Den er neppe særlig kjent utover den enge krets av tilbedende klatrere. Som en monark i eksil residerer den – verdig tilbaketrukket inne i en bortgjemt nordlandsfjord.
Selv hadde jeg aldri lagt hånd på Stetind. Men jeg hadde sett bilder som trollbandt, og hørt historien om det lille tjernet med gullfisk man fra gammelt av trodde befant seg på toppen. Jeg husket også den store engelske fjellklatrer, W. C. Slingsbys ord om Stetind: – The ugliest mountain I ever saw, there is nothing like it in the world.
Sagnet om gullfiskene ble svekket ved at hverken førstebestigerne – Bryn, Rubenson og Schjelderup i 1910 – eller senere besøkende har fått noe fisk på toppen av Stetind. (Dette kan bare skyldes mangelfull fiskeredskap. Med en vanlig fiskestang og et 1400 meter langt snøre kunne enhver med litt bedre fiskelykke enn min far ha dratt opp en god torskemiddag fra Stefjorden.)
Men fremdeles sto Stetind der som The ugliest mountain I ever saw, ... – og den var ikke vinterbesteget.
For Arne er Stetind selve «fjellet». Her har han gått et utall av store, nye ruter. En av de vakreste er den 700 meter høye sydribben. En vinterbestigning av den ville være en jobb på to dager hvis forholdene var gunstige – på nærmere en uke hvis de var dårlige. Nå ligger ruten sydvendt, så det kunne hende den ville være delvis snøfri i mars.
Beslutningen var raskt fattet. Sydribben ville gi oss god anledning til å prøve oss selv og utstyret til den påtenkte ekspedisjonen.
«Fremdeles sto Stetind der som The ugliest mountain I ever saw – og den var ikke vinterbesteget.»
En dag i slutten av mars sto jeg på stranden inne under Stetind. Alene ja, men ikke uten noe å gjøre. Omkring meg på stranden sto ryggsekker og proviantkasser. De skulle bæres opp til «Base camp», en fraflyttet gård.
Etter mange vendinger var alt i hus. Den store vedovnen i stua var lyserød og hadde klart å frembringe en varmefront som var på rask vei mot ytterveggene. Jeg hadde inntatt et større aftensmåltid og satt i gyngestolen og lyttet til alle de uvante lydene. Vinden snek seg stille rundt hjørnene, for så – i et brått kast – å ta tak så det ynket seg i gammelt tømmer.
Tankene gikk tilbake til den vidunderlige flyreisen til Bodø. Solen hadde øst av sitt gull over den smale landstripen som var Norge. Fjell hadde tårnet seg over fjell, og blåne hadde bleknet bak blåne.
På båtturen til Haukøy hadde jeg stått i baugen hele tiden – skjelvende av kulde – eller var det sitrende av fryd? Øyeblikket da Stetind dukket frem, hadde vært som et sjokk. Det var som avdukingen av en statue. Jeg visste hva som skulle komme, men ble likevel overveldet. Livet i de solglitrende flankene, steilheten i de skarpskårne linjene, stoltheten i den ubendige reisningen – alt var renere og sterkere enn det bildet jeg hadde laget meg.
Og nå satt jeg alene i en fraflyttet bosetning. Arne og Kjell skulle komme dagen etter. Jeg hadde stått for provianteringen og skulle også forberede «Attack Camp». Én vending hadde jeg allerede båret opp til et depot. Det lå vel forvart i en snøhule under sydveggen på Stetind. På veien hadde jeg flere ganger krysset et spor som ikke kunne bety annet enn ulv. Det fikk meg til å gå med isøksa i hånden – parat til hugg.
Neste dag fulgte ny fraktfart. Oppe ved skaret syd for Stetind fant jeg en fantastisk leirplass – trodde jeg. Foran et klippeoverheng hadde vinden fokket snøen slik at den lå som en barriere nesten opp til ytterkant av overhenget. Bak barrieren lå et vakkert snøpalass. Store istapper hang ned fra ytterkant av taket og brøt sollyset til et fargespill som fra et vindu besatt med edelstener. Med litt utgraving var det plass til både boligtelt og depot-telt inne i berget.
Kvelden etter var hele ekspedisjonen installert i leiren. Den var etter hvert blitt utstyrt med alle bekvemmeligheter. Til og med et «snow-closet» hadde Kjell gravd ut. Lokket var riktignok ganske kaldt. Men når man gjorde som Kjell Aukrust foreskriver, og vrengte vottene og la under, så gikk det bra.
