At vekt har mye å si for prestasjonen i veggen har vi visst lenge. Men for mange klatrere er vektkontroll et problem, og de beste klatrerne er bekymringsfullt magre.
BEINRANGEL? Finaleheatet under et verdensupstevne. Ingen tvil om at lav vekt lønner seg.
Lesetid: 8 minutter
I nummer 132 av Klatring argumenterte jeg for at klatresporten burde ha en mer gjennomtenkt og aktiv holdning til doping. I denne artikkelen vil jeg trekke frem den andre store elefanten i rommet som klatresporten må forholde seg til. Vi snakker om den uunngåelige sammenhengen mellom lav kroppsvekt og prestasjon i klatreveggen.
Velkjent og fortiet
Sammenhengen mellom lav vekt og prestasjon i klatring er velkjent og fortiet. Velkjent fordi det er en etablert sannhet basert på egen og andres erfaringer og fysiske lover. Fortiet fordi optimal vekt for en klatrer er nær en skummelt lav vekt med potensielle alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser. Så hvor stort er problemet egentlig? Hvor mager bør og kan en klatrer være, og hvordan bør klatresporten forholde seg til dilemmaet?
Climborexia
Bevisstheten om sammenhengen mellom lav kroppsvekt og klatreprestasjon gjorde seg for alvor gjeldende da bolteklatringen muliggjorde brattere og mer atletisk klatring. «Cragrottene» på 80- og 90-tallet som levde på sparebluss, erfarte at 1500 kalorier om dagen over lang tid faktisk lot seg kombinere med knallhard klatring. Jerry Moffat erkjente den potente effekten av å tyne vekten da han etter en ukes magesjau svimlet seg til craget og sendte Elixir de Violence (8a) i Buoux. «After all the vomiting and diarrhoea I was light as a feather, and shot straight up it» (Moffatt, Revelations 2009 s. 95). Moffatt ble ikke desto mindre forbløffet av Wolfgang Güllich sitt sparsomme underhudsfett. Bukskinnet til Güllich liknet angivelig huden på en middels skrinn håndbak (Revelation s. 140). «Noch 5 Kilo abspecken», og Güllich skulle være i toppform (Interview mit Wolfgang Güllich und Prof. Weineck). Stresset rundt kroppsvekt ble etter hvert så stort at «climborexia» ble beskrivelsen på det maniske fokuset på lav vekt i klatremiljøet.
Etter hvert som buldring ble mer populært, kunne man tillate seg noe mer kjøtt på bena. Like fullt forble lav fettprosent et mål for de som ville nå toppen eller trenge gjennom flere års stagnasjon som klatrer. Selv om det stilles andre krav til en toppklatrer i dag enn på 80-tallet, er finaleheatet i en hvilket som helst verdenscup preget av skinnmagre utøvere med innhule kinn. Det internasjonale klatreforbundet sin rangering av konkurranseklatrere fra 2015, viser at de beste fremdeles er meget skrinne. 9 av de 10 beste herrene hadde offentliggjort høyde og vekt og hadde en gjen-nomsnittlig BMI på 19-tallet. Av de 10 beste kvinnene hadde bare tre offentliggjort høyde og vekt (!). Deres BMI var til gjengjeld lavt på 18-tallet, en verdi som av verdens helseorganisasjon regnes som undervektig. Gitt tabuet som hefter ved for lav vekt i klatring, er det ikke usannsynlig at deres reelle BMI er enda lavere.
Hvorfor lav vekt?
Nøkkelen til hvorfor vekt er så avgjørende for prestasjo-nen i klatring ligger i klatringens natur. Kombinasjonen av at vi må holde igjen for tyngdekraften med relativt små muskelgrupper gjør at styrke i forhold til vekt er et kritisk krav. En muskuløs mann på 80 kg kan utvikle langt større absolutt kraft enn en jente på 45 kg. Hans klemstyrke i fingrene kan sågar være over det dobbelte av jentas. Når utfordringen er å dra seg opp etter fingrene tilstrekkelig antall ganger eller på tilstrekkelig små tak, er styrkeforholdet snudd på hodet. Det jenta sparer av energi, veier opp for manglende absolutt kraft. Dette gjør at prestasjon i klatring er eksepsjonelt avhengig av utøverens relative styrke.
Optimal kroppsvekt
Enten man liker det eller ikke, er det en klar sam-menheng mellom fettprosent og hvor hardt man klatrer. Volker Schöffl undersøkte i 1996 et større antall kvinnelige og mannlige klatreres fettprosent og fant følgende: De som klatret ruter fra 7b-7c+ hadde en fettprosent på 11,4%. Fra 8a-8a+ lå fettprosenten på 4,9, det samme som for de som presterte over 8a+. Det ser altså ut til at man i gjennomsnitt presterer bedre ned til en fettprosent på ca 5 %, mens ytterligere avmagring ikke øker prestasjonen. Flere andre studier støtter en slik sammenheng. Det store grosset av klatrere har imidlertid en fettprosent godt over 5 %. Det innebærer at en vektnedgang for de fleste som har grunnleggende tekniske og styrkemessige forutsetnin-ger etablert er den overlegent mest effektive veien til å prestere bedre.
