Kampen mot vekten

– Nå vet jeg at det ikke stemmer. Men det er på tide vi begynner å prate om det. Jeg skylder det til de kidsa jeg trener nå. 

Det er et uunngåelig faktum: Det er lettere å klatre om du er lett. Hittil har det vært lite offentlighet rundt konkurranseklatring, vekt og spiseforstyrrelser. Men flere sterke klatrere internasjonalt går nå ut offentlig og adresserer problemet. 

– Før var det sånn at alle skulle være sterke og lette, ingen skulle snakke om det. Kanskje det er i ferd med å endre seg nå, sier Magnus Midtbø (32). 

Magnus Midtbø har dominert den norske klatrescenen i femten år, fram til han la opp i 2017. Nå har drøye 800 000 abonnenter på YouTube og er aktuell i «Mesternes Mester» på NRK. 

– Da jeg begynte å klatre skulle man ikke snakke noe særlig om at man trente. Heller ikke spising. Det skulle være som om klatring kom naturlig til deg, du skulle kunne spise hva du ville, nesten ikke trene, og likevel være best. I dag er nok blitt mer stuerent å trene dedikert, og kanskje det er også derfor mer naturlig å være ærlig på problematikken rundt vekt. 

Magnus forteller at det er flere grunner til at han personlig har vært forsiktig med å snakke om det fram til nå. 

– Jeg har vært tilbakeholden med å snakke om mitt forhold til mat på grunn av den eventuelle smitteeffekten det kunne ha. Nesten som om jeg skulle reklamere for det. Det er vanskelig å snakke om det på en fornuftig måte, for man må jo nesten være så ærlig å si at det lønner seg å veie lite i klatring. Man jobber jo mot tyngdekraften når man klatrer. Jeg har vært redd for at de som leser om det, eller de unge seerne mine på YouTube skulle tro at det å spise lite var en forutsetning for å klatre hardt. 

Han forteller også at han håper ikke folk tror han vil fortelle nå for å få oppmerksomhet. Det er jo tross alt det han lever av, som YouTuber.

– Men det nok også litt feighet. Jeg har tenkt jeg skulle lage en video om det, men jeg syns det er veldig vanskelig.

Magnus’ historie. Midtbø begynte å klatre i 1998, da han var 10 år. 

– Da jeg begynte å klatre var det det jeg drev med, hele tiden. Dro rett fra skolen til Bergenshallen, trente der hele ettermiddagen, og ble hentet på kvelden av foreldrene mine. Jeg var på min første utenlandstur da jeg var 13.  

Deretter var det bare en verden som fantes for Magnus. Han gikk sin første 8c da han var 15 år gammel og har onsightet ruter opp til 8c+. Han har også gått 9b, som det ene av to nordmenn. Han vant senior-NM for første gang da han var 16 år, og siden da har han vunnet NM hvert år fram til han la opp for fire år siden. Han har vært junior-verdensmester, fått en tredjeplass i World Games, pallplasseringer i Worldcup og en 4. plass i VM. 

– Jeg så fort mot de beste konkurranseklatrerne i utlandet, og det var en åpenbar ting de alle hadde til felles: De var veldig tynne. Da jeg var 14 begynte jeg å bli bevisst på hva jeg spiste, og oppmerksom på at jeg så annerledes ut enn de andre klatrerne. Jeg var mer robust bygd. Etter at jeg vant junior-VM i 2005 og kom til finale i verdenscupen samme år, trodde jeg at hvis jeg skulle ta steget enda ett hakk opp så måtte jeg bli enda tynnere. Det var året jeg ble 17 år. Konkurransesesongen var over, så jeg hadde mye tid for meg selv, så da begynte jeg å virkelig presse meg selv ned i vekt. På det minste veide jeg 56 kilo. 

Konkurransesesongen varer vanligvis rundt tre måneder. Så har man ni måneder for seg selv, der man skal trene og forberede seg til ny sesong. Før konkurransene spiste han seg opp så at han skulle ha mer energi. Da 2005-sesongen var over hadde han ikke lenger den grunnen til å spise. 