Leiren lå slik at vi så rett inn i sydveggen med sydribben som var det planlagte mål. Vi hadde, som før nevnt, regnet med at sydribben skulle la seg gjøre på to dager hvis forbeholdene var gunstige – på en uke hvis de var dårlige. De var ekstreme! Hele den glattslepne pyramiden var som hugget ut i snø. En sammenhengende snø- og isbark dekket hver kvadratcentimeter av fjellet. Selv under horisontale takoverheng hadde vind og snø kommet til og gjort det utrivelig for fjellfolk.
Sydribben ville under slike forhold være et livsverk. Vi måtte sikte vårt skyts mot normalveien over Halls fortopp og sydøstveggen.
«En rekognosering av sydøstflankenopp til Halls fortopp gjorde det klart at selv den klassiske normalvei kunne komme til å by på delikate problemer.»
En rekognosering av sydøstflanken opp til Halls fortopp gjorde det klart at selv den klassiske normalvei kunne komme til å by på delikate problemer. De første 400 meterne førte skrått over sydøstflanken. Den var en opplagt felle. Over et hardt skarepanser var det senere fokket på store brett av puddersnø. Det er en skummel kombinasjon. Forbindelsen mellom skarelaget og puddersnøen er svak. Ved temperaturendringer – f. eks. etter at solen har begynt å ta – vil det opptre spenninger i de hardblåste brettene, og friksjonen mellom lagene kan bli liten. Man har en umiddelbar følelse av fare når man stamper over et slikt brett. Hvert trinn gir en dump gjenlyd – som om det er en spalte mellom brettet og skarelaget. Spenninger i det pålagrede brettet kan ved ganske små forstyrrelser utløse laviner. Hele brettet løsner da samtidig, og det smeller som et startskudd fra en kanon.
De farlige brettene lå klistret på som store, uformelige lapper. Det var umulig å unngå dem fullstendig, men vi la inn en rute som ga størst mulig trygghet. For å få til det måtte vi gå mest mulig på skarelaget. Det var så hardt og bratt at støvlekanten ikke bet, og vi måtte bruke brodder og isøks.
Rekognoseringsturen førte opp til et punkt midtveis oppe i sydøstflanken. Dagen var ennå så ung at vi kunne gå lengre. Men da vi oppdaget at vi hadde glemt bolter, gravde vi ned utstyret og returnerte til den «Grå grotte». Der tilbrakte vi ettermiddagen med å koke supper og slange oss på det digre reinskinnet som Kjell hadde med.
Morgenen etter glemte vi ingenting. Klokken 12 sto vi på Halls fortopp og stirret bortover eggen som førte opp til toppen av Stetind. Det var snaut 500 meter dit, men det kunne like gjerne ha vært 500 kilometer. Eggen hadde en forbløffende likhet med et gammelt Gilette barberblad, satt på høykant og forstørret noen tusen ganger.
På venstre side falt sydveggene i et endeløst sva – snødekket som en kake overtrukket med sukkerglasur.
Til høyre stupte østveggen enda brattere. Den forsvant innunder oss, så vi måtte ligge utover kanten for å se. Her hadde ikke kombinasjonen vind-snø sluppet til, så den var bar. Men ikke bare bar – også barbarisk, og hittil uberørt av hånd.
Vi kunne også se en flik av Stefjorden der nede. Den så ensom ut, sperret inne i et fengsel blant egenmektige fjell.
Fra Halls fortopp gikk det først noen hakk ned. Vi hadde tatt på tau, slik at to mann alltid sikret den som klatret. Etter noen manøvrer var vi nådd frem til det punkt som var ventet å bli rutens vanskeligste. Det er omgåelsen av et loddrett trinn som sperrer eggen i hele dens bredde. Denne firkantede hammeren bærer det klingende navn «Mysosten». Førstebestigernes klassiske rute går her på sydsiden. En lang hylle svinner inn til intet. Fra enden når man med hendene oversiden av en skive og går mer eller mindre i armgang med føttene stemt mot det loddrette svaet.
Nå var det ikke mulig å finne skåren, og svaet var dekket av sukkersnø. Liggende på magen ved enden av hylleformasjonen krafset jeg med brodden på venstrefoten i snølaget som lå klistret til svaet. Men jeg klarte ikke å opparbeide tillit nok til å stole på den. Forgjeves grov jeg med isøksa etter skåren. Hodet skallet hele tiden opp i et takoverheng, så luen gled ned i øynene mine. Til slutt var jeg så forbitret og oppkavet at jeg trakk meg tilbake med uforrettet sak.
