Jeg fester den lille taustigen høyere opp på tauet og reiser meg langsomt opp i trinnet. Det går kaldt nedover ryggen – av snø som faller ned fra skavlen over hodet på meg. Uten å puste gjør jeg meg lett som en fjær og henger en stund dørgende stille med lukkede øyne. Jeg forestiller meg at det er slik fisken gjør det, når man i engstelige øyeblikk tror man har mistet fangsten ... 

Mens jeg henger slik, flyr tankene tilbake til min første skitur denne vinteren. Med tunga som rødt slips forfulgte jeg Arne innover i Nordmarka. Vi skulle diskutere planene for en klatretur som lenge hadde stått på programmet: Den første vinterbestigning av Norges stolteste fjellgestalt – Stetind.