Teknisk klatring skiller seg fra friklatring ved at sikringsmidlene belastes og brukes aktivt, og ikke bare som sikring i tilfelle fall. Du står i dem, drar i dem og hviler i dem. Det betyr at du kan komme opp steder du ellers ikke ville greid, også med store votter og støvler eller svake fingre og dårlig psyke.

Dårlig stil? Juks? Ja, kanskje, men det finnes også de som betrakter teknisk klatring som en metode som gir mulighet til å oppleve vill og eksponert natur. Teknisk klatring kan være et mål i seg selv, og mange finner stor tilfredsstillelse og utfordring i aktiviteten.

Selv om målet ditt primært er å friklatre i fjellet, kan det være godt å ha litt kjennskap til grunnleggende teknisk klatring. Hva om du støter på et vått parti langt opp i veggen, cruxet likevel viser seg å være for hardt for deg, eller du blir overrasket av regn bare noen taulengder under toppen? Å kunne improvisere med det utstyret man har og lage noen enkle tekniske hjelpemidler, kan i slike tilfeller være nyttig og også bidra til sikkerheten.

Les også: Slik behandler du golfalbue

Når du klatrer teknisk, får du god trening i plassere og vurdere sikringsmidler, og du blir både raskere og tryggere i håndverket – noe som har stor overføringsverdi til friklatring. Siden det ikke gjør noe for aktiviteten om fjellet er vått eller isete eller om du har tykke klær på deg, kan teknisk klatring også være god avveksling fra støvete plastikklipper midtvinters. Du trenger ikke gi deg i kast med Trollveggen eller Trango for å bruke de tekniske metodene, du kan og bør uansett begynne på ditt lokale klatrefelt. Her er hva du trenger av utstyr for å komme deg ut i frisk luft!

Utstyr

I tillegg til tau og ditt vanlige friklatringsrack bestående av kiler og kamkiler, trenger du:

Taustiger (to stk er bra, fire bedre)

Løkkeslynger (to stk) (engelsk: ”Daisy chains”: ca 120cm slynge med mange små løkker)

Tauklemmer (to stk)

Teknikk

Når du henger i en sikring og forsøker å komme deg videre, er det viktig å prøve å plassere neste sikringsmiddel så høyt som mulig over deg, for å redusere antall plasseringer og dermed spare tid. For å strekke langt er det viktig å stå godt. Om du ikke har planlagt å klatre teknisk, men for eksempel kommer til et vått parti på ruta som du må mekke (klatre teknisk) forbi, så kan du bruke et par 120 eller 60cm slynger til å stå i. En kortslynge eller karabin koblet fra sitteselens senterpunkt til det sikringsmiddelet du står i, vil gi støtte når du står i slyngene og strekker deg videre.

 

Enkel teknisk: En kortslynge eller karabin koblet fra sitteselens senterpunkt til det sikringsmiddelet du står i, vil gi støtte når du står i slyngene og strekker deg videre. Foto Dag Hagen

Har du planlagt å klatre lengre partier teknisk, kanskje hele taulengder, kan det være greit å ha med seg i det minste to spesiallagde taustiger. Disse har gode trinn å stå i og er lange nok til at overgangen fra en stige til neste ikke blir for stort et klyv. Men klatring med to taustiger kan være ganske anstrengende og lite gunstig for vedvarende vanskelig teknisk klatring. Hver gang du strekker deg opp for å montere neste stige eller når du strekker deg ned til forrige punkt for å hente stigen du kom fra, vil du måtte stå i bare en stige. Dette kan være ganske anstrengende; du vil bli stående på en fot og jobbe med balansen for å unngå å rotere.

Anstrengende posisjon: Med bare en fotløkke vil du bli stående på en fot og jobbe med balansen for å unngå å rotere. Foto Dag Hagen

Derfor vil de fleste foretrekke å bruke fire stiger satt sammen i to par når de klatrer rene tekniske ruter. Da vil du alltid stå godt balansert i to stiger, en til hver fot, mens du fomler opp det andre stigeparet fra forrige sikring og fester det til neste sikring over deg. Rolige og kontrollerte bevegelser i stigene er helt essensielt når man klatrer på marginale sikringsmidler, som himmelkroker drapert over små bergkrystaller eller små bladbolter i en liten søm.

Med en løkkeslynge fra klatreselen til toppen av hvert stigepar, kan du til enhver tid ha avlastning i selen fra sikringsmiddelet, uavhengig av hvilket trinn i stigen du befinner deg i.