Kjell og Arne forsøkte seg også – med samme resultat. Vi trakk oss litt tilbake for å samle krefter og se over alternative løsninger.
Rett opp for oss kunne man komme opp til eggen. Kjell gøv løs som en løve. Det var overhengende til å begynne med, og den sukrede snøen brakk ut under broddene. Men opp kom han – bare for å oppdage at neste trinn var håpløst glatt. Tilbake igjen.
Til slutt var bare én vei uprøvd. Det var å forsøke å nå foten av den loddrette «Mysosten» og se om et riss kunne gjøre det mulig å bolte seg opp.
Å komme seg opp til foten var ikke lett. Kjell klatret tilbake til enden av «hyllen som svant» og traverserte 10 meter skrått opp til høyre over svaet. Håndtak fantes ikke – bare et tynt glasurlag på klippen. Arne fulgte etter for å sikre ham de siste meterne opp til eggen. Disse var til å begynne med svakt overhengende og ble senere loddrette. Klippen var her dekket av et halvmetertykt lag av sukkersnø. Med stor energi slo Kjell i stykker den usikre overflaten og fikk feste i litt mer solid snø. Men det var vanskelig, og ulidelig spennende, å sitte og se på. Det var så bratt at han ikke kunne se beina sine og bare måtte sparke seg trinn. Med isøksa slo han løs over seg så snøen raste ned i hodet, nedover armene, og begravde takene han hadde frigjort. Når isøksa hadde fjernet den løse overflaten, stakk han den inn til spissen buttet mot fjellveggen, dro seg opp og sparket seg nye beintak. Jeg hadde aldri sett maken til klatring i snø, og beundringen vokste for den over 40 år gamle legen som her viste en utholdenhet og et pågangsmot som avtvang den aller største respekt. Da han var nesten oppe på eggen, ble snødekket tynnere, og isøksa ga for liten styrke til at han kunne stole på den. Han fikk slitt seg ned igjen, og Arne og jeg byttet plass slik at jeg kunne slippe til med to isøkser og friske krefter.
Hadde min respekt vært stor da jeg satt nede og så Kjell bakse, så vokste den seg enda større da jeg selv skulle opp. Til tross for trinnene etter ham og hullene etter isøksa, kostet det stor selvovervinnelse å stole på snøen som smuldret vekk under broddene, og isøksa som raget langt ut av hullene fordi den buttet imot.
Da jeg likevel endelig hadde greid å mase meg opp til foten av «Mysosten», var derfor skuffelsen umålbar med oppdagelsen av at det ikke fantes noe riss. Veggen var loddrett og fullstendig glatt. Den hadde ikke engang den tykke snø-barken som hadde muliggjort de siste meterne. Et glissent rimtrekk var det eneste som dekket den. Veggen var ca. 6 meter høy, og på toppen gikk det horisontalt inn et 10–15 meter langt og 1–2 meter bredt trinn.
Hvor jeg sto, var eggen også knappe 2 meter bred, og til begge sider stupte loddrette vegger mange hundre meter ned.
Jeg la meg på magen og kiket ned i østveggen. Den var om mulig enda styggere enn sydsiden. Den var snøfri, men et millimetertynt lag av isglasur gjorde den farligere enn den tykke snøkappen i sydstupet.
Etter lang tids nedslående leting var det bare én ting å melde til de to som satt spente nede og ventet: Jeg ser ingen løsning.
Det var en trist retrett. Vi hadde kommet hit så kjekke for å gå sydpilaren. Og nå var vi slått tilbake – på normalveien! Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette var en av de triste dagene da alt går galt.
Men dagen hadde ikke sloppet all sin ondskap ut av sekken ennå. På veien ned blåste det opp. Og da vi endelig var i teltet og hadde fått spritkokeren i gang med måltidet, merket vi at teltet stadig ble mindre. Det viste seg at hulen, som virkelig var en vidunderlig bivuakkplass i pent vær, var en håpløs felle i vindvær. Ørsmå snøkrystaller fokket inn overalt og dynget teltene ned. Flere ganger var vi ute og grov unna. Men snøen kom igjen før vi hadde rukket å få av oss på beina.
