En romsdalsk midtsommersøndag for noen år siden var av det litt småfuktige slaget, men fortsatt god nok til at mange tilreisende dro på tur. Litt over klokka tre på ettermiddagen gikk alarmen til de alpine redningsgruppene i Romsdal og på Sunnmøre.
Den første beskjeden var at en person var blitt observert livløs, hengende i et tau et sted på Vengetind i Romsdal. Alle tilgjengelige mannskaper hev seg rundt, og en snau time seinere landet de første i Vengedalen med ambulansehelikopteret.
Der viste det seg at ulykkesstedet ikke var Vengetind, men Romsdalshorn. Været gjorde det vanskelig å få oversikt over situasjonen. Tåka hang langt nedover hornet, så verken rekognosering eller redning kunne gjøres med helikopter.
Politiet på stedet hadde likevel godt nytt. Den skadde hang ikke lenger livløs i tauet. Hun hadde ikke falt, men var blitt truffet av et steinsprang. Andre klatrere på ruta hadde fått henne ned til «Gapet», et dypt skar oppe under foten av selve nordveggen. Situasjonen var tilsynelatende under kontroll – men det skulle vise seg at redningen fra Gapet bare ble begynnelsen på en lang natt for redningsmannskapene.
Romsdalshornet koketterte med tåkesløret sitt, og dro det litt til og fra. Etter ei stund lettet det nok til at det ble mulig å hente ned klatreren med helikopteret. Hun hadde fått en bruddskade, men var ellers i god form da hun ble fløyet til sykehuset i Molde. Men der oppe ved Gapet ble det klart at hun ikke var den eneste som var blitt rammet. Ytterligere to personer var blitt skadd av steinsprang. Disse to befant seg bare 100 meter under selve toppen på Hornet – høyt, høyt oppe i tåka. Begge var ute av stand til å bevege seg. Det var bare en ting å gjøre for redningsmannskapene: Legge opp tau, laste bårer og utstyr på ryggen og klatre opp til skadestedet.
Løsningen ble å legge de to skadde på hver sin båre og fire dem ned hele nordveggen, og til slutt rigge en taubane for å ta dem over Gapet til et lite platå der ambulansehelikopteret kunne snike seg opp under tåka og løfte dem ut. På grunn av steinsprangfaren måtte alt gjennomføres med stor påpasselighet. Ved midnatt, ni timer etter alarmen, ble den neste pasienten hentet ut. Først klokka to på morgenen var aksjonen avsluttet og alle de tre skadde brakt til sykehus.
Tyngdeloven øst for Rauma
De tre pasientene slapp unna med moderate rygg- og bruddskader, og kom seg på beina igjen etter hvert. Men situasjonen hadde vært dramatisk, med en veritabel kanonade av stein ned over ei klatrerute full av folk. Ikke mindre enn 17 klatrere befant seg i nordveggen da ulykken skjedde. De fleste av dem var på veg oppover, mens et guidet taulag hadde vært på toppen og hadde begynt på rappellene ned langs klatreruta i nordveggen.
Det startet med et enkelt lite uhell; en fornøyd klatrer på veg nedover i tyngdekraftens makt, litt bomsing og deising i tauet, en skrens over en kant, litt uvøren planting av en fot, et stramt rappelltau som dro seg over en rygg – alt i bevegelse nedover, og så var det plutselig en bit av fjellet selv som tok av og slo følge i den lystige dansen nedover. En stein dro med seg flere steiner – og så haglet det ned over ruta. Det var et enkelt uhell på et høyt fjell der det alltid vil finnes løse steiner og flak. Med 16 andre personer på samme rute, var kjeglene satt for klatrerbowling.
Bekvemmelighet med prislapp
Å rappellere er en fantastisk bekvem måte å komme seg ned på, men også en veldig utsatt situasjon. Vi henger i det ene rappellfestet, og det må holde hver eneste gang, hele vegen ned. Innfestingen må også holde, og tauet, og skjøteknuten, og skrukarabineren, og håndgrepet rundt tampene. Vi henger hele skjebnen i et tau, og må stole på at systemet holder. Under vanlig klatring trenger ikke en dårlig forankring, et løst grep eller en liten kortslutning å bety noe som helst så lenge klatreren ikke faller. Under rappell vil en liknende svikt gi direkte resultat.
At klatrer eller tau drar ut løs stein er det vanligste uhellet. Det er farlig for alle som befinner seg under klatreren – men det kan bli enda verre når tyngdekraften tar makten over klatreren selv. At rappellfestet svikter ønsker vi ikke en gang å tenke på som en mulighet, men det skjer. Mye annet har gått galt: Klatrere som mistet kontrollen og falt ut av tauene, en rappellåtter som slapp klatreselen fordi den var festet i utstyrsløkka, skjøteknuter som løsnet på grunn av knytefeil, tøy eller snorer som satte seg fast i rappellbremsen slik at klatreren ble hengende der, eller tau som kilte seg slik at klatrerne måtte entre opp igjen med risikable operasjoner. I nattemørket kan løse blokker forkle seg som solid fjell, og i mørket er alle tamper like lange. Det finnes flere klatrere som har tatt feil av det ene rappelltauet og en lang tamp fra skjøteknuten.
Dyrekjøpt lærdom
Summen av alle disse erfaringene er destillert ut i dagens metoder: Et dublert og usvikelig rappellfeste, en fransk klemknute som skal sitte under rappellbremsen og ikke over, endeknute på tauene – og ikke minst: en hjelm på hodet. Men i stedet for å dvele ved de dystre dødsulykkene som har spikret fast denne lærdommen, kan vi heller runde av med å glede oss over lykkeligere utfall.
Klatrerne faller ikke alltid alene. Det hender englene tar seg et sveip og flyr sammen med dem. En uheldig klatrer i Vesterålen fikk se hele rappellfestet bli med ut i samme øyeblikk som han la seg bakover, og falt 30 meter før det fallende rappelltauet kilte seg bak et flak og stoppet ferden mot evigheten. En annen klatrer tok av da hele den store steinblokka som tauet lå rundt, delte seg i to. Han landet og klarte å stoppe på en lyngrabbe mens den halve steinblokka fortsatte ned i avgrunnen. En tredje opplevde at skjøteknuten på rappellslynga åpnet seg, falt 10 meter, landet i ei bratt snørenne og klarte å klore seg fast i snøen.
Enkel fare, dobbel sikkerhet
Englevakt er fint, men må nok regnes som et sjeldent privilegium. Til daglig får vi heller kompensere for risikoen med en ekstra dose påpasselighet før vi slipper oss ut:
Rappellfestet MÅ holde. To bombesikre forankringer er et ufravikelig minimum.
Unngå steinsprang! Gå forsiktig nedover, og pass på at det stramme tauet ikke drar ut stein.
Bruk rappellsikring; en fransk klemknute under rappellbremsen.
Slå en endeknute som kan stoppe i klemknuten og forhindre at du faller ut av tauene.
Sjekk at alt er på stell før du går ut, sjekk at alt er på stell før taukameraten går ut, og sjekk enda en gang.
Eventyret ikke er over før du er hjemme og kan skryte av det.
Sikkerhet: En fransk klemknute under rappellbremsen holder deg på plass selv om taket skulle glippe. Foto: Stein Tronstad
I løpet av året legges norsk-klatring.no ned. Vi flytter standplass til friflyt.no, med fullt fokus på bratt friluftsliv. Det meste av tester og reportasjer flyttes til friflyt.no/klatring. Bli med videre!
