Bratt charterstein på Mallorca

– Du trenger ikke å sjekke inn bagasje. Vi har med tau, slynger og grigri, sa Juan.  

Jordi Pastor på vei til Bunker.

På vei til feltet Bunker.

Trond Ola på en navnløs 6a på Bunker.

Jeg tok ham på ordet og dyttet sele, klatresko, hjelm og kalkpose i en sekk som fyller de strenge håndbagasjekravene på 40 x 30 x 20 cm. Undertøy og sokker stappet jeg i lommene på dunjakken. Jeg bestilte meg også en bil til fire euro dagen (pluss 30 euro for forsikring).

Vi var tre gubber som skulle på tur, og Juan var kjapp til å opprette gruppa Mallorca Trip på whatsapp. Der vi planla til minste detalj om hvem som skulle ha med tape, førere og kneepads. 

– Jeg har med en tube blastoestimulina (en krem som regenerer huden på fingertuppene) og plaster, skrev Jordi.

– Blasto? Kødder du eller? Ta med tape, det holder lenge svarte Juan, som tok rollen som reiseleder.

Les også

Klatresko

Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.

Dypvannssoloering

Juan passer ofte på å nevne at han er god kompis med Iker Pou (som blant annet var andremann til å repetere verdens første 9a, Wolfgang Gullichs Action Directe i Frankenjura). Juan videresendte det ene lydklippet etter de andre med Ikers stemme som anbefalte forskjellige crag på Mallorca.  Sant å si hadde jeg trodd Juan overdrev vennskapet sitt med Iker, men sistnevnte var veldig jovial i toneleie i lydmeldingene. 

– Epa, Juan! Dere kommer til å elske denne øya!

Iker Pou, som har boltet masse ruter på Mallorca, sendte også tegnede førere, googlekoordinater til parkeringsplassene og anmarsjbeskrivelser. 

For klatrere er Mallorca er mest kjent for deep water soloing, altså klatring uten tau der du lander i vannet når du faller. Ei uke før vi drar leser jeg at Chris Sharma har sendt en 9a+ ved navn Black Pearl, en førti meter høy sak han har jobbet med i fire år i Sollér-klippene på nordsiden av øya. Både Jordi og Juan har testet ut deepwater soloing, eller «psicobloc», som spanjolene kaller det, på Mallorca før. Når de snakker om det så får de det til å høres ut som en transcendental opplevelse.  Jeg trykker en badebukse inn i den overfylte lomma på dunisen, men for å være helt ærlig synes jeg «psicobloc» virker alt for skummelt for meg.

Anna Sebestikova på en 7c i Sombra.

Trond Ola pa vei ut av tufalabyrinten til en 7b+ i Reserva.

Jordi Pastor på Cerveza Inminente (7a) på Perxeros.

Kystklatring på El Búnker

Etter å ha landet på flyplassen ved La Palma og plukket opp leiebilen, hørte jeg på en av lydmeldingene fra Iker Pou: «Folk elsker El Búnker. Utsikten er helt vill.  Dette er et felt som bør passe dere bra på grunn av gradene og de gode takene.»

Jeg gledet meg. Jordi og Juan hadde landet fem timer før meg og var nok godt i gang. Klokka var halv tre på ettermiddagen idet jeg kjørte ut fra flyplassen, og det ville bli mørkt klokka seks. Jeg var litt stressa. Skulle jeg få klatret i dag?

Jeg begynte å gå innover i skogen. Googlekoordinatene sendte meg gjennom et hull i gjerdet der det sto en plakat om militært område. Jordi hadde sendt et bilde av seg selv der han sto bak en liten mur med plakaten «Militærsone. Ikke gå videre», så jeg regnet med jeg var på rett vei. En lydmelding fra Juan fortalte meg at måtte trekke i retning havet. Plutselig var jeg ute av skogen og befant meg på toppen av noen klipper som gikk rett ned i Middelhavets slappe bølger. Kompisene mine hadde ikke dekning på telefonen. Det var fem timer siden de var «sist sett» på whatsapp. Jeg prøvde å rope, men fikk ikke noe svar. 

Les også

Favoritter ved Granada

Fet klatring, gratis tapas og blendende skjønnhet er noe av det Granada har å by på.

Til slutt etter å ha passert noen gamle ruiner på klippetoppen så jeg en trapp som tok meg ned i retning vannet. Endelig dukket bolterekkene opp på kalksteinsveggene, og plutselig gikk jeg meg rett på Juan.

– Jeg var på vei til å finne en plass med dekning for å ringe deg! 

El Bunker er et veldig stilig crag. Bratte ruter med store tak og med havet like ved siden av oss. Steinen hadde bra friksjon tross den, til 18. november å være, overraskende varme sola.

Jeg rekker å gå tre ruter, blant annet onsight av en ganske tøff 7a ved navn La Bona, som ender i et takoverheng i en hule. 

