Whittaker om frisoloturen på Kjerag

Dette er første gang en av rutene på Kjerag har blitt frisoloert, og det er vel temmelig sannsynlig at dette er den råeste frisoloturen noen gang gjort i Norge.

Selv om Renshaw/ Foulkes er en av de enkleste rutene opp den kjente storveggen i Lysefjorden i Rogaland, er det likevel temmelig unikt å bruke Kjerag som buldrevegg (!). I dette intervjuet forteller Whittaker hvordan han opplevde sin ensomme klatretur opp kjempeveggen:

– Hallo Pete, og gratulerer med bestigning! Hvordan hadde du det på vei opp? 

– Strålende! Jeg koste meg masse! Hovedfokus var å gjennomføre klatringa på en skikkelig måte. Jeg visste at hvis jeg klarte det ville jeg ha det gøy på vei opp. 

– Hvordan forberedte du deg?

– Jeg klatret Kjerag første gang i 2018, to ganger sammen med noen og en gang alene, så jeg hadde et godt inntrykk av veggen; både fjellkvaliteten, størrelsen og sånn omtrent tidsbruk, noe som ga meg god forståelse og godt utgangspunkt. Jeg hadde en plan om å frisoloere Kjerag i 2019, men timing og forhold klaffa aldri. Jeg hadde egentlig avskrevet det også for i år, fordi alle sa at vinteren hadde vært uvanlig snørik og derfor mye vann i fossene rundt ruta. Så med tanke på spesifikke forberedelser på å klatre noe stort hadde jeg ikke gjort så mye. Men, klatringa på ruta jeg valgte er temmelig enkel og jeg vet jeg er fysisk sterk nok til å klatre hele veggen uten å bli sliten, så i det perspektivet følte jeg meg godt forberedt. Det handlet mer om å gjøre klart andre ting; sjekke anmarsjen, sjekke at ruta var tørr nok, hvor mye vann og mat jeg skulle ta med, hvordan bære det med seg og visualisere hvordan de forskjellige seksjonene ville føles.

FORBEREDELSER: Det fins ikke bilder av Pete Whittaker som klatrer Kjerag alene uten tau (det er kanskje ikke så rart), men dette bildet viser Whittaker i aksjon på ruta Skjoldet på Kjerag i 2018. Foto: Privat

– Hvorfor valgte du akkurat denne ruta?

– Jeg hadde to alternativer, og Renshaw/ Foulkes var faktisk andrevalget mitt. Men jeg mistenkte at ruta som var førstevalget mitt skulle være våt. Men værvarsel og timing kunne jeg ikke gå glipp av andrevalget fordi jeg var opptatt av å sjekke den andre ruta, så dermed ble det den. Begge rutene er de enkleste i veggen. Renshaw/ Foulkes er full av hånd- og fingerjams, offwidths og kaminer i de vanskeligste partiene, noe som gjør klatringen trygg. Nettopp det jeg var ute etter.

– Hva var det enkleste og vanskeligste med å frisoloere Kjerag?

– Det vanskeligste med å klatre noe stort er alltid å komme seg avgarde. Selve klatringa er enkel, det er å forplikte seg til veggen som er vanskelig. Jeg har hatt de samme følelsene også når jeg har klatret storvegger i Yosemite alene. Å komme seg i gang å slike vegger krever at du er skikkelig motivert for klatringen. Selv om du er nervøs, må du kjenne at du virkelig vil være der når du starter. Jeg brukte et par taulengder på å komme inn i en fin rytme, og derfra var klatringen enkel.

Når det gjelder andre faktorer, er det faktisk veldig vanskelig å finne et tidspunkt hvor veggen har gode nok forhold. Kjerag har fosser på begge sider, det renner vann her og der, og mange av rutene opp følger samme vei som vannet på vei ned. Dette gjør klatring på Kjerag til et aldri så lite logistikk-mareritt. Du må vente til sent på sesongen når mesteparten av snøen har smelta og fossene er små, samtidig som du må ha minst ei uke uten regn for veggen til å bli tørr nok. Og ei uke uten regn er ikke så vanlig i Norge. Så må du ha finvær mens du klatrer ruta med tau for å sjekke forholdene, og så må været holde seg bra mens du tar en hvil og til slutt klatrer ruta. En dag med dårlig vær i løpet av hele denne prosessen kan gjøre at alt skjærer seg, fossene blir store igjen, og du er tilbake til start. Det er ikke så enkelt.

KJERAG: Whittaker gikk Renshaw/ Foulkes-ruta i delen av Kjerag som kalles Vestlige Bastion.

– Hvordan gikk du fram for å unngå løse steiner og den slags?

– Jeg klatret ruta to dager før, og fulgte ekstra godt med på løse og fastklemte steiner, løse flak, våt mose og den slags. Jeg laget meg en mental huskeliste på alt sammen. Da jeg klatrer alene på mandag droppa jeg å bruke alt som var det minste mistenkelig. Ganske ofte valgte jeg litt vanskeligere flytt for å komme meg lenger og forsikre meg om at steinen satt fast. Jeg klatret mye mindre risky enn jeg ville gjort med tau.

– Var du noen gang redd?

– Nei, det var bare fint å få til en fin gjennomføring. Jeg var aldri redd, men heller fokusert på det jeg holdt på med. Veggen ser litt skummel ut fra innsteget, men når du klatrer innser du at veggen er ganske oppbrutt og eksponeringa ikke er så voldsom.

– Hva foregikk inne i hodet ditt mens du klatret?

– Jeg tenkte først og fremst på resten av taulengden jeg klatret, passe på takene og bevege meg så trygt som mulig. I de enklere partiene tenkte jeg på temmelig hverdagslige ting, som om jeg skulle kjøpe is på vei hjem og den slags.

– Var det noe som ikke gikk etter planen?

– Vel, å komme seg til innsteget var det som gikk minst bra. Først kjørte jeg feil ut fra Stavanger, og brukte to timer ekstra ut til Lysebotn. Så, da jeg kom dit søndag kveld viste det seg at basehopperne hadde ødelagt motoren på båten. Det var en strek i regninga. Dermed gikk det en del tid til å skaffe skydd til veggen. Ikke en gang mandag morgen viste jeg ikke helt om jeg skulle komme meg til innsteget. Men det løste seg, og resten gikk knirkefritt.

– Til slutt; hva er neste prosjekt nå?

– Jeg hadde noen turer på blokka, men alt er avlyst nå, så de får jeg komme tilbake til når tiden er inne. Resten av året bruker jeg i Sheffield og Bergen, og fortsette med Wide Boyz-businessen.