– Målet var at jeg alltid skulle være sulten, forteller han.

Ambisjonen var å bli verdens beste klatrer. Selv om det betydde å spise noen epler som dagens første måltid langt ute på ettermiddagen, før to lange og tunge treningsøkter. Han bare fortsatte nedover i vekt.

«Jeg måtte se selv at dette ikke funket.» Magnus Midtbø

– Noe av det som gjør det vanskelig å snakke om er at jeg jo faktisk begynte å merke resultater. Men jeg var likevel ikke fornøyd, til tross for at jeg kom til finale i verdenscupen og sånt.  Jeg så fremdeles ikke ut som de andre klatrerne.  Jeg trodde at for å bli den beste så måtte jeg se ut som de. Lår og legger var bare dødvekt for meg. Vinteren 05/06 spiste jeg veldig lite. Så jeg trente jo heller nesten ingenting, for jeg mistet all energi. Det var dårlig kvalitet på de øktene jeg hadde.

Hele livet dreide seg rundt maten. Han gledet seg alltid til sitt neste måltid, og til enhver tid hvor mange kalorier han hadde spist den dagen. På en dag spiste han gjerne noen epler, et par skiver og litt frokostblanding.  Kombinert med to lange og tunge treningsøkter.

– Jeg var ekstremt opptatt av mat. Det var den viktigste belønningen jeg kunne få for hva som helst, forteller Magnus. 

Samtidig som Magnus begynte å nærme seg en grense for hva kroppen hans kunne tåle, skilte foreldrene hans seg. Med to hjem, lange dager på skole og på klatresenteret var det lett å skjule hvor lite han faktisk spiste. I miljøet rundt han og i familien fikk han kommentarer på at han var tynn, men Magnus klatret med t-skjorta på for å skjule kroppen sin og passet på å spise mens det var andre til stede. Da kunne han til gjengjeld spise mer enn de andre, for å vise at alt var som det skulle være – «det skulle se ut som jeg ga faen» – for deretter å leve nesten uten noe næring de neste dagene. Hvis det ble snakk om kalorier kunne han late som han ikke hadde peiling, selv om han godt visste hvordan han lå an i forhold til dagens eller ukas regnskap. 

Norges Klatreforbund sendte Magnus til Olympiatoppen, men det kom ikke noe ut av det så lenge ikke han ikke åpnet seg. 

– Jeg sa bare at jeg spiste normalt og trente mye. Det er utrolig lett å skjule. 

Han trakk seg også unna i sosiale settinger. 

– Når man møter andre skal man ofte spise eller drikke sammen. Mange ganger ble det lettere å bare la være å bli med. Jeg ble også vegetarianer en periode, for å kunne ha en unnskyldning for å stå over burgeren. Før var det ikke alltid så mange alternativer for de som ikke spiste kjøtt. Jeg drakk jo heller nesten ikke alkohol da jeg var ung. 

Les også portrettintervjuet med Victoria Nordberg der hun snakker åpent om kropp og spiseforstyrrelser.

Det beste med å legge opp

– Det nådde til slutt et punkt der jeg bare var utrolig svak. Det var en konkurranse i Belgia hvor jeg ikke kom til semifinalen en gang. Tidligere samme høst hadde jeg vært i finalen, så det var langt under det nivået jeg kunne forvente av meg selv. Jeg veide mindre enn noensinne, men jeg hadde ingen energi, sier Midtbø.

– Etter den konkurransen skjønte jeg at jeg måtte opp i vekt igjen. Og det var det som måtte til, jeg måtte se selv at dette ikke funket. Jeg tror ikke det hadde hjulpet stort uansett hva jeg hadde blitt fortalt tidligere. Kanskje hvis det hadde vært en virkelig god klatrer som jeg så opp til hadde sagt noe til meg, at jeg da hadde forstått alvoret. 

