Jubileum for Romsdals mest populære fjellklatrerute

Det følgende er et utdrag fra Gunnar Sabros artikkel «Tinderangel i Romsdalen 1920» fra årbok for Den Norske Turistforening 1921: Utdraget handler om den første klatreturen opp Nordveggen. I den første delen av den svært velskrevne og interessante artikkelen skriver han om møtet med gardbrukeren på Kolflåt i Isfjorden, Peder Lange, og med den lokale fjellføreren, Henning Nygård. Artikkelen forteller også om to andre turer på Hornet, en tur på Store Venjetinden og på Kvanndalstinden der både Henning Nygård og hans sønn, Ole Nygård, var med. Henning og Ole var henholdsvis 2. og 3. generasjons fjellførere i Nygård-slekta. Den første var «tredjebestigeren» av Romsdalshornet, Ole Endresen Kolflåt, Hennings far og Oles bestefar. Uttrykket «No e’ det gjort no», var Henning Nygårds faste uttrykk, og går igjen i Gunnar Sabros artikkel. 

Nordveggen på Romsdalshorn er i dag fjellets mest populære vei både opp og ned, mye på grunn av rapellruta med borebolter som ble etablert på 80-tallet. Den har nylig fått et alternativ ved en annen rute lenger vest. Den første bolten ble satt på ruta som fortsatt kalles Normalvegen, i 1956. Også her ble det satt bolter av nyere dato, men de er nå fjernet. 

Det er vel verd å lese hele artikkelen til Gunnar Sabro om førstebestigningen av Norges mest kjente fjelklatrerute. Nettversjon av boka finnes på nasjonalbiblioteket.no.

Dermed overlater vi ordet til Gunnar Sabro:

Tidlig tørnet vi ut i den friske, herlige augustmorgen. Det var i nattens løp gjort en større sceneforandring. Den regntunge, gråkalde skodden hadde veket plass for lys, lett morgentåke som i smådotter føk av sted i en forfriskende østavind. Et storfuglkull som hadde sittet og fråtset i tyttebærene, braket opp like ved stien og forsvant i det tette bjørkesnaret. Morgenduggen blinket i de første solstreifene, som brøt gjennom tåken. Tindene var også frigjort fra det meste av styggedommen. Alt tegnet til en finfin dag.

Vi sto snart oppe på Lillefjellet, hvorfra angrepet skulle foretas, og etter som vi rykket fram mot tinden og nærmet oss den steile gråsvarte nordveggen, merket man uvilkårlig den spente stemningen i selskapet. Den før rett så livlige samtalen var gått rent i stå. Alle gikk vi nå og kikket oppover – tause gikk vi der – snublet mellom steinene av og til. Komne like innunder fjellveggen, der klatringen skulle begynne, tok vi hvil. Hva ville de nærmeste timene by på? Skulle vårt forsøk krones med hell, eller skulle vi døye nederlagets bitterhet? Det tror jeg var våre tankers beskjeftigelse, mens vi satt der. Det var det midtre stykke av ruten som særlig tiltrakk seg vår oppmerksomhet, kanskje en 3 – 4 taulengder. Her så det ekkelt ut, bratt og blankskurt, all stas fjernet. Etter lunsj den uunnværlige snadde, og kamphumøret, det gamle gode, var atter gjenvunnet. Opp og av sted. Litt morsom småklatring til å begynne med, såpass at «dampen» kom opp. Litt høyere opp en bratt renne, men med gode tak. Vi sto snart alle fire på den smale hylla over rennen, der hvor de tidligere forsøk var gitt opp. Carl Hall hadde også gjort de første av sine mange angrep på Hornet et sted her i nordveggen. Og (Henning) Nygård kunne berette om den lang stige, som hadde blitt reist oppetter noen sva, men som ingen hadde våget seg oppover. Hall hadde da kommandert: La gå! Stigen ble da revet ned, og slo seg i filler mot fjellveggen. For ikke mange år siden var det ennå rester å se av den under Hornet, fortalte Henning Nygård.