Poenget med at den positive relasjonen mellom fettprosent og prestasjon flater ut ved ca 5% er verdt å kommentere. Det er velkjent at stadig avmagring før eller siden gir negativ prestasjonsgevinst. For lite energi og reserver gjør utøveren ute av stand til å trene optimalt, restitusjonstiden øker og skade-frekvensen går opp. Dette fenomenet fremheves av mange som en slags selvregulerende mekanisme. Det brukes som argument for at man i alle fall over tid ikke kan tillate seg for lav fettprosent uten at det går på bekostning av prestasjonen. Det kan imidlertid se ut som om gevinsten av lav vekt i klatring er så stor at man kan tillate seg en utrivelig lav vekt over lang tid uten at det går på bekostning av prestasjonen.
Er det så farlig?
Gitt den ekstreme gevinsten av lav vekt i forhold til styrke må man spørre seg om hva optimal fettprosent for en klatrer egentlig innebærer. Problemet er at en fettprosent på omlag 5 % i mange tilfeller er en trussel for helsen. Dette gjelder spesielt for kvinner, hvor en så lav fettprosent ikke er forenlig med opprettholdelse av normale funksjoner. Regelmessig menstruasjon uteblir som regel med en fettprosent på ca 20, riktignok med betydelige individuelle variasjoner. Uten normal hormonbalanse løper man risikoen for blant annet benskjørhet, anemi og infertilitet. Det store spøkelset trer imidlertid frem i de tilfeller hvor et mulig anstrengt forhold til mat og vekt bikker over i en psykisk lidelse. Da snakker vi om en livstruende tilstand som dessverre hvert år tar flere liv i Norge.
Den amerikanske olympiske komiteen har interessant nok estimert et ideal for en «sunn atlet». De hevder en mannlig og kvinnelig idrettsutøver burde ha en fettprosent på henholdsvis 14-16 % og 20-22 %. De magreste av de beste klatrerne er fantastiske atleter og gode forbilder på mange måter, men de har også en kritisk lav fettprosent som enten allerede er helseskade-lig eller truer med bli det.
Har de kontroll?
En innvending som under tiden fremmes er at voksne, fornuftige mennesker vet å kontrollere vektmanipula-sjon og holde det innen rimelighetens grenser. Det gjelder helt sikkert mange og man skal vokte seg for å antyde at alle gode klatrere har et anstrengt eller problematisk forhold til vekt og matinntak. Dessverre er det også mange eksempler på at balansen mellom optimal lav vekt og anorektisk lidelse glir over i hverandre. En av det siste tiårets aller største buldrestjerner var for eksempel kjent for ekstreme treningsmetoder og like ekstrem diett basert på egg, et imponerende lite antall egg. Kommentatorene ved den siste verdenscupen i Japan kunne opplyse at kontroll og et knapt dusin worldcupseiere hadde bikket over i plagsom spiseforstyrrelse.
Sårbart for de unge
Klatresporten fremheves og applauderes ofte som unik i den forstand at prepubertale barn og ungdom presterer tett opp til verdenseliten på seniornivå. Dette er en trend som har tiltatt de siste årene og publisiteten den får er tveegget. De unges prestasjoner er opplagt beundringsverdige og fortjener anerkjennelse. Likefullt er det åpenbart at den viktigste forklaringen ligger i den prepubertale kroppens konstitusjon. Energien man sparer på løfte 35 kg opp 40 meter vertikal stein, veier opp for ulempen av manglende kraft og erfaring. Den strålende oppmerksomheten klatreren har høstet som barn vendes fort til frustrasjon og manglende kontroll når prestasjonen svikter i den kroppslige utviklingen fra barn til voksen. Blandet med ungdommens usikre og skjøre selvbilde er dette en svært sårbar situasjon.
BMI-grense i klatring
Det østerrikske klatreforbundet har tatt konsekvensen av vektproblemet i klatring. De har innført en BMI-grense for alle som vil delta i internasjonale klatrekonkurranser. Har utøveren en BMI under 17 nektes de å delta. Har de en BMI mellom 17 og 18 pålegges de å konsultere medisinske fagpersoner for informasjon og oppfølging. Tiltaket er både applaudert og kritisert. Applaudert fordi det tar en tydelig stilling i spørsmålet. Kritisert fordi det kan gi enkelte klatrere med en «naturlig» lav BMI som ikke er helseskadelig en urettferdig ulempe.
Klatring_vekt_BMI
Tiltak
Enten vi liker det eller ikke bør man erkjenne at det er en ekstrem relasjon mellom vekt og prestasjon i klatring. Gevinsten av svært lav fettprosent i klatring er så stor at den ideelle klatrekroppen for mange samtidig er truende for en god helse. Det er ingen grunn til at fenomenet hører fortiden til eller vil reguleres av seg selv. Det bør være rom for en mer åpen refleksjon om vekt som en uunngåelig side av klatresporten. Ettersom unge, ambisiøse klatrere blir flere i det norske klatremiljøet, hviler det et betydelig ansvar på forbundet og andre involverte. Norges klatreforbund burde følge i østerrikernes fotspor og innføre en BMI-grense for alle som deltar i nasjonale eller internasjonale klatrekonkur-ranser. Dette må følges opp med en gjennomtenkt bevisstgjøring og hensynsfull kommunikasjon av problemet. Alternativet blir fort at man fortier et sårbart tema, later som om det ikke er et problem eller håper at hver enkelt finner en gylden middelvei.
Denne saken sto på trykk i Klatring 136
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
I løpet av året legges norsk-klatring.no ned. Vi flytter standplass til friflyt.no, med fullt fokus på bratt friluftsliv. Det meste av tester og reportasjer flyttes til friflyt.no/klatring. Bli med videre!