Og det å bryte mønsteret, å komme ut av en spiseforstyrrelse, er ingen selvfølge at man skal klare. Magnus hadde mistet mye av muskelmassen sin, og da han endelig begynte å spise igjen følte han seg «dobbelt så tung igjen». 2006 ble hans verste år resultatmessig. Men Magnus er god til å tenke langsiktig, og det ble også hans vei ut av det. Han forsto hvorfor han følte seg svak, og visste at det var bare en måte å bli sterkere på. 

– Var du helt alene om det?

– Ja. 

Magnus er ærlig på at mat og vekt fortsatt er til stede i livet hans. Han vet godt at det er en sammenheng mellom det å være lett og det å klatre hardt – han sier at det er det eneste negative med klatring – men han vet også at det ikke er alt. 

– Det var det som var det beste med å legge opp i 2017, at jeg kunne slippe å tenke så mye på det. Men jeg må innrømme at det er utfordrende å klatre nå, når jeg er tyngre enn jeg var. Før var jeg en sportsbil, nå er jeg mer som en lastebil. Men alt annet i livet blir veldig mye bedre. 

Et soloprosjekt. Tina Hafsaas (26) forteller om lignende erfaringer. Også hun velger nå å fortelle om tunge år som ung konkurranseklatrer, under et strengt regime det kun var hun som bestemte over og visste om.

Tina har vunnet 7 NM-gull på rad, hun har konkurrert mye internasjonalt og i 2017 fikk hun en 4. plass i verdenscupen i Chamonix. Ingen nordisk kvinne har gjort det bedre. I sommer så jeg henne cruise opp en 60 meter lang 8c i Flatanger, der hun nå også har kjøpt hus. 

Men nå forteller hun at hun en periode av livet nesten ikke brydde seg om å klatre i det hele tatt – selv ikke da hun var på sitt aller beste som junior. Det har tatt lang tid for henne å klare å snakke om det. Det var et poeng for henne å framstå som frisk og sunn – hun var jo ikke en av «de syke», tenkte hun. Det var ingen andre rundt henne som snakket om problematikken.

– For meg ble det et soloprosjekt jeg skulle holde på med i skjul. Men alle de profesjonelle konkurranseklatrerne jeg så var i samme tankemønster. Alle visste hva alle spiste, til enhver tid. Alle holdt på med det samme, sier Hafsaas. 

Tina trener for tiden satsningsgruppa til Kolsås Klatreklubb. Disse er på samme alder som Tina var hun han selv hadde problemer. Ved å fortelle sin historie nå håper hun å kunne bidra til å fjerne noe av stigmaet rundt det vi alle vet så godt likevel. Hun håper at vi etter hvert klarer å snakke om konteksten: ja, vektreduksjon er en naturlig del av sporten, men det må bli brukt i riktig setting og på riktig tidspunkt. Når man er ung skal man vokse og utvikle seg, sier Tina. 

– Det jeg egentlig vil er å si til alle disse barna og ungdommen som er i klatremiljøet nå at det kan være et tøft miljø å vokse opp i. Det er mye kroppsfokus og det er lett å la seg rive med, både bevisst og ubevisst. Jeg håper at det at jeg velger å fortelle min historie nå kan bidra til at de som trenger å snakke med noen tør å dele, at de skjønner at det ikke er en forutsetning å være syk for å bli god og at det ikke er verdt det. Jeg vil fortelle kidsa jeg trener at vekt er så naturlig og tilstedeværende i sporten vår at man burde kunne snakke om det når som helst. Før det går for langt. Ikke la det gå så langt som jeg gjorde.

Tinas historie. Tina forteller at hun alltid har hatt et anstrengt forhold til sin egen kropp, og at klatringen ble en utløsende faktor for henne. Hun var 12 år da hun begynte å klatre, og begynte å suge til seg inntrykk fra miljøet. Hvordan de som var bedre enn henne til å klatre så ut. Hun glemte at hun fortsatt var et lite barn.

