– Omtrent 250 meter under toppen gikk vi feil. Det som i ettertid viste seg å være riktig vei så veldig vanskelig ut, og vi valgte en diederformasjon som så grei og fint ut, og vi begynte å få dårlig tid. Vi valgte det som så lettest ut, som ble tradpers for min del, med minimalt med utstyr og kjipe forhold. Der vi trodde det skulle være en hylle var det ingen hylle, og vi innså vi hadde havnet feil, forteller Benjamin Forthun til Fri Flyt.
Se flere bilder fra turen lenger ned!
STORE OMGIVELSER: Fivaruta går fra Romsdalen og opp på Store Trollltind, like nord for Trollveggen. Foto: Benjamin Forthun
Med svært lite utstyr innså karene at halve racket ville bli borte på nedfiringen som måtte til for å komme seg langt nok ned slik at de kom inn på riktig rute.
– Vi kom oss ikke videre opp på grunn av for vanskelig og teknisk klatring med vårt utstyr og nivå. Å rappellere ned igjen til der vi gikk feil ville kostet oss halvparten av utstyret, og dermed ville vi ikke hatt noe utstyr å klatre videre med. Regnestykket gikk ikke opp, derfor ble å ringe etter hjelp eneste løsning som vi så det, sier Forthun.
– I ettertid; Syns du det er flaut?
– Ja. Vi havnet i en situasjon vi absolutt ikke vil komme i. Og jeg tar gjerne imot pepper for å ha undervurdert ruta og tatt med for lite utstyr.
Fivaruta i Romsdalen ble førstebesteget av Arne Randers Heen og søskenbarnet Erik i august 1931. Dette var første gang Trolltindene ble besteget fra Romsdalen. Fivaruta går ikke i Trollveggen, men like nord for denne. Ruta er grad fire, 1 600 meter lang, og total høydeforskjell på hele turen til topps på Store Trolltind er over 1 800 meter.
Kilian Jornet kjørte Fivaruta på ski i februar 2018, en prestasjon som vakte stor oppmerksomhet.
– Vi gjorde vårt beste for å finne informasjon om ruta, men det var ikke så mye å finne. Det meste av informasjon på nettet handler om redningsaksjoner eller Kilians skitur. Ruta er beskrevet i den gamle romsdalsføreren, men beskrivelsen er veldig vag, sier Forthun, som er en nokså erfaren fjellklatrer.
– Vi pakket alt for lett, men vi startet også for sent. Vi begynte å gå klokka elleve. De første tusen høydemetrene gikk greit, og der klatret vi uten tau. Så kom en kort rappell, før vi begynte å klatre med tau, og da gikk det tregere. Været var supert, men forholdene ellers ganske kjipe; Enten var fjellet veldig kompakt og vanskelig å sikre, eller så var det veldig løst. Og det er stort oppi der, man mister fort oversikten man har fra avstand, sier han.
Da karene skjønte at seg verken kom seg opp eller ned ringte de etter hjelp. Da var klokken 20.30. En time senere kom Sar Queen redningshelikopter, som holdt på en times tid med lyskaster for å planlegge redningsaksjonen.
– Man tenker kanskje at det er bare å vinsje oss ut, men så enkelt er det ikke. Helikopteret landet for å laste ut overflødig vekt og inn klatrere fra den alpine redningsgruppa. De ble flydd opp, så rappellerte de ned til oss og det hele endte med at vi klatret opp på topptau. Det var en spesiell opplevelse å bli henta ut i soloppgangen i sekstida om morgenen like ved Trollveggen, forteller Forthun.
Karene ble hentet ut omtrent 150 meter under toppen av Fivaruta.
– Var du redd?
– Nei, vi kom aldri i noen farlig situasjon, og ingen var skadet.
– Vil du tilbake til Fivaruta, eller er du ferdig med den?
– Jeg er kanskje litt ferdig. Det er en kul plass å være, men klatringen er ikke spesielt fin.
– Hva slags lærdom sitter du igjen med etter redningsaksjonen?
– At man må ha med nok utstyr til å fikse slikt uten hjelp – rett og slett pakke slik at man kan håndtere de fleste tenkelige situasjoner. Også vil jeg gi en stor takk til redningsmannskapene for enestående og profesjonell redning!
