Kjeragmassivet, nesten innerst i Lysefjorden, er noe av det mest imponerende du noen gang kommer til å se. Med bratte fjellsider som stuper ned i fjorden på begge kanter, sitter man ydmykt i båten og venter på at veggen skal komme til syne. Plutselig er den der.
Utløpet med smeltevann over den vestlige bastion skytes akkurat langt nok ut fra veggen til at vannet fanger glansen av solen mot den skyggefulle nordveggen i bakgrunnen. Geitaneset ligger døsig under veggen, i kontrast til eventyret som venter deg.
Her er 10 gode grunner til å klatre Kjerag
1. Anmarsj
Den korte anmarsjen er noe av det beste med Kjerag. Man vil klatre, ikke vandre. Og en av de største klassikerne, Hoka Hey, er kun en liten spasertur fra Geitaneset. Man er derimot avhengig av båt for å komme seg til den korte anmarsjen, som kan løses på flere måter. En dedikert Rogalandsklatrer, som går under navnet «Yazzamann», har gått til innkjøp av vannscooter, og kan kjøre fra hagen sin i Stavanger til Geitaneset på klatretur. Men for de fleste andre av oss er det båten som henter basehoppere som gjelder. SBK har hvert år en utnevnt kaptein, som regel en veldig karismatisk danske, som kjører skytteltrafikk mellom Geitaneset og Lysebotn på godværsdager. Hold på hatt og messingkiler, for når basehoppere styrer båt går det fort.
2. Uttopping
Har du klatret et fjell før, vil du kjenne igjen dette. Cruxtaulengdene er forsert, toppen kan skimtes i det fjerne, men akkurat når man begynner å senke skuldrene må man orientere seg seg gjennom flere taulengder med løs, stablet steinmasse. Dette slipper du til en viss grad på Kjerag! Regionen heter Heiane og fjellene ser ut som de høres ut. Paddeflate på toppen, ikke en tinde i sikte. Man klatrer bratte, flotte taulengder, til du plutselig topper ut på flate heier.
3. Retur
En retur skal aldri undervurderes, men det blir vel sjelden enklere enn en nedtråkket tursti fra en av landets mest populære turistattraksjoner. I tillegg kan du smette innom Kjeragbolten og ta et bilde på vei ned. Den ikke-klatrende befolkningen tar det ofte som en selvfølge at man topper ut på bolten når man klatrer Kjerag, og jeg tenker det er til alles beste om vi holder liv i denne misforståelsen.
4. Henrik «Mr Kjerag» Lilleheim
På parkeringsplassen til turstien (returen for klatrere) treffer du en smørblid karikatur av en legende, Henrik. Når han ikke koser seg på stranda i Miami, er han parkeringsvakt ved Kjerag, og fjellets vokter. Ingen i dårlig skotøy eller dårlig form slipper forbi han. Henrik er ene og alene årsaken til at turstien til Kjerag har så få redningsaksjoner i forhold til andre kjente turistattraksjoner. Og som han sier selv, han bare ELSKER ekstremsport. For å komme deg ned igjen fra fjellet må du planlegge å sette igjen et transportmiddel på parkeringen. Så pass på at du informerer Henrik om planene dine. Ikke bare blir du da behandlet kongelig og vist til en dedikert plass, du slipper å gi stakkars Henrik våkenatt når tidsskjema sprekker og det står igjen en bil på parkeringen hans når mørket faller på. For klatrer du Kjerag for første gang, er sjansen stor for at det blir mørkt.
5. Geitaneset
Ditt eget lille paradis, som gjør selv en bomtur til en fin opplevelse. Elver med tilgang til reint vann, strand med fine runder steiner, og mange trær å tisse bak. Ikke bli snurt om du må dele badeplassen med et eldre par i cabincruiser, tilfeldige rikfolk i båt har ved flere anledninger reddet skinnet til strandede klatrere. Sett opp teltet hvor som helst på de flate gressmarker, ta frem kikkerten og planlegg neste dag i veggen. For de ivrigste finnes det buldresteiner å skade seg på før man kryper inn i soveposen.
6. Basehoppere
På fine dager, forvent å måtte dele luftrommet med basehoppere. Det går som regel stille for seg, til en kropp uten forvarsel suser forbi ørene dine. Lyden kan være forsinket, gi gjenklang i det store steinmassivet, og er ofte forvirrende. Det utgjør noe for helhetsopplevelsen, og er en fin påminnelse om at det finnes en topp der oppe hvor solen skinner og livet er enklere. Men styr kanskje unna den årlige «Heliboogien», helgen da alt som kan krype og gå samles for å hoppe fra Kjerag med helikoptertransport. Rogaland Alpine Redningsgruppe holder seg i tradisjonen tro edru denne helgen, og med en hånd på alarmknappen. Det går vilt for seg.
7. Tsunami
Norges mest vedvarende, harde storveggsrute befinner seg på Kjerag, og heter Tsunami. Gått av våre egne, kjære klatrere Martin Olslund og Sindre Sæther. Ruten går rett i utkant av den blankeste, bratteste delen av veggen, og er en fjern drøm for de fleste av oss, med den ene harde taulengden etter den andre, opp til grad 9-/9 på cruxtaulengden. Men tenk så kult å ha klatret en rute på den samme veggen som en av Norges hardeste!
8. Hoka Hey
Fra en av Norges hardeste, til Norges kanskje fineste storveggsrute? Det som defineres som storvegg er ruter som for de fleste krever en overnatting. Det kan dermed diskuteres hvilke vegger som egentlig kvalifiserer i denne gjeve kategorien. De flotte diedertaulengdene på Blåmannen i Tromsø, eller mektige Vågakallen, er begge gode konkurrenter. Trollveggen vinner i en annen kategori. Om ikke annet, så er Hoka Hey i hvert fall den største klassikeren på Kjerag, med vedvarende klatring opp til grad 7+, tørker fort, har tilgang til drikkevann (!), har store hyller å sove på, er godt sikret, hva mer kan man ønske seg.
9. Potensiale
På Kjerag regner det de fleste dagene i året, og er våt fra sig de resterende dagene av året. Dette holder trivselsklatrere unna, og etterlater et potensiale av ugåtte linjer. Gamle rever gjorde godt arbeid på 90-tallet, med å gå ruter både i teknisk og fri, men gym-generasjonen har ikke klart å følge opp. Det er simpelthen ikke nok fridager på treningsprogrammet fra Lattice til å komme seg opp Kjerag og tilbake før neste økt på fingerbrettet. Men renessansen er nok rett rundt hjørnet, snart titter de nye, sterkeste klatrerne ut glippet på døren på klatresentrene og ser Kjerag.
10. Hvis ikke nå — når da?
Kjerag skal ingen steder. Er du ikke klar i år, ta deg en tur på Mongejura og test logistikken. Men helt klar blir du aldri før du har prøvd.
Lykke til, og god vår.
Erik Grandelius smørblid i en kamin på Norges fineste storvegg. Foto: Mari Salvesen