«Det tok en stund før jeg skjønte at det ikke var normalt å være så mye trist.» Tina Hafsaas

Da hun begynte å konkurrere internasjonalt som 14-åring vendte hun blikket utover. Mot gode klatrere på hennes egen alder. Hun reiste mye med andre nasjoner, siden det var få andre fra Norge som konkurrerte internasjonalt. Og hun fulgte nøye med på hva de spiste, hvor mye og når. 

– De beste utøverne så jo ut som barn. 

Samtidig som nivået steg, sank vekta på utøverne hun ville sammenligne seg med.

– Jeg trodde lenge at man måtte se ut som man var 12 år hvis man ville bli best.

For Tina, som for Magnus, ble hemmeligholdet en stor del av spiseforstyrrelsen. Hun forteller at hun spiste sammen med andre, og gjerne litt mer, for å vise at alt var som det skulle være. Men det letteste ble bare å unngå sosiale settinger, for å slippe å spille skuespill. 

– Det var viktig for meg å ha kontroll på situasjonen. Jeg måtte alltid forberede meg på spørsmål som kunne komme, om noen dro fram en sjokolade på craget for eksempel. Da måtte jeg ha tenkt gjennom at det skulle skje, så jeg var forberedt og kunne takke nei. Hvis jeg ikke var klar for sitasjonen kunne jeg komme til å si ja av ren høflighet, selv om jeg ikke hadde lyst. 

Dagboka

– Mye av det som handler om trening og mat har handlet om straff. Hvis jeg gjorde det dårlig i en konkurranse straffet jeg meg selv med mat. Og hvis jeg gjorde det dårlig på matveien, spiste et kakestykke jeg ikke hadde planlagt å spise for eksempel, så straffet jeg meg selv med å trene. Det ble til at jeg konstant ville straffe meg selv, siden jeg alltid var svak. Og til slutt brydde jeg meg ikke lenger om å klatre, jeg tenkte bare på mat. 

Hun forteller at utviklingen skjedde sakte, men at målet var bare hele tiden å gå nedover i vekt. 

– Jeg kunne se at jeg ble tynnere, men jeg visste ikke hva jeg drev med. Jeg var veldig mye trist den perioden. Det tok en stund før jeg skjønte at det ikke var normalt å være så mye trist. Alt handlet om mat. Jeg burde jo ha vært glad – jeg reiste rundt og konkurrerte – men alt var bare trist.

Hun hadde faste klokkeslett og enheter hun forholdt seg til. Hun skrev opp alt hun skulle spise. Hun ga moren sine spesifikke handlelister for at hun skulle ha kontroll på alt som var i kjøleskapet. Hvis moren kjøpte noe Tina ikke var forberedt på satt Tina på rommet og gråt etterpå. Hun hadde også bøker hun skrev i. Det begynte som mat-dagbøker, der hun skrev ned hva hun hadde spist. Etter hvert ble det rene dagbøker.

– Jeg skrev mye til meg selv i de bøkene. «Nå har du vært svak», sånne ting. Jeg slang egentlig bare masse dritt til meg selv. Det er ikke så mange som vet om de bøkene. Jeg fant de igjen for ikke så lenge siden. Jeg bladde gjennom de, og ble bare veldig lei meg. Så kastet jeg de.  

På skolen holdt Tina seg innendørs i friminuttene. Hun sov i hvert eneste friminutt, så hun slapp «å deale med at de andre spiste eller skulle på butikken og sånn». Hun forsto at det hun gikk gjennom var unormalt og feil, men hun kalte seg ikke syk. 

– Jeg så jo ikke syk ut. Jeg var ikke underernært eller undervektig, så alt var bare i hodet mitt. Men jeg tenkte på mat hele tiden. På neste måltid, og mens jeg satt og spiste tenkte jeg på når jeg skulle slutte å spise. Jeg ble ganske godt til å bare skru av følelsene.

På denne tiden spiste hun et eller to knekkebrød om dagen, en halv yoghurt og en porsjon middag med moren sin. Hun trente to økter om dagen og tenkte på mat hele tiden. 

