Sent på høsten i fjor satte vi hverdagen på pause for å søke lykken i Indian Creek, Utah. Den skulle vi finne i form av rene splitters, harde dager, sandete sovepose og gnistrende måneskinn.
RISSET I STEIN: Sofie Døving Agdestein forserer den ene av to traverser på klassikeren Way Rambo (5.12) på Way Rambo Wall. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Lesetid: 5 minutter
Noen er så heldige at de kan ta en hverdagsflukt. Mens andre strevde i oktober-mørket, midt mellom høstferie og jul, satte vi kurs mot Amerika og slo opp teltet i Indian Creek. Der fikk vi kjenne på sand og stein, på kroppen og på oss selv. Og vi lærte en hel masse om klatring. Vi hadde varme dager i t-skjorte, og kalde kvelder med boblejakke og bål. Øl som aldri inneholdt mer enn 3,5 prosent alkohol, hylende coyoter og glitrende stjernehimler. Vi hadde blødende hender og verkende muskler. Og sand. Absolutt. Over. Alt.
PÅ VEI: En anmarsj kan gi ro i sinnet. Og det kan man behøve av og til. Her er Tellef på vei mot en ny dag, og kan skimte Reservioar Wall i det fjerne. Turen gikk imidlertid ikke dit denne dagen. Så lange anmarsjer er det ikke i Indian Creek. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Indian Creek er en opplevelse, på en måte i sin egen kategori. Det er ikke så lette å beskrive med ord. Kanskje må man bare være der. Skulle man prøve, ville man i alle fall si at det finnes knusktørre stepper, men likevel liv. Elva er en grønn åre av liv, og gir næring og vann slik at planter kan vokse. Det finnes store trær, og om høsten kler de seg en gyllen høstdrakt og gjør hele dalen til gull.
Vi hadde et tre i campen vår, og de første ukene sov vi nærmest som i en eventyrverden av gyllent lys. Etter hvert falt bladene av, og igjen stod bare nakne grener. Hele området skiftet karakter i løpet av de ukene vi var i dalen, og fra sen høst gikk det mot vinter. Det ble mørkere om kvelden, lavere sol, lavere temperaturer. Da vi reiste var det blitt så kaldt at hvis det kom nedbør, ville det falle som snø.
FEIL STØRRELSE: Sebastian på offwithklassikeren Serrator (5.11a/b). En stil man kan elske eller hate, og noen faller helt for denne typen klatring. I så tilfelle er det mye og ta av i Indian Creek. Foto: Kristian Sletten Hanisch
I Indian Creek fikk vi lære at man kan kjøre ørkenrally med campervan. At det blir varmt selv om det var kaldt tidligere, og man må ha nok vann. Alltid nok vann, faktisk litt til og enda litt ekstra til grøten.
«Vi hadde blødende hender og verkende muskler. Og sand. Absolutt. Over. Alt.»
Mens november-snøen lavet ned hjemme i Norge og sørget for historisk tidlig sesongstart for ski-folket, kjente vi på følelsen av å gjøre seg klar til en rute med ti røde kammer og én gul. Vi lærte at grønn betyr helvete og seks gule pluss en blå er mestringsfølelse på boks. Noen opparbeidet seg en underlig kjærlighet for off-withs, og andre lærte den harde veien at sikringsbeta i førerboken ikke nødvendigvis er veien til suksess. Vi sendte blandede følelser til norsk granitt, og alle fikk kjenne på kroppen hvor krevende klatring i Indian Creek kan være.
ANUNAKI: Kanskje den største klassikeren av alle. I det minste en god kandidat, og med god grunn. Graden på det sagnomsuste sikk-sakk risset er omdisktuert – uansett er det kort, hardt og vakkert og en must-do for mange. Her er Simen Lønsethagen på vei inn i crux-partiet. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Her er fotograf Kristian Hanischs beskrivelse av hvordan han opplevde å klatre en av klassikerne:
«Sliten, men mest vondt. Definitivt mest vondt. Fem uker på nå. Ikke bare i Indianerbekken men likevel – riss er brutalt! Leddbåndene i anklene takler ikke mer. De skriker av smerte på anmarsjen, og utmarsjen, men spesielt i mellom. Håndflatene vil bare bort herfra. Så fort som mulig, men det er ei lita uke igjen og creeken er jo kjent for sine enorme off-widths. Jeg går for det, tenker at da blir smerten fordelt litt utover og ikke så konsentrert. Litt som å knuse ei tå for å minske smerten av å trekke ei tann. Det gir mening for meg i alle fall.»
