastatisk vegg heter The Watchtower og har bare syv ruter men av aller beste kvalitet, opp til solid 7b. Sam (Lightner jr, red. anm) kalte en av dem «den beste 7b-en i Thailand»!
Utviklingen på øyene rundt har også gått framover de siste årene. Koh Roi, Koh Batang, Koh Loh Kah og Lo Ku Du har alle mer enn 10 ruter opp til respektivt 8b, 7c+, 7c+ og 8a. Nås selvfølgelig bare med båt. Flere øyer har noen få, opp til et 10-talls ofte spektakulære ruter – samtlige boltet med titan.
Dessuten holder vi på med et par «hemmelige» vegger, men tilbringer man litt tid på Koh Yai Noi er det ikke umulig at vi tipser om hvor de er.
En titt: Mari Dahl Schlanbusch på den snirklete stien til HD wall. Foto: Dag Hagen
Koh Yao Noi
Øy beliggende rett øst for Phuket, en time nordover i speedbåt fra Ton Sai
Ca 200 ruter fordelt på syv klatrefelt. Alle er boltet med titanbolter.
Rolig og lite turistifisert
Perfekt for den som synes Ton Sai og Railay er for støyete
Adkomst klatring: Båt er veldig praktisk om man er en gjeng. Regn med å betale totalt ca 2000 Bath per dag for leie av båt og båtmann. Man kan også ta moped til de fleste feltene. Vær i så fall oppmerksom på svært glatte veier etter regn.
Reise: Fly til Krabi og ta taxi til Tha Lane pier, så båt til Tha Khao pier. Eventuelt fly til Phuket og båt fra Bangrong pier.
Bo: Nam Tok bungalows er bra. Eieren Danny fikser båt ut til feltene. De med litt penger og krav til komfort blir neppe skuffet på den nydelige resorten Lom Lae (lomlae.com) eller Paradise Koh Yao resort (paradise-kohyao.com).
Nett: Themountainshop.org og Railay.com
Fører: De fleste førere for Railay og Ton Sai har også fører for Koh Yao Noi. Magnus Wiklund jobber med en lokal fører for øya.