Kjell og jeg kledde på oss fullt utsyr og dro ut for å prøve å mure hulen helt inn. Det blåste forferdelig utenfor. En kunne ikke se mer enn et par meter, og det var vanskelig å holde seg på beina. Med sin medbrakte snøsag gikk Kjell i gang med å sage blokker mens jeg murte.
Men det var for langt opp til taket, og jeg hadde for dårlig mørtel. Muren vaklet og falt.
Til slutt var det bare én ting igjen å gjøre – grave snøhule. Av makelighetshensyn hadde vi ventet med det i det lengste.
Igjen var det Kjell som måtte til pers. Han grov som en helt, og etter hvert spiste han seg inn et tresengers boudoir.
Jeg sto i åpningen og langet vekk det han grov ut. Tankene gikk til de snøhulene jeg hadde ligget i på Fosen. De hadde vært mindre og mer primitive, men vi hadde likevel brukt lengre tid på å grave dem. Jeg spurte Kjell hvor mange ganger han hadde bivuakkert i snøhuler. Han tenkte seg om: «Tja – cirka tre – det må vel bli nærmere tre hundre ganger.»
Jeg ble taus og forsto hvorfor han kunne grave med slik presisjon.
Før vi hadde fått berget teltene, som sto i fare for å knekke sammen under snøen, og var kommet i orden i vår nye bolig, var klokken blitt over 2 om natten.
Inne i snøen var det fredelig og stille. Og på briskene var det redd opp tre innbydende senger som vi ikke var sene om å finne.
Neste dag ble viet reorganisering. Vi dro ned til «Base Camp» med teltene og alt vått utstyr for å tørke og hvile.
Om kvelden dro vi igjen opp til hulen. Vi hadde én dag til å gjøre noe på.
Etter en god natts søvn våknet vi til en strålende dag. Det var blikkende stille og ikke en sky å se. Stetind var forlokkende som aldri før.
En tanke hadde spøkt i hodet mitt etter den bitre retretten fra «Mysosten». Enn om en forsøkte å kaste isøkser bundet til tau opp over kanten på «osten»? De kunne kanskje finne feste som den slags anker vikingene brukte når de skulle innta en festning. Om en fikk ett, eller helst to, tau festet oppe på «Mysosten», kunne en klatre langs disse og vinne adgang til den siste delen av eggen opp til toppen.
Jeg foreslo dette for Arne og Kjell, og det ble til at vi skulle gjøre et siste forsøk.
Veien opp til «Mysosten» gikk glatt. Allerede kl. 12 sto Kjell og jeg oppe på eggen foran hammeren. Arne satt nede i sydsiden og forankret.
En liten isøks ble bundet til et tau. Som opphavsmann til idéen skulle jeg få de tre første kast. Tauet lå pent kveilet opp, og jeg svingte prøvende med øksa. Gid jeg hadde prøvd meg litt på sleggekast i stedet for å tulle med jentene!
I en fin bue fløy øksa over kanten og inn over «Mysosten». Kjell og jeg kikket på hverandre. Forsiktig dro jeg i tauet. Det skar seg litt ned i snøkalotten, men det gled for lett. Meter for meter ga det seg, og til slutt stakk øksa frem over iskanten, og det behøvdes ikke stor kraft før den også kom.
PRODUKTIVT SAMARBEID: I 1964, året etter vinterbestigningen av Stetind, dro Ralph og Arne Næss på ekspedisjon til Tirich Mir (7708 moh.) sammen med et sterkt norsk lag. Her er Ralph I midten og Næss til høyre sammen med Anders Opdal på hjemkomsten på Fornebu. Bilde: Erik Thorberg/NTB
De to neste kastene ga omtrent det samme resultat.
Kjell fikk de neste tre forsøkene. Men han hadde tydeligvis enda mindre talent for sleggekast enn jeg – han traff kanten på «Mysosten» hver gang.
Etter som kastene og timene fløt av sted, begynte tvilen å gnage igjen. Jeg prøvde forskjellige kastevinkler, forskjellige innbindingspunkter på isøksa – forgjeves. «Mysosten» var tydeligvis flat oppå og dekket av en ganske fast snøkuppel.
Vi gikk over til å kaste med en stor isøks. Den var ikke lett å få over toppen, men den kunne gi bedre feste!
Endelig, etter nye serier med kast, kjente jeg at tauet gled tyngre. – og det gled tyngre for hver centimeter. Til slutt belastet jeg det helt opp til kroppsvekt – og det satt. Jeg stirret på Kjell og torde ikke dra hardere. Med fornyet humør bandt vi to lette isøkser i kors som en dregg og begynte kastingen på nytt.
