Thomas Meling og Martin Skaar Olslund har gått Freerider på El Capitan

Et par av våre mest gira karer har fribesteget en av Yosemites største klassikere

Sist oppdatert 22. mai 2012 kl 10.23

Tromsøklatrer Thomas Meling og Konsgsbergs store klatresønn Martin Skaar Olslund har fribesteget Freerider (8/8+, 35 tl) på El Cap i Yosemite. Dette er den letteste friruta opp veggen – men allikevel vanskelig nok til at de aller færreste klarer den i fri. Å komme seg opp er en ting, å ikke falle er noe ganske annet. Freerider er en variant av den enda hardere Salathe wall (9-, 35 tl).

Det var for en drøy uke siden at de to satt seg på flyet over til San Fransisco, og umiddelbart gav seg i kast med veggen, noe Thomas tross suksessen angrer litt på.

– Vi dro på nesten rett etter ankomst, noe jeg i etterkant tror ikke var så lurt. Vi burde nok hatt en hviledag etter heisingen, før vi begynte klatringen. Vi brukte fire dager på klatringen, pluss en dag med heising i forkant. Vi flashet på en måte det aller meste, men jeg hadde klatret Salathe i fjor, og kjente ruten fra før. Vi redpointet fire taulengder, resten gikk vi i første. Etter at Martin skvatt ut av Monster Offwidth (7), og jeg var for stiv i lysken til å stemme meg opp Teflon Corner, gikk vi for en team-fri bestigning. Så siste dagen jumarerte andremann alt. Før det fulgte vi nesten alt i fri. Ruten er ikke så vanskelig før man er omtrent halvveis. Det var først på dag to, i Monster Offwidth, at vi møtte skikkelig motstand. Jeg ble helt ødelagt da jeg forsøkte denne taulengden i fjor, men i år gikk det på ren vilje.

– Tredje dagen var crux-dagen. Martin hadde noen forsøk på Teflon-Corner (8/8+) på formiddagen. Så fikset vi noen taulengder, og på kvelden var cruxet i skyggen igjen og forholdene perfekte.

– Fjerde dagen sto vi opp litt senere, for vi var begynt å bli slitne. Særlig jeg, som hadde ansvaret for de mer fysiske taulengdene – offwidther og våte kaminer. Vi hadde regnet med å kanskje ha enda en natt i veggen, men diedertaulengdene før man svinger ut av Salathe og fortsetter i Freerider gikk raskere enn forventet, så vi bet tennene sammen og klatret de siste risstaulengdene opp fra Round Table Ledge på ettermiddagen.

Turen var en real asketisk opplevelse, skal vi tro gutta. Ingen portaledge eller varm mat og ingen kveldsøl.

– Ingen hengetelt, ingen jetboil. Boksmat, bagels og cliffbars er det gyldne triangel her i dalen, og vi hadde akkurat nok av det. Vann hadde vi til overs, for vi klarte å holde oss i skyggen stort sett hele tiden vi klatret, ved å stå opp tidlig. Noen kalde på kveldstid var det uaktuelt å kaste i heisesekken, for den var så tung ved avmarsj at Martin så vidt klarte å bære den fra teltet til bilen, han er jo ikke store karen.

Hele ruta er 35 taulengder lang, og starten er en klassisk dagstur ved navn Freeblast (7/7+, 12 tl). Denne er det vanlig å fire ned fra når man går Freerider og Salathe – og siden heise proviant og den slags opp på hylla før videre støting.

– Freeblast gikk tålelig greit, men jeg husker jeg sleit i fjor på et par av svacruxene der. Det hjelper masse å gjøre det i skyggen. Fins akkurat nok naturlige hyller underveis. Den siste vi lå på skråner en del, men vi klarte oss. Var ikke så fryktlig mye lidelse, med unntak av fingertuppene mine, som ble betente ganske kjapt, og litt vonde skuldre og knær fra offwidth-ene, men det må man jo regne med.

Yosemite er et eldorado for buldring og rissklatring i alle former og lengder. Det klassiske buldreproblemet Midnight Lightning (7B+) ligger midt i klatrecampen (Camp 4). De to har enda noen dager igjen av turen (pr. tirsdag 22. mai, red. anm).

– Vi bor i Camp 4 og har brukt de siste dagene på å lege fysiske og psykiske sår. Nå har vi så vidt begynt å snakke om klatring igjen, men vi har ingen helt faste planer. Vi drar hjem om 4-5 dager, så vi rekker å få gjort litt, først og fremst mindre ting. Snakker om å prøve Midnight Lightning i ettermiddag. Ble en kort tur denne gangen fordi jeg ikke hadde så my fri. Dessuten var jo to uker alt vi trengte. Vi skulle egentlig vært tre uker i fjor, men da ramla jo Martin i Bohus, så jeg dro på egenhånd. Men jeg klarte å fikse meg to uker nå i mai, så det ordnet seg, sier Thomas Meling til magasinet Klatring.