Relativ muskelstyrke (styrke i forhold til kroppsvekt), liten kroppsmasse og lav fettprosent er dokumenterte karakteristika hos klatrere, i særdeleshet hos eliteutøvere.
At kroppsvekt er en avgjørende prestasjonsvariabel i klatring er ikke vanskelig å verken se eller forstå, men dette fokuset har også en rekke uheldige konsekvenser – særlig for yngre utøvere og i større grad for jenter enn for gutter.
Det er vist høye forekomster av problematisk spiseatferd og kliniske spiseforstyrrelser innen toppidretten. Dette skyldes mange faktorer, men prestasjonsfokuset i toppidretten er helt klart bidragsytende. Det antydes også at idrettens fokus på mat, kropp, og en prestasjonsmessig begrunnet vektendring/-reduksjon er én av flere mulige risikofaktorer for at utøvere utvikler spiseforstyrrelser.
Etter å ha vært i klatremiljøet i over 15 år føler jeg at jeg med sikkerhet kan si at fokuset på kropp og vekt står sterkt i klatresporten. Kunnskapen om hvordan vekt og ernæring påvirker prestasjonen i klatring er i mine øyne liten i det norske klatremiljøet. Jeg har inntrykk av at mange aktivt bruker vektreduksjon for å bedre prestasjonen, uten nødvendigvis å tenke over ringvirkningene dette kan få. Men på dette punktet er det viktig å skille yngre og eldre utøvere. Det å bruke vektregulering som prestasjonsmiddel er verken ulovlig eller direkte farlig for voksne, etablerte utøvere, men det er en overhengende fare for at en vektreduksjon hos yngre utøvere (<20 år) og da spesielt hos jenter kan føre til både fysiske og psykiske helseskader. Dette må vi prøve å unngå.
Å redusere vekten vil innebære å gå med et energiunderskudd. Det vil si at man tilfører kroppen mindre energi enn den forbruker, og dette energiunderskuddet kan ha helsemessige konsekvenser. Hos kvinner snakker man om «den kvinnelige utøvertriaden» som beskriver sammenhengen mellom negativ energibalanse, fravær av menstruasjon og redusert benmineraltetthet. Kombinasjonen av disse tre komponentene kan føre til irreversible helseskader.
Hos noen kan også fokus på mat og vekt føre til en forstyrret spiseatferd eller en spiseforstyrrelse. Dette er en psykisk lidelse som får både fysike og psykiske komplikasjoner for helsen og som er en potensiell dødelig lidelse. Forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser finnes også hos mannlige utøvere, og selv om det ikke finnes en mannlig utøvertriade så har mannlige utøvere beslektede problemer som hos kvinnene. Totalbildet av vektreduksjon, risikoene knyttet til dette og hva som kjennetegner dårlig ernærte idrettsutøvere er komplekst og omfattende og er beskrevet på en god måte på www.sunnidrett.no og www.olympiatoppen.no.
Les mer om Magnus Midtbø og Tina Hafsaas sitt forhold til vekt i forbindelse med klatring.
Først og fremst innebærer det at trenere og foreldre for unge utøvere må være klare over risikofaktorene vektregulering i ung alder medfører. Jeg ser på klatring som en ferdighetssport, der man må klatre og trene mye for å tilegne seg de tekniske og bevegelsesmessige ferdighetene, samt de fysiske og psykiske ferdighetene som skal til for å lykkes. Det anslås at nivå i verdensklasse på mange ulike områder krever en treningsmengde tilsvarende ca 10.000 treningstimer – eller 10 år med 1000 timer per år. Jeg sier ikke dette for at man skal tro at man ikke kan bli god tidlig, men konsekvensen av å bruke vektreduksjon som prestasjonsmiddel i ung alder kan medføre alvorlige fysiske og psykiske skader som gjør at man tvinges til å slutte. I tillegg er det umulig over tid å trene nok og bra nok dersom man går med konstant energiunderskudd. Formen vil til slutt falle kraftig og det er ofte vanskelig å trene seg opp igjen til tidligere nivå. For mange strekker ikke motivasjonen til for å gjøre denne jobben, og dermed slutter de i stedet.
Energibalanse er viktig for å kunne tåle trening, utvikle ferdigheter og unngå skader – i det hele tatt for å bli bedre. At voksne utøvere med mange treningstimer bak seg velger å redusere vekt som prestasjonsmiddel er forståelig og i mine øyne helt akseptabelt, men da brukes det også for å ta ut det siste som skal til for å lykkes. Og det gjøres i en alder der man både fysisk og psykisk skal stille bedre rustet for å tåle et energiunderskudd.
Det er viktig å se forskjellen på risikofaktorene hos voksne og yngre utøvere, og det er samtidig viktig at voksne utøvere er klar over at de er rollemodeller i idrettsmiljøet. Idolisering er en sterk trigger hos yngre utøvere, så vi som voksne bør være oppmerksomme på hvordan vi snakker rundt temaet vekt til yngre utøvere. Og til slutt ønsker jeg større åpenhet rundt dette temaet i klatremiljøet. Kroppsvekt er, og vil alltid være, en viktig prestasjonsfaktor for klatrere og kommer nok alltid til å være et element mange ønsker å påvirke. Hvis vi kan ta vekk tabuet fra diskusjonen kan vi kanskje lære mer om hvilke muligheter vektreduksjon kan gi dersom man gjør det på en riktig måte, og ikke minst hvilke risikofaktorer det medfører – særlig for våre unge håpefulle.
Denne saken sto på trykk i Klatring 116 i 2013.
