Industriklatrerne

Gründeren som satte det hele i gang, var den unge klatreren Fred Husøy fra Åndalsnes. Han var i full gang med geologistudier i Bergen, men drømte om å komme seg hjem til fjell og klatring i Romsdal. De samme drømmene hadde Frank Martinsen, som den gangen var ansatt ved Idrettshøgskolen i Oslo. I februar 1986 kjøpte de den gamle hovedbygningen på Aak, startet en omfattende oppussing av bygget og stiftet Aak Fjellsportsenter. I løpet av kort tid ble Aak et møtested for lokale og tilreisende klatrere, og et utgangspunkt for kurs i fjellklatring, telemarkskjøring, tinderangel og isklatring.

– Vi kom godt i gang, og var optimistiske med tanke på å gjøre drift av Aak Fjellsportsenter med kurs, gaiding og overnatting til noe vi og flere kunne leve av. Det var mye å gjøre i sommersesongen og om vinteren, men mye dødtid ellers i året. Det gjorde at vi begynte å diskutere hva vi kunne gjøre for skaffe jobb til våre dyktige instruktører hele året, sier Fred Husøy, som i dag styrer med Tindesenteret på Åndalsnes.

Sommeren 1988 kom Trollvegg-førstebestiger og Troll-gründer Tony Howard innom Aak Fjellsportsenter. Han kunne fortelle om engelske klatrere som brukte tau og klatreutstyr til vindusvasking og andre jobber på høye bygninger, kraner og oljeinstallasjoner. Troll var i ferd med å spesialisere seg på utstyr for denne typen arbeid i Storbritannia. Fra våre hjemlige forhold hadde vi i Aak Fjellsportsenter alt erfaring med saueredning, jobbing på kirketak og fjellsikring i samarbeid med Statens vegvesen.

– Samtalen med Tony Howard ble en inspirasjon for oss. I 1989 begynte Bjørn Bergsvik og jeg å jobbe med å utvikle teknikker og dokumentere disse gjennom prosedyrer for bruk av klatremetoder på jobber i høyden. Vi fikk Dave Allport, «The Thinking Troll» til å komme over fra England med utstyr og kompetanse, og i november 1989 ble altså de fire første sikringslederne sertifisert og klar for jobb. Vi valgte å bruke betegnelsene tilkomstteknikk og sikringsledere, ikke klatreteknikk og klatrere. Vi var redd «klatring» skulle skremme bort mulige oppdragsgivere. Bjørn og jeg fortsatte med å utvikle metodene og lage nødvendig dokumentasjon. Fra 1. januar 1990 fikk Bjørn ett års permisjon fra jobben sin i Televerket, og jobbet på heltid for Aak, forteller Fred Husøy.

I løpet av 1989 fikk pionerene i Aak en kontakt med et firma som ble svært viktig i arbeidet med å gjøre klatremetodene akseptert i offshorebransjen, Vicon Grøner jobbet med inspeksjon på oljerigger, og så mulighetene for effektivisering ved å bruke klatremetoder som alternativ til stillas når inspektørene skulle få sikker tilkomst på vanskelig tilgjengelige områder på en oljeplattform. Inspektører fra Vicon Grøner gjennomførte kurs ved Aak.

Høsten 1989 ble systemet og metodene Aak hadde utviklet godkjent av Arbeidstilsynet. Dette var en omfattende prosess fordi systemet ikke passet inn i eksisterende regelverk. Systemet Aak utviklet ble lagt til grunn for alle andre aktører som kom etter. Neste skjær i sjøen var et krav om ekstern undersøkelse fra Statoil, men etter et halvt år kom godkjenningen også derfra.

– Dette var det store gjennombruddet, men nå hadde vi brukt så mye penger på å bygge oss opp, at vi var på konkursens rand. Det var derfor et lykkelig øyeblikk da vi i mai 1990 kunne sende Børge og Øystein ut på Gullfaks A som sikringsledere for inspektører fra Vicon Grøner, sier Fred Husøy.

Videre utover på 1990-tallet ekspanderte Aak, og ansatte flere klatrere som ble kurset og sertifisert som sikringsledere.

– Vi stilte høye krav til folk som skulle jobbe for oss. Alle var klatrere med erfaring fra storveggklatring og fjellredning. Aak satset på å levere sikringsledere og et system for sikring, og samarbeidet med andre firma som stilte med fagarbeidere i for eksempel inspeksjon og overflatebehandling som fikk opplæring i samarbeid med våre sikringsledere. Det hører med til historien at Romsdal Fjellredningsgruppe utviklet seg parallelt med Aak. Også i det arbeidet var Dave Allport en sentral person som bidro med erfaring og utstyr, sier Fred Husøy.

