Feiret klatrelegendens bursdag og Falketinds 200-års-jubileum

14.juli 2020, 200 år siden førstebestigningen ble fjellet besteget av flere taulag for å markere at det er nøyaktig 200 år siden de første menneskene satte sin fot på toppen av Falketind (2067 moh). 

Klatring benyttet anledningen til å skåle i champagne på toppen med blant andre klatrelegenden Ralph Høibakk - som ble 83 år for anledningen!

Historien

Christian Peter Bianco Boeck var en medisinstudent med en sterk interesse for botanikk. Baltazar Mathias Keilhau var geolog, og sammen reiste de med mål om å kartlegge Jotun-fjeldene fra øst til vest, og fortsette ferden mot Jostedalen og Lodalskåpa. Denne ferden regnes som Jotunheimens oppdagelse, selv om det har vært ferdsel i disse fjellene i flere tusen år. Dette var den første ordentlige kartleggingen av denne delen av Jotunheimen og indre Sogn, og mange av skissene til Keilhau ble anvendt til å lage mer detaljerte kart i senere tid.

Selve fjellferden begynte 11.juli fra Skrebergene på Beito i Øystre Slidre, og reinsgjeteren Ola Urden fra Vestre Slidre slo følge med Boeck og Keilhau. Han fungerte som kjentmann for dem. Den 11.juli gikk de til Hestevolden som ligger ved foten av Kalvehøgdi. På vei dit besteg de Bitihorn. Den 12.juli gikk de videre til Kalvehøgdi og de besteg Kalvehøgdi som første 2000-meterstopp på turen. Samme dag gikk de videre forbi Torfinnstindane, så nordvestover i Langedalen, så sørvestover mot Galdebergodden til Bygdin. 13.juli gikk de videre til Nordre Tybod rett ved Tyinholmen.

Den 14.juli gikk de innover nordbredden av Tyin inn i Koldedalen. De ble umiddelbart tiltrukket av Falketind, men de anså fjellet som ubestigelig. De gikk opp på Snøggeknosi for å få oversikt, og der tegnet Keilhau den fantastiske akvarellen som viser Hurrungane i vest (denne er for øvrig avbildet på forsiden av klatrefører for Jotunheimen). Urden og Boeck tenkte at de kunne komme seg opp som er nå kjent som Pionerruta, men Keilhau var skeptisk. Keilhau så etter de to andre, og han så de gå mot toppen. Dermed la han etter dem og gikk opp Pionerruta og de møttes alle på toppen.

På toppen begynte uenighetene om nedstigningen, og Ola Urden mente at der man hadde gått opp kunne man gå ned. Keilhau og Boeck tenkte at det var lurere å gå ned i Morka-Koldedalen, mye fordi at Keilhau hadde lagt merke til at det så mindre bratt ut ved sørveggen av Falketind mot Morka-Koldedalen. Boeck og Keilhau kom ned til en passasje der de mente at videre nedstigning nærmest var umulig.

Breen lå mye lenger ned da, og eneste muligheten for å komme seg ned i Morka-Koldedalen var å gå en bratt passasje over breen, og Keilhau valgte dette alternativet. Boeck ville ikke bli med på dette, og han gikk samme vei tilbake og ned Pionerruta. Keilhau kom seg ned og videre til Tyboden der Ola Urden allerede var fremme. Det hadde begynt å regne tett, og de så ikke til Boeck. Morgenen etter rundt kl 6 kom Boeck til Tyboden, og da hadde ikke Keilhau sovet hele natta fordi han var meget bekymret for Boeck.

Førstebestigningen av Falketind var dog relativt strabasiøs, og det er imponerende å tenke på at de ikke hadde hatt noen hviledager siden de begynte fra Skrebergene i Øystre Slidre tre dager før. Ikke minst at den 14.juli gikk de helt fra Tyboden til foten av Falketind. Nå har vi anleggsvei langt inn i Koldedalen, og Pionerruta på Falketind er noen av de mest gåtte rutene i området den dag i dag.

Jubileumsfeiringen 10-14.juli 2020

Det var en større markering av førstebestigningen av Falketind, men også oppdagelsen av Jotunheimen. Arrangementet var et samarbeid mellom Tyinholmen Høyfjellstuer, Fondsbu Turisthytte, Eidsbugarden Vel v/ Birger Løvland, Jostedalen Breførarlag og Nasjonalbiblioteket. Arrangementet ble satt på vent da koronakrisen kom, men når det ble åpnet opp for arrangement for 50 og så senere til 200 stk så de at man kunne ha en slik markering.

Det var et seminar lørdag ettermiddag på Tyinholmen der Anne Melgård fra Nasjonalbiblioteket fortalte om skriftene til Boeck og Keilhau og ikke minst viste hun frem alle de fantastiske akvarellene som Keilhau hadde laget.

Boeck og Keilhau dro også videre til Jostedalen for å bestige Lodalskåpa, og da hører det med en beretning fra en jostedøl. Daglig leder i Jostedalen Breførarlag, Steinar Bruheim, fortalte om hvordan de kom seg til Jostedalen, og ikke minst om den dramatiske ulykken der Boeck holdt på å miste livet. Det kom et steinsprang, men steinene traff heldigvis bare barometeret og ikke Boeck selv. Dermed avbrøt de turen til Lodalskåpa, og førstebestigningen av Lodalskåpa ble ikke et faktum før 24 år senere.

Birger Løvland holdt også et inspirerende foredrag om pionerene og andre fjellfolk, der man gikk mer inn i historien til området utover Boeck og Keilhaus reise i 1820. Senere lørdag kveld var det festmiddag på både Fondsbu og Tyinholmen der var både god mat og drikke. 

