– Se den linja, sier Erik med beundrene øyne, fylt med en merkelig blanding av angst og begjær. Månen skinner på himmelen og lyser opp tidenens mektige egg: Tennessee-pillaren. 8b-en fra gud og helvete. Lang som en Balrogs hale og vakker som en gudinne. Fra veien tårner den ut over oss, og ender langt der oppe i den lyse nattehimmelen. Hele settingen er uvirkelig. Slike vegger og en slik magi hadde jeg ikke sett eller opplevd siden første gang jeg besøkte Buoux for mange år siden. Veggene her var bare enda råere. Nydelige, lange og overhengende. Pillarer, diedre – alt bare et steinkast fra veien. Var dette himmelen?

Vi hadde brukt kvelden på turen fra flyplassen i Montpellier, kjørte en time til den nærmeste byen Millau, og nå en halv time etter, med sitrende entusiasme, kjørte vi omveien forbi klatrefeltet for å ta dalen i nærmere øyesyn. Erik insisterte på det og jeg kunne selvsagt ikke si nei, den eneste grunnen til det måtte være å ikke bli minnet på hvor lite jeg hadde trent i månedene før turen. På slike høye, bratte og slette vegger kan man sjelden jukse med knelåser, jammer eller  annen skvising. Her var det helt klart ekte, ren ubesudlet pump som gjaldt.