Gründeren Fred Husøy solgte seg ut av bedriften i 2006. Aak har vokst videre, og har fremdeles sin hovedbase på Åndalsnes. I dag har Aak 160 ansatte fordelt på Aak AS (107), Aak Safety (23) og Aak IRV i Kristiansund (30). Fremdeles er det slik at mange av dem er klatrere som har gjort hobbyen til jobb, og som har mye fritid som en av sine viktigste motivasjoner for å velge å jobbe som sikringsledere.

Det tok ikke lang tid før andre gikk i Aaks fotspor. Linjebygg i Molde inngikk samarbeid med Aak tidlig på 1990-tallet. Tankegangen var at Aak stilte med sikringsledere, mens Linjebygg hadde fagarbeidere på ulike typer vedlikehold. Etter flere år med samarbeid ble Linjebygg Offshore (LBO) etablert i år 2000, og satset fra da av på egne sikringsledere. I dag har LBO mer enn 500 ansatte, av disse er vel 250 sikringsledere eller fagarbeidere med sertifikat for å jobbe med tilkomstteknikk.

Axess med sine 120 ansatte i Molde, og totalt 350 ansatte medregnet sine kontor i mange land, er også en del av denne historien. Gründeren Børge Gjeldvik var innom både Aak og Linjebygg Offshore før han etablerte sin egen bedrift for ingeniørbaserte tjenester for offshorebransjen. Til sammen representerer disse tre bedriftene i Molde og Åndalsnes en imponerende industriell klynge med cirka 800 lokale kompetansearbeidsplasser. Ikke verst, når vi tenker på at dette eventyret startet med noen kreative fjellklatrere på en låve på Aak i Romsdalen på slutten av 1980-tallet!

En lang rekke andre norske bedrifter er også engasjert i tilkomstbransjen. I oversikten for SOFT (Samarbeidsorganet for tilkomstteknikk) er det nå registrert 40 norske bedrifter. Internasjonalt er dette en kjempebransje med mange tusen klatrende arbeidere offshore, i landbasert industri og en lang rekke andre oppgaver der poenget er en kombinasjon av sikkerhet og effektivitet for arbeid i høyden.

Børge Østigård er en av pionerene i bransjen. Den erfarne romsdalsklatreren var 35 år da han ble ansatt i Aak i 1988, og fikk sin sertifisering i november 1989. I mai 1990 dro han ut på sin første jobb på Gullfaks A sammen med to inspektører fra Vicon Grøner.

– Bakgrunnen min var klatring og mange års erfaring i bygningsbransjen, men jeg hadde faktisk også erfaring fra oljeplattformbransjen. Jeg var med på bygging av to store betongplattformen på Øran ved Åndalsnes på 1970-tallet, sier Børge Østigård.

Han var med i det aktive klatremiljøet som vokste fram på Åndalsnes fra slutten av 1970-tallet. Blant de andre var Hans Christian Doseth, Ragnhild Amundsen, Kjetil Svanemyr og mentoren med røtter tilbake til forrige generasjon romsdalsklatrere, Adolf Grüner. Første solobestigning av Rimmonruta i Trollveggen er blant hans mange store klatrebragder.

Klatring, fjellturer og skikjøring er fremdeles viktige element i livet til 61-åringen, men livet fikk etter hvert andre og viktigere sider med familieliv og barn. Er det forenlig med offshorejobb og klatring?

– Det har sine utfordringer. Fordelen er lange friperioder, men ulempen er lange perioder fravær og at det ikke alltid er like enkelt å planlegge. Men det går bra blant annet fordi jeg som sikringsleder i Aak har en avtale som gjør at 18 uker er fastsatt som friuker. Dermed er det mulig å avtale ferier og aktiviteter sammen med familien. For oss har dette fungert fint, sier Børge Østigård som i fjor kunne feire 25 år som sikringsleder i Aak.

25-årsjubileet gjaldt også en annen av pionerene i Aak, Øystein Bårdsnes. Han jobbet i rotasjon med Børge Østigård på Aaks første offshorejobb i 1990, og jobber også fortsatt som sikringsleder.

