Men først en tur opp Sydeggen på Lillehornet og deretter litt gartnerarbeid 1550 meter over havet!
Artikkelen bygger på Arne Randers Heens dagbok og et privat brev fra den danske klatreveteranen Carsten Berg-Sørensen. Hele historien kan du lese på tindebloggen.no.
Arne Randers Heen hadde denne dagen fått med seg tre lokale klatrere, Adolf Grüner, Hans Lange og Arne Næss (nei, ikke «Proffen», men moldeklatreren med samme navn). De hadde flere ærender denne dagen. Først skulle de prøve å finne ut om to danske ungdommer, Carsten og Terkel Berg-Sørensen, hadde snakka sant da de noen uker tidligere kom ned til Åndalsnes og fortalte til Arne at de hadde klatra opp den jomfruelige og antatt «ubestigelige» Sydeggen på Lillehornet. Deretter skulle de fire romsdalsklatrerne lage et blomsterbed på toppen av Romsdalshornet, og så til slutt, var planen å bore og støpe fast en bolt i skaret ved toppen av Halls renne!
carsen og terkel sydveggen romsdalshorn
Dansker i fjellet: Carsen og Terkel Berg-Sørensen gjorde førstebestigningen av Sydveggen på Romsdalshorn i 1956.
Her er først Carsten Berg-Sørensens egen beretning om hva som hadde skjedd 50 dager tidligere, den 2. august 1956:
«Fuld af selvtillid og klatrelyst tog jeg sammen med Terkel til Norge, hvor vi med et tungt telt, proviant i små mengder og klatreudstyr, slæbte og sultet os gjennem Jotunheimen, før vi kom til Romsdalen. I Vengedalen havde Arne på det vennligste stillet Norsk Tindeklubs hytte til vor rådighed. Første tur skulle være Hornet ad Hall’s rende. Det havde været min debut-top som klatrer i 1955, og nu skulde det også være Terkel’s, men sådan kom det ikke til at gå på grunn av tåke den 2. august 1956. Vi havde ikke taget den trykte fører med, og gik i all enkelhed galt af ruten i det tågede vejr. Det var vel lidt flovt, men også lykkeligt, hvad vi naturligvis ikke vidste på det tidspunkt. Efter at have rodet rundt i et par timer, søgte vi ned i brebotnen øst for Hornet for eventuelt derfra at få øye på Hall’s rende. Efter kort tids forløb kom vi til en stor rende, og selv om vi ikke nedenfra kunne se skaret mellem Lillehornet og Storehornet, mente jeg at vi var på rett vej. Efter en god time nåede vi en kløft. At vi igjen var gået galt af Hall’s rende, stod os på et tidligt tidspunkt klart, men vi havde ikke lyst til igjen at vende om. Vi var klar over at vi var nået til kløften syd for Lillehornet, og nu var spørsmålet; hvorledes kunde vi komme os videre herfra i det oppklarnende vejr? Der var tilsyneladende to muligheder, for vi overvejede på intet tidspunkt at vende om. Terkel vilde helst prøve at klatre op fra en hylde under sydvæggen, medens jeg foretrak sydeggen, for jeg mente bestemt at jeg kunde komme i gang med ruten ved at trække mig op på den lille hylde med et godt tag lett synligt fra kløften. Ikke minst hvis jeg stod op på de tre trappeformede blokke til venstre for hjørnet. Sådan ble det, og det lykkedes mig da også at nå taget, men op kom jeg nu ikke før jeg havde brugt Terkel som «fjerde blok». Den første reblængde var den sværeste med megen friktionsklatring op til en fin standplads, og med god hjelp af rebet fik Terkel klatret sin første reblængde nogensinde. Den næste replændge var lidt nemmere og brakte os op under det lange overhæng, som vi omgik ude til venstre. Efter endnu et stykke med vanskelig klatring kom vi op til nogle store blokke på graten, hvorefter resten var nemt. Jeg brukte ingen bolte på den korte rute, som virkelig bød på fin friklatring. Ikke at vi ikke havde bolter med, men jeg fant intet behov for dem under klatringen.»
Arne Randers Heen var naturlig nok imponert, men var litt usikker på om de to danskene faktisk hadde klatra ei ny rute rett opp selve eggen fra skaret, og ikke en variant på hans egen rute fra 1928, «Sørveggen». Den ruta går i veggen som vender ut mot Romsdalen, til venstre for eggen. Dette ville han prøve å finne ut av ved å gjøre et seriøst forsøk på å repetere ruta. Han hadde planlagt at han selv skulle ta bilder mens Adolf Grüner, Hans Lange og Arne Næss gjorde klatrejobben. Det skulle vise seg å bli umulig, ingen av de tre var i stand til å klatre den bratte starten på ruta.
Adolf prøvde ikke. Jeg måtte til, og svang meg raskt opp. Der sto jeg lenge og betenkte meg, og slo inn en bolt i en sprekkavsats. Her var det meget vanskelig og risikabelt.