– Jeg klarte å øke til to knekkebrød om dagen, men så gikk det ned til to halve knekkebrød. Som er omtrent to biter. Det høres jo helt patetisk ut nå, ler Tina.

«Det kom til et punkt der jeg måtte velge mellom å fortsette å holde på med maten eller bli sammen med Thilo.» Tina Hafsaas

Erkjennelsen. I 2011 gikk Tina fra å gjøre det «ganske bra» til å gjøre det «veldig bra» i internasjonale konkurranser. Parallelt med at spiseforstyrrelsene hennes stadig ble mer alvorlige.

– Det som var avgjørende for at jeg skjønte at jeg ikke hadde det så bra var at jeg sluttet å bli glad for at jeg oppnådde bra resultater. Selv om jeg innfridde de ganske ambisiøse målene jeg hadde satt meg, var det som om det ikke spilte noen rolle. Hvis jeg gjorde det dårlig derimot, hadde det en veldig innvirkning på meg. Det var som om det dårlige var det som drev meg videre. Alt som gikk bra, var mer sånn «samma det». 

 Tina ble sendt til oppfølging på Olympiatoppen av daværende landslagstrener Stian Christophersen. Der hun fikk snakke med en psykolog.

– Stian så nok hva jeg drev med. Jeg hadde alltid energiunderskudd og hadde korte økter. Og selv om jeg trente hardt fikk jeg aldri noe større muskler. Han ville vel ha hjelp fra noen profesjonelle. Jeg trodde jeg skulle dit for å få hjelp til å gå mer ned i vekt. At vi skulle lage en plan for hvordan jeg skulle komme ned i en vekt der jeg kunne prestere bedre. Så fikk jeg heller snakke med en psykolog, og han hjalp meg å forstå at maten var altoppslukende i livet mitt. Jeg syns det var irriterende, men jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke gikk til han en gang i uka fikk jeg heller ikke lov til å konkurrere mer, og det var jo det jeg ville. Det var som om jeg hadde to personligheter: Én som bare tenkte på mat, og én som ville trene og konkurrere. Disse to gled jo over i hverandre. Men da jeg begynte å trene for å gå ned i vekt, heller enn for å klatre bedre, så skjønte jeg at jeg var syk. 

Faste samtaler. En gang i uka ble hun tvunget til en psykolog for å forsøke å snakke om sitt forhold til mat og vekt. Det hun trodde skulle være et samarbeid med ernæringsfysiolog, ble i stedet en plass der hun, sakte men sikkert, åpnet seg opp. Hun kunne sitte taus dem første halvtimen, og begynte så smått å åpne seg når timen gikk mot slutten. 

– Jeg klarte til slutt å gi et inntrykk av at jeg greide meg fint på egenhånd, så jeg fikk slippe å gå dit etter hvert. Det gikk litt bedre, men etter en stund kom det til et punkt der jeg oppsøkte hjelp selv. 

Tina klarte ikke å følge matplanen hun fikk fra Olympiatoppen, og trengte noen som kunne følge henne opp. Ambisjonen hennes denne gangen var å være ærlig. Målet var å bli helt frisk. 

Kyssesyken, Thilo og veien ut

Det virkelige vendepunktet for Tina skjedde da hun fikk kysse-syken. I 2014 fikk hun beskjed om å holde sofaen i minst tre måneder, sannsynligvis mer. Hun måtte slippe kontrollen på alt. Også treningen og maten. Konkurransesesongen det året utgikk, og dermed fikk hun den tiden hun trengte. 

– Jeg visste hele tiden hva som skulle til for å bli frisk. Jeg bare tok meg aldri tiden til det.

Samtidig begynte hun å henge mer med Thilo. Det funket ikke lenger å ha avskrudde følelser. De tidligere treningskompisene og barndomsvennene var i ferd med å bli kjærester. 