Løkker: Med en løkkeslynge fra klatreselen til toppen av hvert stigepar, kan du til enhver tid ha avlastning i selen fra sikringsmiddelet, uavhengig av hvilket trinn i stigen du befinner deg i. Foto Dag Hagen

Noen liker å regulere avstanden med en fifi-krok, mens andre foretrekker en vanlig karabin, som ikke plutselig kan falle ut av løkken dersom du avlaster den litt. Noen sjonglerer mellom de to metodene.

 

To metoder: Fifikrok og karabin. Foto Dag Hagen

Testing. Det kan være en fordel å teste sikringene før du flytter over i dem, slik at du ikke får ubehagelige overraskelser. Dette er spesielt viktig på lange seksjoner med marginale sikringer, hvor slurv kan føre til at du river ut en lang serie med sikringer. Med testing menes å utsette sikringen for gradvis større belastning, helt til belastningen overgår ens egen kroppsvekt. Fra utgangsposisjonen i stigepar 1, festes stigepar 2 til en ny sikring.

 

Plassering: Fra utgangsposisjonen i stigepar 1, festes stigepar 2 til en ny sikring. Foto Dag Hagen

Så klatrer du ned i stigepar 1 til løkkeslyngen festet til stigepar 2 blir helt stram.

Belast: Stig ned i stigepar 1 til løkkeslyngen festet til stigepar 2 blir helt stram. Foto Dag Hagen

Gradvis overfører du hele kroppsvekten din til den nye løkkeslyngen. Behold en fot i den forrige stigen og et godt tak i forrige sikring (ofte i stigetrinnene), slik at du kan holde igjen med armene om den nye sikringen plutselig skulle gi etter. Dermed unngår du å falle i den forrige løkkeslyngen og utsette din siste godkjente sikring for en sjokkbelastning. Om den holder kroppsvekten din, kan du forsøke deg på å hoppe litt i stigene. Da vil du få en god pekepinn på sikringens soliditet. I dårlig fjell, der du risikerer å ødelegge fjellet og kanskje din eneste mulighet for sikring, må du vurdere å ikke teste for vigorøst. Idet du har godkjent den nye sikringen, klipper du inn tauet og beveger deg over i det nye stigeparet. Det kan være lurt å klippe av stigeparet på forrige sikring så fort som mulig, slik at et eventuelt fall ikke blir direkte i den statiske løkkeslyngen, men i tauet.

 

Vektoverføring: Belast forsiktig, stig over og trekk deg opp. Foto Dag Hagen

Vel over i den nye sikringen, gjelder det å stige så høyt som mulig, så fort som mulig. Skal du henge og være fornøyd med deg selv i hvert stigetrinn oppover, kommer du ikke langt på en dag, dessverre. Ideelt sett bør du snarest komme deg så høyt i stigene at det er anstrengende å stå der. Da har du en fin utgangsposisjon for å strekke deg lengst mulig til neste sikring. For å kunne stå i balanse med kroppens sentrum over sikringspunktet i bratt terreng, må du koble fifi-kroken eller karabineren fra selen direkte inn i sikringspunktet. Du presser oppover med bena, mens fifi-kroken/karabinen holder deg nede og inntil sikringspunktet.

Siden du plasserer et sikringsmiddel omtrent hver meter, vil du så lenge du ennå ikke er innehaver av et fyldig storveggsrack, fort gå tom for utstyr. Du må derfor belage deg på å regelmessig strekke deg ned fra din nyvunne posisjon og rense med deg noen av sikringene under deg, og bare la de nødvendigste stå igjen som fallsikring (am: ”back cleaning”).

Når lederen er oppe, festes tauet i standplass slik at andremann kan komme etter på tauklemmer og rense taulengden for utstyr. Dette kalles å jumarere; etter navnet på den første mekaniske tauklemmen. Man bruker to tauklemmer for å stige opp langs det faste tauet. Disse tauklemmen kan rigges på to måter. Enten ved at man henger den nederste tauklemmen direkte i selen og tråkker med en fotslynge i den øverste tauklemmen, som i tillegg er forankret til selen med en sikringsslynge.

Opp i tauet: Jumarering alternativ 1. Man henger den nederste tauklemmen direkte i selen og tråkker med en fotslynge i den øverste tauklemmen, som i tillegg er forankret til selen med en sikringsslynge. Foto Dag Hagen

Alternativt kan man henge i den øverste sikringen og ha en fotslynge i enten bare den nederste tauklemmen, eller i begge.

