Vintertur på Drømmediederet

Drømmediederet på Store Vengetind er en sånn rute, og en vinterbestigning sto høyt på lista.

Drømmediederet er helt klart en av fjellklatre-klassikerene i Romsdalen. Nydelig klatring, fast og stort sett godt sikra. Selv har jeg hatt flere turer opp her, alt fra en av mine første fjellklatreturer der jeg livredd klatra som andremann bak en kompis, til et vellykka, vertfall for en periode, stevnemøte med en jente. Men nå var altså tiden inne for et forsøk vinterstid. Min sambygding Torje var gira.

Vi valgte å gå på ski inn i Vengedalen opp til foten av fjellet, her satte vi igjen ski og bytta fra skistøvler til fjellsko. Anmarsjen videre opp er bratt, på sommeren er det vanlig å gå noen taulengder allerede på anmarsjen, mens nå på vinteren kunne vi klatre opp på bratt snø. 

Foto: Asgeir Rusti

Noen uker tidligere hadde jeg spist lunsj med Ole Haltvik, som for øvrig er førstebestiger av Drømmediederet på vinteren. Han fortalte om gamle bragder og jeg ble inspirert av hans historie fra da han sammen med Halvor Hagen og Iver Gjelstenli skulle klatre Fivafossen og så toppe ut Fivaruta. Iver hadde nektet å toppe ut samme dagen siden han tross alt hadde tatt fri fra jobb, kone og syv barn i to dager og endelig hadde muligheten til en natt i fjellet. Vi hadde langt i fra syv barn å passe på, men tok med overnattingsutstyr og litt ekstra mat for å klare oss ute likevel, selv om det fint skulle være mulig å klatre den på én dag med alpin start.

Foto: Asgeir Rusti

Planen var å klatre opp til innsteget på den første dagen, og deretter klatre ruta på dag to. På innsteget kom første utfordring, var det nok snø her til en snøhule eller kom det til å bli en slags sittende bivuakk? Å overnatte i en god snøhule er betydelig varmere enn ute under åpen himmel, siden snøen isolerer og beskytter mot vind. Vi hadde pakket med de letteste soveposene våre, og hadde helt klart et håp om en hule. 

I 50 grader bratt helning og med varierende snødybde klarte vi til slutt å grave ut noe som kunne ligne på en snøhule. Vi var ferdige med hula tidlig og satt rett under innsteget i kveldssola å trippa etter å klatre. Forslaget om å bare klatre litt opp for å kjenne på hvordan det var ble godt mottatt og plutselig hadde vi klatra to nydelige lengder opp til der selve Drømmediederet starter. Vi fikserte tauene og rappellerte ned til campen akkurat i det sola gikk ned ute ved kysten.

Foto: Asgeir Rusti

Etter en overraskende behagelig natt, kun avbrutt av noen stunder der tankene gikk i retning av hva som egentlig kunne skje med den 50 grader bratte snøflanken vi hadde gravd hule i, sto vi opp til like fine forhold som dagen før.

De siste årene har jeg hatt flere overnattingsturer i fjellet på vinteren, mest i forbindelse med ski og med fokus på å ha lett nok skisekk til å kunne kjøre godt på ski. Overnattingskittet er ganske slanka ned og består av en gassbrenner delt på to personer, en sovepose og et liggeunderlag, og veier til sammen 1,6 kilo. Altså ganske lite ekstra vekt. Dette gjør at man kan stresse ned, nyte fjellet og oppleve mer.

Foto: Torje Steinkjær

Vi starta dagen med delvis klemknutegang og delvis clogging opp de to taulengdene vi hadde klatra kvelden før, som var en super oppvarming.

Videre opp diederet med akkurat passe utfordrende klatring. Mye var fritt for snø og is, mens enkelte partier hadde hardpakket snø i risset og vi følte oss som ekte vinterklatrere i Chamonix eller Patagonia der vi svingte øksene. 

Klatringen gikk fint, men med mer snø og rim på fjellet mot toppen ble det mer krevende, og det stoppa seg til under det siste opptaket på ruta. Sommerstid er dette en fire meter høy vertikal vegg med en rampe opp mot høyre, og man legger knapt nok merke til dette der man lett trippende går opp på rampa. Nå sto vi under klippa, alt var dekket av rim og sukkersnø, uten noe hold i. Det var ikke mulig å få sikra noe på rampa og vi hadde lagt igjen mesteparten av psyken på de forrige taulengdene.

Foto: Asgeir Rusti

Etter et forsøk hver ble det nevnt noe om muligheten for bail. Men å starte å rappellere ned en 300 meters vegg, altså kanskje seks til åtte rappeller på eget utstyr, når man står fire meter under toppen, føltes ikke akkurat som noe lettvint løsning. Det ble et par minutters timeout der vi psyka oss litt opp igjen, før Torje tok en for laget, klatret lett opp de få flyttene på rampen og over kanten. Å følge som andremann var lett som en lek, og tanken på at vi hadde stått under her og vurdert en snuoperasjon føltes helt surrealistisk. 

Returen gikk ned nordryggen i skumring, tilbake til Vengedalen hvor vi fant igjen skiene og kunne skli til bilen. Drømmediederet på vinterføre er nok en rute jeg fornøyd kan beundre til kaffekoppen hjemme på terrassen.