13.juli var det et bildeforedrag i peisestua på Fondsbu ved Oskar Puschmann, og han viste bilder av Axel Lindahl som var på rundreise i Jotunheimen på 1880-tallet. Det var mye historisk sus over disse dagene, og den 14.juli skulle 12 gjester og 3 førere fra Jostedalen Breførarlag på Falketind for å markere at det var 200 år siden førstebestigningen.

Falketind

Denne toppen har fått en kultstatus i fjell-Norge, med sin karakteristiske skeive topp og lange rygg. Aasmund Olavsson Vinje ga toppen navnet Falketind, men opprinnelig het den Koldedalstind. Vinje har for øvrig navngitt mange av toppene i området rundt Eidsbugarden. 

Værmeldinga for den 14.juli 2020 var ikke all verdens, med litt nedbør og lavt skydekke. Samtidig vet man aldri med været her inne, og det kan jo endre seg. Det er rekordmye snø i området i år, og det gjør at man kan ikke kjøre helt inn til bommen i Koldedalen. Du kan kun kjøre et par kilometer på anleggsveien, deretter er det en svær snøfonn som omkranser veien. Vi leide sykler fra Intersport Filefjell for å effektivisere ferdselen inn på anleggsveien i Koldedalen.

Vi var tre generasjoner førere fra Jostedalen Breførarlag; undertegnede, Steinar Laumann og Thore Stensberg (som er en av eierne i Breførarlaget). Vårt mål var egentlig å kopiere førstebestigningen og ikke minst returen. Det vil si at noen av oss måtte gå ned Morka-Koldedalen og noen ned Pionerruta. Grunnet ymse vær bestemte vi oss for at alle tre taulagene skulle gå opp og ned Pionerruta. Vi fulgte Urdens fotspor. 

Vi begynte å sykle innover Koldedalen i skodda, og det var mer snø på veien enn antatt. Samtidig sparte vi nok tid på å sykle inn. Du føler deg litt lat når du tenker på at Boeck, Keilhau og Urden begynte på Tyboden som er ved Tyinholmen Høyfjellsstue i dag, når vi delvis kan kjøre inn på en anleggsvei i Koldedalen.

Etter vi parkerte syklene smøg vi oss oppover på snøen til innsteget på breen, og der delte vi oss inn i tre taulag. Mitt taulag gikk først og vi ville prøve å få til en spredning i gruppene slik at vi ikke gikk tett oppå hverandre i Pionerruta. White-outen på Falkbreen var et faktum, men jo høyere opp vi kom jo mer begynte tåka å lette. Det var litt trollsk ved det hele, og da vi var på innsteget til Pionerruta var det faktisk ganske bra sikt. Fjellet var tørt også; hva mer kunne man be om?

Mitt taulag besto av bror og søster, Trond og Nina, og far og sønn, Gard og Cedric (som er for øvrig kun 15 år). Gruppedynamikken var på topp, og det gikk radig oppover. Vel på toppen av Pionerruta er det omlag 150 høydemeter til toppen. Der møtte vi på ingen ringere enn Ralph Høibakk og Anders Opdal med følge. De hadde en kameramann med, og det skulle bli lagd en reportasje av dette. Vi møtte dem igjen på toppen, og da fikk vi også vite at Ralph hadde bursdag i dag! Det ble selvsagt bursdagssang.

Noen i turfølget til Ralph og Anders dro opp en flaske champagne fra sekken, og vi fikk et lite glass der på toppen. Vi hadde god sikt og så til og med Hurrungane. Ralph og Anders med følge hadde tenkt å gå ned i Morka-Koldedalen, mens vi andre tre taulagene fortsatte ned Pionerruta. Man kan jo si at de fulgte i Keilhaus fotspor, mens vi fulgte i Urdens og egentlig Boeck (som angret seg på nedgangen til Morka-Koldedalen, snudde og gikk ned Pionerruta). Det var ganske mange på toppen den dagen; en gjeng fra Tyin Aktiv og et annet taulag i tillegg til Ralph og Anders med følge.

Returen gikk fint, men vi fikk selvsagt en real skur på vei ned. Samtidig, med de massive snømengdene i år går det veldig raskt ned igjen.

Det er rart å tenke på at Boeck, Keilhau og Urden tenkte at man kunne gå opp Pionerruta for å gå på Falketind. I tillegg hadde de gått opp på Snøggeknosi samme dag for å se om de så en linje, for så å gå på Falketind og noen ned Morka-Koldedalen og noen ned Pionerruta. Alle de som var på toppen 14.juli 2020 var med på å markere noen av de første alpine bestigningene i Norge, men samtidig skal man ikke undervurdere kjentmannen Ola Urden og slike kjentmenn rundt omkring i historien.

Folk har vandret i fjellene i flere tusen år, og disse førerne og kjentmennene får ikke alltid like mye oppmerksomhet som de som kunne skrive ned beretninger om turer de hadde gjort. På den andre siden har Jotunheimens oppdagelse i 1820 med kartlegging og bestigninger dannet et grunnlag for senere kartlegging av fjellene. Boeck og Keilhau var ekte pionerer, men kjentmennene som var med dem var også ekte pionerer.

Les reportasje og se film på nrk.no. 

Kilder

• Nasjonalbiblioteket v/ Anne Melgård

• Baltazar Mathias Keilhau: "Erindring af Fjeldreisen i 1820. Tilegnet min Ven Boeck. Keilhau. Christiania 1821."