I høyde med skuldrene våre skar et sva til værs, cirka 10 fot høyt, ovenfor svaet et overheng. Selve svaet så ikke helt umulig ut, det var hammeren ovenfor det sto og falt med. Det var jeg som hadde tørn, og jeg tok gummisko på, for det så ut til å bli smått med fotfester til en begynnelse. Av mangel på brukbar forankring gikk vi fram på følgende måte: Ingen av de andre hadde nå tauet påbundet, for skulle førstemann gli ut her, så var det all sannsynlighet for at han ville ha tatt de andre meg seg, da hyllen under svaet var både smal og utsatt. Alle tre passet derfor tauet. Jeg kom med over svaet og sto oppreist oppunder overhenget. Et forsøk på å komme meg over dette til venstre, tvang meg ned igjen. Rett opp så det ikke pent ut, med det måtte forsøkes. Den svake dirring i tærne som man ofte merker, når man blir stående lenge på små fotfester, oppfordret til å henge i, og ved hjelp av et trykktak med venstre hånd kunne jeg holde meg oppunder hammeren, mens jeg med høyre hånd følte meg fram etter brukbart tak lenge oppe. Selvfølgelig fantes der et. «No er det gjort no», kom det i kor nedenfra da jeg vrikket meg over fremspringet. De hadde spent fulgt min lille luftige utflukt. Morsom klatring cirka 20 fot videre oppover, og jeg kom opp på en bredere hylle hvor der fantes god forankring, og vi sto snart alle fire på hyllen. Denne fortsatte utover til høyre en 12 – 15 fot hvor den likeså godt forsvant, idet den gikk ut i en spiss vinkel med fjellveggen. Herfra og videre var det ganske vrient, men det var bare å våge seg i veg, helle kroppen fremover og gripe fatt om en fremstående nabb, og med litt varsomhet kom man seg rundt et hjørne og opp på en sterkt skrånende hylle. Dermed var det verste basketak unnagjort, og det gikk jevnt og sikkert til værs oppgjennom renner og sva som en dans, vi lengtet etter å komme til topps, opp i solskinnet – det var surt og kaldt her i skyggesiden. Klokken ½ 1 nådde vi toppen. Tilfreds med vel utført arbeide slo vi oss ned ved Halls kjempestore varde, den gav oss ly for østenvinden, som nå drev de siste tåkedotter på flukt. Flere dagers spenning hadde fått sin utløsning – våre tankers mål var nådd. Nordveggen ble ivrig diskutert, i de minste detaljer ble klatringen drøftet, og for den som setter pris på god fjellsport vil vi anbefale denne rute på det beste. Det er dessuten den raskeste vei til topps – dog bør man ikke være mer enn tre øvede klatrere i følget. Mer enn en gang måtte vi knytte oss ut av tauet enda vi hadde skjøtt sammen to 80 fots tau. Det er nemlig langt mellom forankringene på sine steder.

Vis a vis hadde vi Trolltindene med alle sine fantastiske klippenåler og småtopper – fristende og lokkende i all sin villskap, men noe skulle vel spares til en annen sommer også. Fingertuppene var nå dessuten blitt både såre og tynnhudete og ville ha godt av noen hviledager. 

En fjern lyd av automobilhorn fikk oss til å titte ned i dalen. Det var nesten nifst å stå der ute på kanten og stirre ned i dypet. Rett under oss slynget landeveien seg langs Raumas skogbevokste bredder. En lang rekke biler, fullastede med turister passerte nå forbi. Det var ikke misunnelige blikk vi sendte ned til dem. Hvor mange var det av alle disse mennesker som følte seg fristet til å komme opp mellom tinder og breer, vekk fra benzinstank og landeveistøv?  Vi tenkte med gru på at vi neste dag skulle være nødt til å ta landeveien fatt. 

Vi dvelte lenger enn vanlig ved varden i dag. Det var liksom så vondt å løsrive seg. Det gjaldt å tøye på de siste timene vi hadde igjen – det ble lenge kanskje til vi atter skulle få anledning til å gjeste disse fjell, atter få nyte det herlige utsyn fra disse tinder, som tross det korte bekjentskap var blitt oss så kjær. Nedstigningen foregikk den alminnelige vei, og vi «datt» nedgjennom – alt gikk lekende lett og vi gjorde ikke veien lang ned til seteren, hvor vi var innom og tok en rørende avskjed med seterjentene. En vel opparbeidet tørst ble her slukket med store mengder nysilt melk.

«No, kor gjekk det?» spurte Peder Lange da vi svinget inn på tunet på Kolflåt. 

«No e’ det gjort no», var Henning Nygårds korte og fyndige svar.

Så nøt vi en bedre aften, som vi etter beste evne krydret med restene av vårt «husapotek». Og tidlig neste morgen sa vi Romsdalen farvel for å dra over til Turtagrø og hilse på gamle venner.

Gunnar N. Sabro