– Han så veldig lett hva jeg holdt på med. Han kunne for eksempel spørre om jeg var sulten, og da jeg så på klokka før jeg svarte han, skjønte han jo fort at noe var galt. Jeg kunne svare at «jeg blir ikke sulten», at jeg ikke vet når jeg er sulten eller ikke. Jeg var nok egentlig bare sulten hele tiden, så jeg kunne liksom ikke kjenne forskjell. Det kom til et punkt der jeg måtte velge mellom å fortsette å holde på med maten eller bli sammen med Thilo. Den direkte konfrontasjonen han møtte meg med var helt avgjørende for at jeg skulle klare å komme meg ut av det. 

Tegn. Er spiseforstyrrelser i klatremiljøet et større problem enn vi er klar over? De som skrur i konkurranser er bevisste på at de har en viss innflytelse, forteller Magnus. Type grep, bratthet, stil og formatet på konkurranser er avgjørende for hva som er idealvekta. Før var makstiden man kunne være i veggen nesten et kvarter – i dag er det nede i 5-6 minutter. Da må man klatre fortere, og vekten er ikke like avgjørende for om man pumper ut. I dag opererer de med en BMI-grense, det gjorde de ikke før da Magnus konkurrerte. Ingen visste hva han veide da.

For Tina fungerte det med en direkte konfrontasjon, men det var først da det kom fra Thilo, forteller hun. Kommentarer fra andre bare prellet av henne. 

Er det tegn man bør se etter?

Begge to drar fram humørsvingninger som et typisk tegn på at noe er galt. Magnus gikk alltid rundt med dobbel dunis, for han var kald hele tiden. Tina var veldig mye trist. 

– Er det noe man kan si? Som kan hjelpe?

– Jeg vet ikke, svarer Tina. – Kanskje man bare kan si at man er der. Da jeg skulle formulere alle de rare reglene mine for Thilo skjønte jeg at det ikke ga helt mening for noen andre enn meg. 

Les også om hvorfor forskere mener at vektnedgang ikke nødvendigvis er fordelaktig i klatring.

– Hadde ikke nok kunnskap

Stian Christophersen var landslagstrener 2011– 15, og har vært trener for både Magnus og Tina. 

– Vekt er en prestasjonsvariabel, men det handler om hvordan og når man anvender den. For en ung utøver i startgropa av sin karriere kan det være noe helt annet enn for en utvokst person som har trent på alle faktorene som utgjør en prestasjon. Selv om det har vært et tema på samlinger og treninger, har temaet blitt diskutert på et altfor overfladisk nivå. Det var ikke er spesielt sterk lagfølelse i landslaget vårt. Det var jo bare en gjeng med individualister egentlig. Selv om vi hadde felles måltider på samlinger og hadde fokus på matglede og et avslappet forhold til mat, var det veldig lett for utøverne å kjøre sitt eget løp. Ta Magnus for eksempel – selv om jeg var treneren hans på et tidspunkt, er produktet Magnus bare et resultat av ham selv. Jeg kunne være en sparringspartner, men det var han som gjorde seg selv så god. 

Det var Christophersen som sendte Tina til Olympiatoppen da han skjønte at hun hadde problemer med sitt eget matinntak. 

– For meg var det ganske åpenbart at hun hadde et problem, men jeg hadde ikke nok kunnskap til å hjelpe henne slik hun trengte det. Det var en vanskelig situasjon å være i fordi jeg følte jeg sendte henne dit på falske premisser; hun trodde hun skulle dit for å snakke med en ernæringsfysiolog for å oppnå bedre resultater, men tanken var at hun skulle få hjelp med de problemene hun sleit med på den tida. Hun var nok ganske irritert på meg i etterkant, da hun skjønte hvorfor jeg sendte henne opp dit.

Han verdsetter den nye åpenheten i sporten.

– Det er bra det blir snakket om nå, og at vi kan begynne å være mer ærlige på også denne delen av sporten. I tillegg til at flere utøvere åpner opp, ser vi det også i formatet på konkurranser. Der det før lønte seg å være lett som en fjær, er det nå hardere og færre flytt som stiller andre krav til utøverne. 

Som trener mener han det er viktig å bli godt kjent med utøverne for å fange opp et eventuelt problem.