The Nose på El Capitan i Yosemite

– Bildene av Lynn Hill som første menneske i verden gikk The Nose i fri for 30 år siden har alltid inspirert meg, sier Yazza. 

Nå befant Danielsen seg i det californiske paradiset sammen med bergenske Andreas Hetland Olsen, i sin tid en av Norges aller beste buldrere, de siste fem årene en entusiastisk fjellklatrer.

Andreas hadde analysert frigradene på The Nose og pitchet ideen om at veldig mye burde gå greit i fri og foreslo en tur i oktober.

– Vi skjønte at vi måtte gå noen taulengder teknisk, men om vi fikk over 20 lengder med fantastisk friklatring opp El Capitan, så ville det vært topp!

Betuttet fjellmann

På forhånd mistenkte Jan Eivind at El Caps intimiderende høyde og glattslipte granitt kunne bli en belastning på psyken og ferdighetene. Men teknologen visste å søke råd. Han tok Chat GPT til hjelp: 

«Jeg skal klatre The Nose på El Capitan og er redd høydeskrekken min vil skape mye stress for meg. Hvordan foreslår du at jeg forbereder meg på høyden jeg vil utsette meg selv for, slik at jeg kan beholde roen?»

Kunstig Intelligens var nettopp intelligent og blåste ut 11 gode råd (se faktaboks nederst i saken (på engelsk).

Les også

Ny Netflix-dokumentar om Ueli Steck og Dani Arnold

«Den sveitsiske maskinen» Ueli Steck satte hastighetsrekorder på rekke og rad. Så kom den yngre Dani Arnold og forbedret dem.

Det er under en måned siden Jan Eivind sammen med Jon Egil Auestad førstebesteg Silverback, en linje med norsk grad 8, sentralt på tusen meter høye Kjerag. Taukompis Jon Egil hadde tidligere gått store deler av Freerider på El Capitan i fri, Jan Eivind hadde ikke fått inntrykk av at den lettere klatringen på The Nose skulle by på store problemer.

Men da jeg snakker med ham på en sprakete messengerlinje over Atlanteren, høres den vanligvis så kvikke rogalendingen betuttet ut. De har vært oppe og luktet på de første taulengdene av The Nose.

Planen om å gå «the Nose as free as it goes» hadde begynt å slå sprekker. Såpeglatte sprekker.

– Det er som om 30 år med klatreerfaring ikke teller. Vi er blitt nybegynnere igjen. Det er så polert at du popper av før du aner ordet av det. Du står der og smører på de der glatte greiene og så tryner du helt uten forvarsel. Det var som å få eksamensspørsmål i et pensum man ikke har vært borti.

Les også

Test av det aller beste klatreutstyret

Her kan du finne tester og nyheter av alt av klatreutstyr, samt tips til vedlikehold av klatreutstyret ditt.

Knust selvtillit

Ifølge føreren er over 80 prosent av The Nose grad 7/7+ eller lettere. Jan Eivind og Andreas onsighter vanligvis grad 7 på naturlige sikringer og kan presse en onsight opp til 7+ når ting er ok sikret. I teorien skulle de altså ha ganske gode forutsetninger for å gå en stor del av ruta i fri, og bare behøve å ta i bruk tekniske hjelpemidler på det resterende. 

Det er fire taulengder opp til Sickle Ledge, den første store hylla på The Nose. Dette skulle være grei skuring, men viste seg å være en skurt greie. 

– På andre taulengde sviktet grunnen under beina mine. Jeg seilte nedover mot standplass mens tankene gikk til siste den offsetkilen som skulle ta unna for fallet. Takknemligheten over at tauet strammet seg og at farten sank, ble erstattet av en flau følelse: Jeg hadde ikke lært meg pensum. Denne veggen strippet meg for min viktigste life-hack som klatrer: Smart bruk av positive fottak.

De trengte eksperthjelp. Yatzy tok kontakt med en lokal Yosemite hardman, nemlig Jason «The Coach» Lakey, som han hadde klatret med i Bishop ni år tidligere. Lakey var direkte på ballen med en progresjonsfører for å få de to på beina. Han kunne dessuten bekrefte at den store dalen får frem ydmykheten selv i de tøffeste.

Den neste uka klatret de to nordmennene ruter på fire-fem taulengder for å komme inn i klatringen. De hadde også økter på crag med enkelttaulengder for å finpusse ferdighetene. 

– Men det ble klart at vi ikke ville klare å tilegne oss de store hullene vi hadde i pensum i løpet av de neste ukene. Samtidig skjønte vi hvor utrolig bra tradklatring vi har i Rogaland. Dale sto ikke tilbake for dette. Jeg som liker bratt tradklatring på fire-fem taulengder synes Dirdalsveggen er mye kjekkere å klatre på enn de glatte svaene i Yosemite. 