KLEM: Sofie Døving Agdestein på Slot Machine (5.11c). I føreren er ruta beskrevet som heftig, vedvarende, krevende og slitsom. Det er mer enn rene splitters i Creeken, og denne enarmede banditten har alt man kan ønske seg. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Sebastian begir seg ut på The Serrator (5.11a/b), en sånn brødknivsegg. Jeg tipper det er omtrent like sketchy som det høres ut. Jeg har ingen erfaring med baksing i store riss, og prøver meg først på topptau. Det går ganske bra. Høy i hatten kjører jeg på, men halvannen meter over bakken sklier jeg sakte ut av sprekken. Må øve litt.
Andre ledeforsøket er ganske smooth. Inn med kneet! Det er trikset, da er jeg sikra. På en måte. Jeg dytter de få sikringene jeg har så langt over meg som mulig mens jeg klatrer videre. Kommer opp til eggen, som har gitt ruta navn. Denne kan man laybacke nesten hele veien, og etter 5-6 meter runout får plassert en liten sikring horisontalt langt inne i sprekken. Det er mest for psyken. Vil ikke ta sjansen med den brødkniven uansett.
LENER SEG TILBAKE: Simen Lønsethagen på Layaway Plan (5.11+), nok en klassiker på Way Rambo Wall. Klatreren melder at det er viktig å følge the layaway plan, ikke jamme. Her ser det ut til å gå greit, hva som hendte siden sier soga intet om. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Etter å ha fått blod på skjorta tenkte jeg at dette må jeg fortsette med. Følte meg jo flink. The Serrator er 5.11-, men om ikke gradene i creeken er merkelige nok fra før så har de ingen sammenheng med hverandre når det kommer til bakseriss. I min gledelige uvitenhet går jeg på en 5.11, jeg vil jo ha en utfordring. Nå begynner vi å snakke om å knuse tåa, eller kanskje flere tær.
UTSIKT: Creeken i solnedgang. Med muskler som kjenner at de har jobbet litt, en øl i hånda og ingenting annet man skal enn å bare slappe av, er det lite som er bedre enn akkurat dette. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Risset er litt mer enn knestørrelse nesten hele vegen i 25 meter. Jeg aner ikke hva jeg går til. Det er inn med skuldra og en trang chickenwing som nesten gir meg kramper. Kne, lår og litt til får plass i sprekken. Jeg sitter fast, men dytter meg sakte opp med den fritthengende foten som akkurat er lengre enn sprekkens bredde. Jeg vinner kanskje 10 cm om gangen, de gangene jeg ikke holder på å skli helt ut av hele elendigheten. Som jeg til slutt gjør, gang på gang. En lang vond og fryktelig slitsom time senere er jeg på toppen. Snakk om mersmak.
PUST I BAKKEN: Tellef Storebakken chiller på noe så sjeldent som et nesten folketomt Supercrack Buttress. Dette cragget rommer Supercrack (5.10), Incredible Handcrack (5.10) og Coin Crack (5.11d), utvilsomme klassikere som i kombinasjon med den korte anmarsjen gjør det til Creekens kanskje mest populære crag. Foto: Kristian Sletten Hanisch
Noen av de andre opplevelsene finnes her i Kristian sine bilder. Og selv om et bilde aldri noen gang kan gjenskape en opplevelse slik den var, kan dette i alle fall gi et innblikk i hva en senhøst i Indian Creek kan være. Det beste er uansett å være der, og det bør alle som er glad i å klatre i riss ha vært. Indian Creek er ikke mildt for kroppen, og slett ikke stedet for å slurve med hviledager. Men det er et sted å reise til, det er et sted å være, og det er et sted å komme tilbake.
Vær så god, dette er årets anbefaling.
Vi samler kreftene på Fri Flyt
I løpet av året legges norsk-klatring.no ned. Vi flytter standplass til friflyt.no, med fullt fokus på bratt friluftsliv. Det meste av tester og reportasjer flyttes til friflyt.no/klatring. Bli med videre!
