Vi hadde hørt at dersom man skal komme inn på Camp 4 i Yosemite Valley må man overnatte i køen for å i det hele tatt ha sjans til å få plass.
Tro mot oss selv gjorde vi det motsatte, og rullet inn på parkeringen i grå liten leiebil godt utpå dagen. Speiderdamen som nådeløst voktet området gjennom sitt lille glassvindu med disk, kunne motvillig formidle at det akkurat hadde blitt en plass ledig til oss.
– Early bird catches the worm, but sometimes the late bird catches one too», tenkte jeg høyt og tuslet bort til bjørneboksen min.
Det var noe min bror, fjellføreren, pleide å si.
Da Paula hadde slept trillekofferten sin gjennom det jordete underlaget på campen og tilfreds funnet den beste plassen, foreslo hun at vi dro og klatret den kilometer høye veggen El Capitan i Yosemite i USA. Bare de første taulengdene selvsagt, det begynte jo å sige mot ettermiddag.
I korte benklær, med caps under hjelmen og Marlboro Gold i sekken dro vi derfor av sted for å klatre ruta Freeblast, et dusin taulengder som danner starten på verdens mest kjente loddrette fjellvegg. Det samme fjellet «han fyren» klatret uten tau på kinofilm og som er bakgrunnsbildet på den forrige macbooken din. Innsteget lå på google maps, så vi raslet oss gjennom skogen etter GPS, for deretter å snuble inn på en godt tilrettelagt sherpatrapp. Ingen joiks i sikte, utenom oss. Her var det bare å ta for seg.
Fjellet var varmt og glatt og luktet piss, og jeg angret umiddelbart på valget av kortbukser da andre taulengde hadde innslag av sprekk som er større enn knyttneven. Heldigvis var det ingen som kunne se oss nå, rakk jeg akkurat å tenke før et tremannslag av brautende amerikanske alfahanner med heisesekker kom med tilrop under oss. De var utrolig kule og brukte terminologi jeg ikke var kjent med enda. De ropte noe om å «heise grisen». Jeg var skrekkslagen. Bare å raska på.
Ikke overraskende ble det sigg og bail i skumringen etter noen delikate sva i solsteiken, som ingen av veggene på SiS Sportssenter kunne forberedt meg på. Alfahannene var mistenkelig langt bak oss, og etter hvert som vi rappellerte nedover kunne jeg høre en situasjon utspille seg.
Et østeuropeisk par med knesokker og stramme kropper kranglet med alfahannene våre, som ikke ville slippe dem forbi. Vertikal trafikkork. Jeg tok konfliktskylappene på og samlet alt tauet i fanget for å bevege meg så ubemerket forbi på rapell som bare en nordmann kan.
Her begynner egentlig historien.
Når man rappellerer er det fint med knuter i enden av tauet slik at man ikke kan rappellere ut av det. Men noen ganger kan knuter i enden av tauet by på problemer. Som for eksempel ved en tidligere anledning på samme Nord-Amerika-tur, da jeg koblet meg fri fra tauene ved et rappell-anker midt på et sva i Squamish, og i et tankeløst øyeblikk var nær å glippe tauenden med knute bortover svaet. Uten mulighet til å få tak i enden på tauet igjen ville dette vært en møkkasituasjon å havne opp i, ettersom tauet da vil sette seg fast i rappellankeret når man trekker i andre enden.
Disse mystiske redningsaksjonene man av og til hører om hjemme i Norge, om folk som er «i god behold, men uten mulighet til å komme seg hverken opp eller ned» har ofte utspring i lignende scenarioer. Knuter har en tendens til å sette seg fast i sprekker, buskas og bolter, men det kommer vi tilbake til.