– Jeg gikk på klatrekurs med Ola Stavran på Åndalsnes i 1981, og ble på kort tid så tent på klatring at jeg sa opp jobben min som kranfører for å få mer tid til å klatre. Jeg gikk vakter på Oppdøl (psykiatrisk sjukehus) og klatret mest mulig, i Julsundet med Svein Mauseth, Rimmonruta med Lars Christian Stendal, Svenskeruta med Bjørn Bergsvik og Død åt alla blonda vikingar med Øyvind Vadla, Aslak Aastorp og Bernt Pedersen i 1986. Bratt læringskurve med andre ord, sier Øystein Bårdsnes.

Fast jobb i Aak med skiftarbeid i Nordsjøen og lange friperioder var derfor perfekt for det klatrebohemlivet Øystein levde, men akkurat som Børge kom han også over i en ny fase i livet med ekteskap og familieliv. Klatringa la han på hylla, men fortsatte som sikringsleder. I friperiodene dyrker han nå sjølivet.

– Jeg har seilbåt. Akkurat nå ligger jeg i havn på Ona ytterst på romsdalskysten. Et godt liv, sier Øystein Bårdsnes.

Sikringslederbransjen er svært mannsdominert, men det finnes noen unntak. Den første jenta som ble sertifisert som sikringsleder var Mette Øverbø, men Anne Grete Nebell var også tidlig ute.

Hun ble inspirert til å begynne med klatring da hun som 6-åring fikk være med bestemor og bestefar til Innerdalen. Det gjorde enormt inntrykk på henne da hun så klatrerne komme ned fra fjellet og pakket ut klatreutstyret sitt på trappa utenfor Innerdalshytta hos Betzy og Olav.

– Jeg gikk på klatrekurs i Innerdalen da jeg var 16, og fra da av var det nesten bare klatring som sto i hodet på meg. Fast heltidsjobb var veldig lite forlokkende, så da tilbudet om klatrejobb i Nordsjøen kom i 1993 var det midt i blinken. Sammen med Bjarte Bø flyttet jeg til Romsdalen – et sant klatremekka etter mitt skjønn, der blant annet Trollveggen lå rett utfor stuedøra. Med halv stilling i AAK ble det all verdens med tid til klatringa og mange turer opp de lange ryggene og veggene i dalen, men også lange utenlandsopphold i for eksempel Yosemite og på flotte crag rundt om i verden, sier Anne Grete Nebell.

Bjarte Bø er nå ansatt som produktsjef for Aak Safety, men også han begynte som sikringsleder med i hovedsak offshorejobbing da han som nyutdannet sivilingeniør flytta til Åndalsnes ble ansatt i Aak i 1993.

– Jeg jobba offshore i 12 år. Deretter gikk jeg over til kontorjobbing med vekt på prosjektplanlegging, prosjektledelse og de oppgavene jeg nå har i Aak Safety, sier Bjarte Bø. Også han valgte Aak på grunn av interessen for klatring.

– Jeg ble hekta på klatring mens jeg studerte i Trondheim, og deltok på klatrekurs på Fosen i regi av Tindegruppa. Alt to år etter var jeg i Romsdalen og gikk mange lange ruter, blant annet Svenskeruta i Trollveggen. Året etter ble jeg ansatt i 50 prosent stilling i Aak. Dermed kunne jeg kombinere en interessant jobb med mye fritid til å klatre, sier Bjarte. 

Siden da har Bjarte klatret Trollveggen sju ganger og i tillegg det meste av små og store klatreruter i Romsdal. Der la også grunnlaget for klatreføreren Klatring i Romsdal, som hittil er solgt i cirka 3500 eksemplar. Han har også vært på flere store klatreturer i utlandet, Yosemite, Baffin Island, Grønland og Trango i Karakoram.

Nå er 45-åringen samboer og barnefar, men dyrker fremdeles interessen for klatring, og siden 2008 også basehopping.

Tor Solholm har jobbet som sikringsleder i Linjebygg Offshore (LBO) siden juni 2001.

– Intensiv jobbing og lange friperioder. Det var selvsagt fristende for en som var så tent på klatring som jeg var den gangen. Jeg ble bitt med en gang da jeg fikk være med foreldrene mine i Julsundet som 17-åring i 1993. Året etter kjøpte jeg min første klatresele, og tilbrakte gjerne 3–4 dager i uka i Julsundet sammen med Ole Tangen, Terje Aamodt og andre lokale klatrere. Seinere ble det mange utenlandsturer, blant annet et halvt år i Australia, sier Tor Solholm.