Denne gangen gikk det raskere. Etter en stund skar tauet seg ned helt ute til venstre på «Mysosten» hvor snøbarken var tykk. Og der satt det.
Så gjensto bare det siste – å klatre opp langs tauene. Mens Kjell fant en god forankring, bandt jeg meg inn og festet en slynge med klemknute til hvert av tauene. I slyngene hengte jeg to små taustiger. Klemknutene er slik at når de belastes med drag i slyngen, låser de seg, mens selve knuten lett kan føres langs tauet med hendene.
Jeg skjøv den ene taustigen så høyt jeg kunne og belastet den prøvende. Stående i den skjøv jeg den andre opp langs det andre tauet og steg opp i den. Manøvren gjentok seg, og jeg vant langsomt høyde.
Men det ble vanskeligere jo lengre opp jeg kom. De to tauene hadde fått feste en drøy meter fra hverandre – så til slutt sto jeg skrevende med taustigene så høyt jeg kunne klare å få dem. Jeg måtte velge én av dem. Det var et vanskelig valg. Hvis jeg tok den høyre, ville jeg helt sikkert stoppe på hylla under hvis jeg falt. Men på den andre siden var festet tvilsomt, og taustigen hang så lavt at det ville bli svært vanskelig å komme i land.
«En liten isøks ble bundet til et tau. Som opphavsmann til idéen skulle jeg få de tre første kast.»
Valgte jeg den til venstre, og den røk, ville jeg falle til siden for eggen og tumle ned i sydstupet. Kjell ville sikkert stoppe meg, men det kunne bli et langt fall. På plussiden kom at her var festet sannsynligvis bedre, og taustigen var i en bedre posisjon.
Det siste avgjorde det. Med mye strev fikk jeg frigjort meg fra den høyre slyngen og arbeidet meg opp i øverste trinn av den venstre. Nå hadde jeg bare snøen som håndtak. Jeg torde ikke dra i tauet, for da ville draget komme rett ut, og belastning den veien kunne ødelegge festet.
Jeg sparket meg løs av taustigen og halte meg opp og kastet venstre bein over snøkammen. Der hang jeg som en rytter på en steilende hest og stirret rett på isøksene som stakk opp av snøen ikke langt fra kanten. Jeg takket dem i mitt stille sinn og kravlet meg opp på toppen av «Mysosten».
Dermed var det som om Stetind ga opp all videre motstand og åpnet sin favn for oss.
Arne og Kjell kom raskt etter, og den siste delen av eggen bød ikke på nevneverdig motstand.
Klokken var blitt nærmere 6 om ettermiddagen da vi tok de siste skrittene opp mot toppen. Solen var akkurat i ferd med å gå til sengs i en vugge mellom to topper i Lofoten.
Kvelden var forjettende vakker. En svak dis av snøkrystaller i luften brøt det døende sollyset i et kontinuerlig skiftende mønster av farger.
Alt som hadde vært skjult av topp-pyramiden, åpnet seg foran oss. Lofotveggens tinderekke fikk farger som et festkledd hoff i aftenens polonaise.
Vi løp omkring på det store topp-platået for å få med hver detalj, for å nyte alt som kunne nytes. Vi stirret ned den uendelige nordveggen som ikke ga seg før den stupte ut i Stefjorden 1400 meter under oss. Vi hang over de ytterste skavlene og beundret sydribben til Arne og tenkte at en fikk være glad til om en kunne gå den om sommeren.
Men det var lite dag igjen, og vi måtte helt ned til «Base Camp» – for i morgen tidlig skulle våre ferjemenn hente oss.
Det ble mørkt før vi nådde hulen, og det var natt før vi hadde alt i hus nede ved fjorden. Og da vi hadde pakket, var det bare én time igjen til avreise.
Vi ble vekket av de to småguttene som kom for å hente oss, og tumlet søvndrukne ned til strandkanten. Det ble et spennende race for å nå rutebåten. Da vi rundet det siste neset, så vi den stevne ut i fjorden. Vi hoiet og vinket det stemmebåndene kunne belje og armene rekke. Våre anrop ble hørt. Båten gjorde vendereis og tok oss ombord i rom sjø.
Mens vi sto ved rekka, forsvant Stetind langsomt inn bak Haukøy. Med bildet av en lettbåt og to vinkende gutteskikkelser på netthinnen ruslet vi ned i salongen for å feire med det skuta formådde av øl.