Her er et utdrag av Arne Randers Heens dagbok fra 23. september 1956:
«Arne (Næss) prøvde først, men klarte ikke å komme opp på nabben. Heller ikke Hans klarte det. Adolf prøvde ikke. Jeg måtte til, og svang meg raskt opp. Der sto jeg lenge og betenkte meg, og slo inn en bolt i en sprekkavsats. Her var det meget vanskelig og risikabelt. Dansken (Carsten Berg-Sørensen) som måler cirka 1.85 meter, hadde hatt en stor fordel da han kunne nå et tak oppi en sprekk til venstre, mens jeg først måtte opp på to bittesmå steg. Arne Næss kom også opp så jeg kunne stø meg litt på ham, men vi sto begge så svakt og utsatt at jeg måtte lirke meg opp hammeren mest på friksjonen. Dette er et av de aller mest risikable punkt jeg har vært borti, og for en person med min høgde på 1.69 vil dette alltid bli et opptak å betenke seg på! På platået er det en fin blokkforankring. Videre rett opp og over til høgre på eggen, og deretter over til venstre. Vanskelig opp under hammer og over til høgre igjen til eggen. Forankring. Rett over til venstre ut og opp til venstre til platå, hvor ruta støter sammen med ruta i Sørveggen.»
Arne Randers Heen har seinere fortalt at de i løpet av klatreturen fant et fysisk bevis på at Carsten og Terkel virkelig hadde klatra Sydeggen. De oppdaget nemlig at ulltråd fra Carstens genser hadde festet seg til svartlaven på fjellet oppe i ruta! Dette er imidlertid ikke nevnt i Arnes dagbok.
Oppgave nummer 2: Fra toppen av Lillehornet tok de seg kjapt ned i skaret ved toppen av Halls renne, og deretter opp normalvegen til topps på Romsdalshornet. Der grov de ut jord fra hytta som ble bygget i 1943, og laga en hageflekk sør for hytteveggen. I åra som fulgte fortsatte Arne Randers Heen som «gartner på Romsdalshornet». Han hadde to blomsterbed der oppe, som han beplantet og stelte med så lenge han levde. I dag er dette fremdeles synlig som to steinringer ved hytta, men ingen har tatt opp gartnerarven etter Arne. Er det kanskje noen som føler seg kallet? I så fall kan de finne nyttig kildemateriale i arkivet ved Norsk Tindemuseum ved Tindesenteret på Åndalsnes. Arne har laga ei liste over alle de vekstene han fant og dyrket i 1550 meters høyde på toppen av Hornet!
Så til slutt kastet de seg over oppgave nummer 3: Ved hjelp av hammer og meisel (håndbor) og sement fullførte de en jobb Arne hadde påbegynt tidligere, og dermed fikk Romsdalshornet sin første borebolt! Arne Randers Heen hadde et gevær av merket Krag Jørgensen, men han var misfornøyd med presisjonen til dette våpenet. «Det skaut skeivt», skal han ha sagt (ifølge hans venn Oddmund Unhjem). Derfor hadde han fått en lokal smed til å lage en bøyleformet bolt av geværløpet.
arne randers heen romsdalshorn
Trygg retur: Arne Randers Heen rappellerer på den nye bolten på Romsdalshorn. Den ble smidd av et geværløp som «skjøt skeivt».
Slik beskriver Arne det som skjedde ved toppen av Halls renne i skaret mellom Hornet og Lillehornet den 23. september 1956:
«Adolf Grüner og jeg slo de siste tommer av hullet til den nye kragbolten i skaret, den jeg hadde fått smidd til av gamleløpet i krag-geværet mitt. Den ble nå nedsatt og sementert fast. Bajonettklakken er fremdeles på enden av løpet, så hvis sementeringen blir sittende i hullet, vil det bli uråd å trekke bolten opp igjen. Jeg smurte den inn med gummi-taktjære-lakk. Det spørs bare om den kommer til å ruste. Hvis ikke bør den bli stående der i mange hundre år. Kanskje den faste håndgripelige ting etter meg som vil vare lengst, lenge etter at mitt liv er utskilt. For at bolten skulde høve på fjellkanten, hadde jeg før hatt med en stiv streng som jeg bøyde til etter fjellformasjonen der bolten måtte formes etter. Så tegnet jeg av strengens krumninger på en papplate, og brakte den med meg til smeden, hvorpå geværløpet ble smidd i samme fasong. Den gamle ringbolten, som antakelig ble satt ned av Erik Norahagen eller Matias Soggemoen omkring 1885, var altfor kort, og bare stukket ned og plugget fast i en sprekk ved siden av. Den gled lett ut, og var farlig å bruke, men det må ha vært godt stoff i den for den er enda ikke rustet. Jeg tok den med, og heretter skal den få henge i glass og ramme på Tindeklub-hytta. En bolt er nødvendig her hvor det ferdes så mange uvante turister, og ofte blir det på nedtur svinvær. Så nå kan de bare å krøke tauet innpå, og entre ned i en fart.»
Slik gikk det altså til denne dagen da Romsdalshornet fikk sin første borebolt. Den står der fremdeles, og er like solid og fin etter 63 år. Kanskje har Arne rett i at den vil bli stående i mange hundre år, som et minne om Kongen av Romsdalshorn?
Hele dagboka til Arne Randers Heen om det som skjedde den 23. september 1956, kan du lese i utgitt av Norsk Tindesenter / Norsk Tindemuseum på Åndalsnes. Der finner du mange andre interessante artikler om klatresportens historie. I tida framover vil det med jevne mellomrom bli publisert flere tindehistoriske artikler på tindebloggen.no. Så følg med!