Tor har vært en allsidig klatrer, med prestasjoner på høyt nivå både i storvegger, crag, buldring og innendørs. Blant høydepunktene nevner vi Tor-tur (9) i Julsundet, første fribestigning (men «med ett fall», som han selv legger til …) av Norskeruta i Trollveggen sammen med Øyvind Høgset. Flere finaleplasser i NM har han også på cv-en.

Som så mange andre klatrebohemer, har også Tor stiftet familie og blitt far. Nå bor familien på heimegarden på Vågøya, 10 minutters bilkjøring fra klatrefeltet Ravnfloget i Julsundet.

– Det går bra å kombinere jobben som sikringsleder med familieliv, men selvsagt har det sine utfordringer. Fordelen er jo at jeg er hjemme når jeg har fri. Ja, unntatt når jeg er på klatretur da, sier Tor Solholm.

Osloklatreren Chris Fossli var Norges beste konkurranseklatrer for vel 10 år siden. Han konkurrerte i 10 år, og ble norgesmester i 1999, 2000 og 2010. I tillegg vant han noen NM i buldring. I en periode dyrket han også en såpass uvanlig variant som klatring på skulpturer i Oslo.

– Monolitten?

– Nei, jeg klatrer bare på kunstverk jeg liker. Vigelands Monolitt har jeg ingen sans for!

Chris Fossli hadde en nokså utradisjonell veg til klatringa.

– Det starta med at jeg og en kamerat kjøpte oss et tau og begynte med rappellering. Firte oss ned fra heisekraner, hoppbakker og bygninger. Etter hvert prøvde vi oss også i fjellveggen på Kolsås, og der fikk jeg kontakt med klatremiljøet. Han begynte som sikringsleder i Linjebygg Offshore i 2007, og er en av de mange som kombinerer offshorejobbing, klatring og familieliv. Han bor i Oslo, er gift og har fem barn og jobber på Heidrun-plattformen.

– Det går fint. Jeg går i rotasjon med to uker jobb og fire uker fri gjennom hele året. Faktum er at jeg var mer fraværende på grunn av jobben den gangen jeg jobba på land. For meg er dette en interessant og god jobb med bra betaling og lange friperioder, sier Chris Fossli.

– Og klatringa?

– Jeg trener, klatrer på egen hånd og sammen med barna. Det er fortsatt like gøy!

Også i Linjebygg Offshore finner vi noen få kvinnelige sikringsledere. Blant dem er Johanna Erikson fra Sverige, men nå bosatt i Tromsø. Hun har jobbet i LBO siden 2009.

– Jeg har en interessant jobb som i tillegg gir meg mye fritid som kan brukes til å reise mye og dyrke interessene mine; frikjøring på ski, randoneé og klatring, sier Johanna Erikson.

Granitt og lange riss er hennes favorittklatring. Det har blitt mange turer på Kvaløya, Baugen, Lofoten, Stetind og til Indian Creek og Yosemite i USA. Hun klatrer opp til 5.11+ på tradruter og 7a+ sport.

– Favorittruter?

– Run amok (6+) på Baugen og Vestveggen/Vesteggen på Stetind.

Hennes hovedinteresse er ski, der hun har førsteplasser fra frikjøring i Mammoth Open i USA og Krokjævelen i Tromsø og flere andre gode plasseringer. Nå satser hun på rando, og tar sikte på å kjøre WC og VM i kommende sesong.

Roger Eidem (23) fra Skåla i Molde er blant de yngste i tilkomstbransjen. Han ble ansatt som inspektør av løfteutstyr i Axess i november 2013, og er sertifisert på nivå 1 for arbeid med tilkomstteknikk.

– Interessant arbeid, fleksibel arbeidstid og lange friperioder der jeg kan reise, klatre og kjøre snowboard var min viktigste motivasjon for å søke en slik jobb. Jeg stortrives med denne livsstilen, sier Roger Eidem.

Han trives i fjellet, har kjørt snowboard siden han var 10 år og begynte med klatring i 2009. Han driver med både fjellklatring, i klatrefelt som i Julsundet og på Stornøsa og med isklatring.

Denne artikkelen er skrevet av Iver Gjelstenli, som omkom i en klatreulykke i juni 2020. Iver var en svært produktiv bidragsyter til Norsk Klatring, og denne artikkelen fra vårt arkiv publiseres på nytt til glede for nye lesere.