Opp i tauet 2: Alternativt kan man henge i den øverste sikringen og ha en fotslynge i enten bare den nederste tauklemmen. Foto Dag Hagen

Prøv deg frem og finn den metoden som passer best for deg. Du kan bruke løkkeslynger til å regulere avstanden mellom tauklemmene og selen, eller spesialtilpasse en slynge som alltid er koblet til tauklemmen. Husk å være forbundet til begge tauklemmene hele tiden. I tillegg liker mange å ha en ekstrasikring på tauet under tauklemmene når de jumarerer. Dette er spesielt gunstig hvis man f.eks. må klippe av tauklemmene en etter en for å passere et fast punkt. En Grigri fungerer utmerket til dette formålet.

Basisteknikken for forflytning ved hjelp av taustiger kan øves på en klippe nær deg. Klatringen kan foregå på konvensjonelle sikringsmidler som er skånsomme for fjellet og raske å plassere, dvs. kiler og kamerater, såkalt ”clean aid”. Om du en dag forviller deg ut i kompakt ingenmannsland, kan du få god bruk for skarpere ammunisjon, slik som himmelkroker (skyhooks), bankebolter, kobberhoder (copperheads), fuglenebb (birdbeeks) og andre esoteriske hjelpemidler. Den type utstyr krever som regel en hammer og hører dermed ikke hjemme på etablerte friruter, fordi det sliter på fjellet og kan ødelegge essensielle tak. Om du ønsker å utforske denne verden, kan du finne en liten hammer i kanten av klatrefeltet hvor det ikke går noen ruter fordi det er uinteressant for friklatring. NB! Himmelkroker må heller ikke brukes på etablerte friruter. Belastningen på fjellet er mye større og mer konsentrert fra tuppen av kroken du henger i, enn det en klatrer greier å påføre fjellet med fingrene.

Les også: UTE sin oversikt over Via Ferrata- ruter i Norge

Grader
Teknisk klatring graderes på en lukket skala fra 1 til 5, med bokstaven A som prefiks (A for ”artifisiell” eller ”aid”). Graden er et uttrykk for hvor komplisert det er å plassere sikringer og faren forbundet med et fall. Det finnes også en parallell skala for såkalt ”clean aid”, C0 til C5, som brukes for å beskrive ruter som kan klatres teknisk uten bruk av hammer og fjellbolter. Hammerløse bestigninger regnes for bedre stil, fordi slåing og fjerning av fjellbolter sliter på fjellet.

A0: Også kjent som ”french free”. Du drar i sikringene, som er gode, men du trenger ikke taustiger for progresjon.
A1: Lett teknisk klatring. Ingen fare for at noen sikringer skal ryke ut. Taustiger er som regel gode å ha.
A2: Moderat teknisk klatring. Generelt solide sikringer, som dog av og til kan være litt vanskelige å plassere. En eller to tvilsomme sikringer rett over gode sikringer kan forekomme. Ingen alvorlige konsekvenser av fall.
A2+: Som A2, men med enkelte seksjoner med to-tre dårlige sikringer etter hverandre over gode sikringer. 6-10 meter fallpotensial, men uten fare for å treffe fremspring i fjellet.
A3: Vanskelig teknisk klatring. Testing av sikringer nødvendig. Innebærer mange tvilsomme sikringer på rad. Langt fallpotensial, opp til 18 meter (6-8 sikringer som ryker ut), men generelt ikke noe alvorlig fare. Taulengden inneholder alltid en del gode sikringer som kan holde et fall. På grunn av kompleksiteten i sikringsarbeidet, tar det som regel flere timer å fullføre en slik taulengde.
A3+: Som A3, men med farlig fallpotensial. Muligheter for å slå seg om man ikke gjør de rette vurderingene. Selv erfarne tekniske klatrere vil bruke over tre timer på en slik taulengde.
A4: Seriøs teknisk klatring. Fare på ferde. Vanlig med 18 til 30 meter fallpotensial med uklare landinger, dvs. fare for å treffe fremspring i fjellet.
A4+: Meget seriøst. En slik taulengde tar ofte en hel dag å fullføre. Få holdbare sikringer på taulengden, komplisert sikringsarbeid, stort fallpotensial og dårlige landinger.
A5: Ekstrem teknisk klatring. Sannsynligvis vil ingen sikringer på hele taulengden tåle et fall. Graden forbeholdes taulengder uten noen form for kunstige sikringer som borebolter, kunstige himmelkrokhull eller ”rivets” (maskinskruer slått inn i borra hull).

Les også: Så mye tåler slyngene