Naturperlen Reserva

Når dagen går mot slutten rusler vi tilbake til det militære området på oversiden av klippene. I horisonten skimter vi partyøya Ibiza som ser gyllenrød ut i solnedgangen. 

Så setter vi kursen mot landsbyen Campanet ved foten av fjellkjeden Tramuntana der vi har leid oss leilighet fra fredag til mandag.

Campanet er en hyggelig landsby med i underkant av 3000 innbyggere. Leiligheten vår ligger rett ved landsbytorget der vi finner ei kirke fra 1700-tallet, en landhandel som er åpen hver dag fra 9 til 21 og apotek der slitne klatrere med vondter her og der finner alt de skulle trenge. Ved torget ligger også et par gamlisbarer, altså barer der pensjonistene, hovedsakelig menn som knapt er en halv generasjon eldre enn oss selv, drikker øl og spiller kort. Innbyggerne har lagt litt innsats i å få Campanet til å se fin ut med grønne persienner og blomster i vinduene. Gamle koner stiller også opp for å skape et pittoresk uttrykk ved å kikke nysgjerrig på oss fra bak gardinene.

Vi går forbi cragget Perxa på vei til Perxero.

Jordi på Magatzino di Cacao (6b).

Juan Olarte på Los Ilegales (7a) Perxeros.

Dagens mål er Reserva, enda et av craggene som Iker Pou har anbefalt Juan. Sammen med noen skisser over rutene, som vi ikke får lov til å dele, har han sendt en lydmelding. 

– Juan, dette er Reserva, hit må dere bare dra! Dere kommer til å flippe! På feltet som heter Sombra er det skygge, tørt og helt genialt hele dagen, masse tufas og fine ruter fra 7a til 7c. I helgen finner dere garantert folk som kan orientere dere om ruter og grader. Vanligvis må man betale fire euro for å komme inn i for det er privat område. Nesten alle rutene er femstjerners. Det er verdt pengene!»

Langs veien til Reservas ser vi beitende bukker på grønne gresseletter, små lanoreklame-lam som dilter hælene på feite søyer, og oliventrær plassert på terrasser bygd opp av lyserøde steiner uten mørtel. 

Ved porten inn i dalen sto en fyr, som skulle vise seg å ta, ikke fire, men seks euro per hode for å slippe oss inn i paradiset. Fire euro er for de som bor på Mallorca og eller en annen av Balear-øyene. 

Juan hadde ett mål for dagen og det var å gå en 7a ved navn Los Ilegales. Det var den ruta som hadde flest bestigninger ifølge 8a.nu og opplagt en klassiker på dette feltet. Problemet var at ingen av oss tre var så hyppe på å varme opp på 7a. Vi hadde imidlertid ikke så mye valg ettersom 6c-ene lenger til venstre var opptatt. Vi småbuldret litt før Juan og Jordi bestemte at jeg skulle ta gå opp med slyngene på Los Ilegales. Ruta hadde et lite, ikke så vanskelig crux helt i starten før det gikk jevnt med grei klatring, inkludert noen punkter der det gikk an å hvile ganske godt, de første 25 meterne. Takket være de gode hvilene gikk det nesten an å mentalt late som man hadde varmet opp på to 12-meters ruter før cruxet på slutten, og dermed ble det sending og selvtillitsboost. (For utenforstående til denne gradspratingen: Dette er ikke spesielt bra altså, men artig for meg som ikke onsighter 7a som oppvarming til hverdags).

Les også

– Min største mentale utfordring noensinne

Etter at Jakob Schubert klatret ruta Project Big i Flatanger, ga han ruta navnet B.I.G og grad 9c. Klatring fikk et intervju med den østerrikske verdensmesteren og æren av å kjøpe perse-is.

Juan og Jordi trengte et par forsøk hver på ruta. Men også de var fornøyde da de ble firet ned etter bestigning. Juan er 54 år, sju år eldre enn meg. Jeg pleide å kalle ham abuelo, bestefar, allerede på slutten av nittitallet.

Jeg lirer av meg noe om at bestigningen hans viser at klatring ikke har noen øvre aldersgrense.

Han trekker ikke på smilebåndet. 

– Du tror sikkert at du skal greie å fornærme meg med de kommentarene der. Men dere guiris har ikke injurierende kraft. 

«Guiri» er et spansk kallenavn på turister, spesielt fra Nord-Europa.  Ifølge fordommene er guirien en fyr med sokker i sandalene og rumpetaske, som fort blir rød i sola, kanskje litt forknytt i edru tilstand, men ekstremt utadvent i fylla, lettlurt (blond og blåøyd) og går med shorts og caps om vinteren. Jeg føler ikke beskrivelsen treffer, men har vent meg til kallenavnet.

9-torget i Campanet.

Fra venstre: Trond Ola Tilseth, Juan Olarte og Jordi Pastor.

Trond Ola på Los Ilegales (7a).