Indre motivasjon for The Nose ble borte

Jan Eivind virket nedslått da jeg snakket med ham. Han sa at motivasjonen for å prøve å gå The Nose ikke lenger var av den fine sorten, den som kommer innenfra. Nå handlet det mer om å kunne svare ja om noen spurte dem om de hadde besteget The Nose. For det lå ikke an til å bli den nytelsen som friklatring på Kjerag hadde bydd på.

– På Kjerag tok jeg meg selv i å tenke «fy f**n dette er bra klatring». Der fikk jeg sånne ultimate flowopplevelser med fine bevegelser over hundrevis av meter. Men The Nose så ut til å bli minimalt med klatring og stort sett en teknisk affære, med heising og ståing i stige hele dagen over fire dager. Det blir som å male huset, bare at du er mye mer psyka, og motivasjonen først og fremst er å kunne si til Gunn på regnskap at du har gått El Cap. 

Likevel ga de det et forsøk. De heiste opp alt stæsjet, rundt 70 kilo, der vann utgjorde den tyngste delen, opp til Sickle Ledge. I veggen over dem var det så mye folk at det hadde dannet seg en kø. Blant klatrerne de så på vei opp til Sickle Ledge var det en gruppe koreanere. 

– Vi reagerte både på tauteknikken deres, at de ikke hadde knute i enden og at de manglet backup-knute på jumaren. Senere skulle vi få vite at en av dem rappellerte seg ut av tauet, falt ned og omkom. Det satte selvsagt en støkk i oss. Rent rasjonelt tenker vi jo at vi ikke vil gjøre slike feil, men likevel. 

Det var med en uggen følelse de to fortsatte utstyrsheisingen. 

Reorientering

– Det ble ganske fort åpenbart at vi ikke ville ha sjans til å klatre mesteparten av The Nose i fri. Vi hadde regna med å gå opp til 5.11c (norsk grad 7), men selv 5.10 var helt jævlig. Selv på alle de andre rutene i dalen så stoppet ting fort opp fra 5.9 og oppover. Dessuten var den syke mengden med folk i veggen en avskrekkende faktor. Enkelte sto og venta på samme plass i fire timer før de kunne klatre videre. Det endte opp med at vi firte oss ned i nattens mulm og mørke. 

Gutta laget en ny plan, nå skulle de ta ekstralekser i Yosemite klatring, det store gapet i pensum skulle dekkes. Gjennom lange økter og med få hviledager klatret det lille teamet seg fra nederst i dalen og oppover, på jakt etter nye ferdigheter. 

Jammemesterne Pete Whittaker og Mari Salvesen som var i dalen samtidig bidro også med gode råd til rissklatring av typen «stå i risset, smør med den andre», «vri hånda rundt de nederste fingrene når du jammer i fingersprekk med tommel opp». 

Nå fikk Danielsen og Hetland Olsen kjørt seg med daglige doser ofwidths og tynne riss, som skulle forseres med dårlige fottak. Førstnevnte gikk helt inn i rollen og klatret med en T-skjorte med påskriften «I´m an Intern» hver dag.

– Det skulle ikke være tvil om at vi var på en læringsreise!

Klassisk storvegg

De to kunne ikke forlate Yosemite uten en klassisk storveggopplevelse. Valget falt på Washington Column og elleve taulengder lange Southface. Den vanlige fremgangsmåten er å gå den på to dager, der man heiser og fikser to taulengder over en stor hylle fire taulengder oppi veggen. Der tilbringer man natten før man gjør toppstøt neste dag og rappellerer ned ruta.

Southface hadde samme krevende og polerte granitt som The Nose. Så her ble de nyervervede ferdighetene satt på prøve med flotte jammeriss, noen offwidths, heising av heisesekk, teknisk klatring, solsteik og vannrasjonering. 

De tok seg opp til toppen etter å ha gått cirka halvparten av taulengdene i fri. 

– Natten på hylla ble uforglemmelig med Melkeveien over oss og en kald øl til frysetørret middag. Vi fikk også gjort et live-innslag på Bratte Rogalands Venners årsfest fra nest siste taulengde, noe som satte en fin spiss på det hele, forteller Yazza.

Tilbake til normalen

Med en uke igjen av turen klatret de litt mer i Yosemite for å hente hjem noen flere ferdigheter, før de testet noen crag på utsiden av dalen på vei til flyplassen i Los Angeles. 

– Utenfor Yosemite så var alt tilbake til normalen igjen: Rissene hadde friksjon, jammene satt, og onsighting av trad-syvere ble normalt igjen.  Det jeg har lært om Yosemite-klatring er at man må være svært god på glatt granitt uten fottak, sier Yatzy som har følgende tips hvis man vil øve seg: 

– Prøv å klatre riss med joggesko, dropp kalk og ha såpe på jammehanskene, smiler Yazza.

Med seg fra legendenes dal har de dyrekjøpte erfaringer som åpner for nye og sterke opplevelser i hjemlige trakter. 

– Nå blir det å sitte i høstmørket over en øl, kikke på bilder og plotte nye drømmer på vakre rogalandsvegger.