Av overnevnte årsak gikk jeg derfor gjennom en liten periode i livet hvor jeg konsekvent aldri knøt knuter i enden av tauene mine, inkludert denne gangen på vei ned El Capitan, hvor tauene nå lå i en bunt i fanget i blått og oransje. Uten knuter er det viktig å følge ekstra godt med på tauene på vei nedover. Og det gjorde jeg jo, jeg fulgte godt med, og klasen av tau i fanget mitt var stor og god. Paula sitt oransje tau var 70 meter langt, mitt var blått og 60 meter. At klasen av tau i fanget mitt etter hvert hadde blitt utelukkende oransje, la jeg ikke merke til.
Så rappellerte jeg ut av tauet.
HMMM. Blikk utveksles mellom de to klatrerne. Noe er ikke som det skal, men stillhet forråder ingen. illustrasjon: Kristian T. Torsvik
Det første jeg kjenner er et dropp. Det kan vagt sammenlignes med den ekle følelsen man får når man henger og dingler i sine egne tanker på prosjektet i pinnstramt topptau, og sikreren plutselig beveger på seg slik at du synker. Jeg synker sammen i et dieder, og klorer meg fast mens jeg så det blå tauet piske seg oppover fjellsiden, før det forsvant over en bulk.
I taubremsen min ligger det oransje tauet til Paula fortsatt fint tredd med ti meter å gå på. Jeg forstår umiddelbart hva som har skjedd og trekker pusten én gang. Et sånt langt, panisk innpust som snører seg i halsen og hveser. Så kommer skammen, og jeg begynner å klatre fort oppover. Hvis jeg kan nå igjen det blå tauet, kan jeg dekke over hele fadesen.
Fingerlåsene er kjent fra tidligere på dagen, og da jeg kommer til det jeg husket som noen vanskelige flytt hvor risset lukker seg, forstår jeg at dette var en dårlig idé. Jeg slutter å klatre, og ser ned på selen min. Litt rusk fra tidligere taulengder henger uorganisert i utstyrsløkkene, men en lilla kam og en kile glir rett inn i risset fremfor meg. Verdens tåpeligste lille standplass. Og ingenting å forlenge med, så for å få klippet inn sentralløkken blir jeg stående i blå løpeshorts og jokke skrittet mot et dieder fire taulengder opp på El Capitan. 60 meter lenger opp står Paula og aner ingenting.
Nå befant jeg meg på noe som kan minne om en rotete standplass uten god nok klaring fra veggen til å stå i mot med føttene. Beina mine hang ubrukelig klistret mot svaet. Jeg hadde tatt meg kraftig sammen og ropt til Paula at hun måtte ta to rappeller for å komme ned forbi meg. Hun kom etter hvert tuslende nedover det blanke svaet til høyre, stoppet et øyeblikk, og tittet forundret bort. Jeg stirret tilbake. Etter flere uker på tur med Paula hadde jeg forstått at hennes uhøytidelige fremtreden skjuler en erfaren fjellklatrer med et beundringsverdig driv. Jeg skammet meg voldsomt. Så fortsatte hun nedover uten å si noe.
Vi snakket ikke mer om det før jeg lå i teltet i mørket noen timer etter.
– Dette må du aldri fortelle til min bror, sa jeg.
Hun lovde.
Ja, jeg burde laget knuter på endene, la oss ikke dvele ved det. Men i ettertid er det to avgjørende tilfeldigheter som gjorde at kroppen min ikke skrapte videre nedover El Capitan den kvelden. Rapellknuten kunne enten vært på samme side av ankeret som det oransje tauet jeg hang i, eller på motsatt side av ankeret, alt ettersom hvilken ende man tredde i boltene først. Det ga 50/50 sjanse, og det gikk i min favør denne gangen, fordi skjøteknuten kilte seg fast i en ringbolt.
Den andre, mindre viktige tilfeldigheten var at jeg valgte å rappellere ned langs diederet vi hadde klatret opp, fremfor den direkte linjen over blank fjellvegg mot neste anker. Det gjorde at jeg hadde noe å gripe fatt i da knuten kilte seg fast i ankeret over meg, og jeg ikke måtte belaste tauet ytterligere for å eventuelt finne ut om en dobbel fiskeknute kan presses gjennom en ringbolt.
Men som sagt, det gikk jo fint.