Provoserende tsjekker

Reserva kjennetegnes av at det er liten forskjell på onsighting og flashing, for rutene er ganske lette å lese. Takene er positive og vanskeligheten ligger mest i å være sterk eller utholdende nok (eventuelt kompensere for dårlig pump med kynisk bruk av knelåser og andre hvilepunkt). Det mest overraskende er hvor utrolig god friksjonen er. Fottakene svikter aldri, og da er det lettere å være kjekkas på led. De rutene vi prøvde var også temmelig snilt boltet. 

Etter los Ilegales prøvde jeg meg på en 7b+ der slyngene hang fra før. Ruta starter temmelig bratt med noen hengende tufas med plass til hele håndflata. Etter overhenget går den over til et sva med tynne krimper, og der føyk jeg av. Jeg gikk resten av flyttene til toppen og tenkte at denne skulle jeg kanskje få til på neste forsøk. Men dette var en populær rute denne dagen. Flere sto i kø for å teste den. To spanske damer hadde den tydeligvis som prosjekt, men tsjekkiske Anna Sebestikova (29), gikk den så lett at hun ikke en gang var svett da hun igjen satte føttene i bakken. 

Da hun hørte jeg var norsk fortalte hun at hun drømte om å klatre i Lofoten. 

– Om du først drar til Norge bør du ta en tur til Flatanger også, der din landsmann Adam Ondra har satt dype spor, sa jeg.

– Nei, jeg er egentlig ikke så opptatt av sportsklatring, smilte Anna Sebestikova. 

Jeg kjente jeg ble litt provosert av at hun, uinteressert i sportsklatring som hun var onsightet ytterligere tre 7b+ og en 7c, mens jeg spiste matpakken min. 

Da jeg googlet etterpå fant jeg forresten ut at Sebestikova var første tjsekkiske kvinne til å gå 8a på egne sikringer. 

Selv fikk jeg ikke muligheten til å prøve samme 7b+ igjen før mørket kom. Men i mellomtiden fikk både jeg og Jordi flashet en kul 7a ved navn Padre Peter, der et vertikalt punktcrux i starten går over til bratt klatring på bøttetak i 30 meter. 

Les også

Prøv klatring i paradis

Klatring er gøy og klatring er for alle, men hvor skal du begynne? Hvis du ikke skal gå for det mest opplagte svaret som må være - ditt lokale klatresenter, eller klippene der du bor. Ja, så er det aller beste svaret - Railay, Thailand!

Storveggsvibb i Perxeros

Etter en fin kveld med pannestekt sopp med hvitløk, lammekoteletter, salat øl og vin, våknet vi dagen etter passe mørbanka i kroppen. Klatringen i Reserva hadde satt sine spor.  I dag sto Perxeros for tur. Dette hadde Iker Pou å si om stedet. «Perxeros er et veldig kult crag med lange ruter. 20 minutters anmarsj. Det er kanskje ikke så mange lette der, men de er veldig fine. Conti!»

«Conti» er forkortelse for «continuidad». Det handler om pump. 

Vi befinner oss i en vakker dal med mye kulturlandskap, flere steinoppbygde terrasser med oliventrær omringet av skogkledde åser. 

Det skulle vise seg at de rutene som var innafor for oss ikke var så himla lange. (Med unntak av én, som jeg kommer tilbake til.) Den letteste ruta her er Magatzino di cacao (6b+), rett til høyre for den var en flott 6b ved navn Los Roper, og til høyre for den en 6c, som er førstelengden til en 8b+ som heter El coleccionista de 7cs. Alle disse rutene på seksertallet er bare 10-12 meter høye, men med veldig fine flytt. Til høyre for disse ligger to andre ruter vi gikk, henholdsvis Cerveza inminente (7a), et sva med positive lister frem til et tricky punktcrux, og turens fineste rute: Indecision Permanente (6c+/7a), en 40 meter lang reise der du får testet deg på både sva, dieder, riss der de siste meterne er et sva med tilsynelatende påklistrede stalaktitter. På toppen får man nærmest storveggfølelse etter som ruta startet såpass høyt oppe i dalen. Fem stjerner til denne!

Hasteklatring i Comuna de Caimari

Mandag var turen siste dag og jeg måtte levere tilbake leiebil klokka to på flyplassen. Men vi rakk en kjapp til tur til nok et felt: Comuna de Caimari. Jeg fikk bare tid til å gå et par ruter her, men også disse var veldig fine, spesielt svaet Via Morita (6b+) som får toppkarakter i føreren «Spain: Mallorca: Sport Climbing and Deep Water Soloing». 

Jeg har en litt melankolsk følelse da jeg klyver opp trappa til flyet som skal legge øya bak meg. Jeg skulle så inderlig gjerne ha klatret mye mer her. Fortsatt står klassiske felt som Fraguels, Sa Gubia og Castel d´Alaró og klippene ved Soller på ønskelista. Den gode siden av saken er at jeg slipper å gruble: Jeg skal tilbake til Mallorca!