– Det er nok den lengste og største førstebestigningen jeg har gjort noen gang, forteller Knuuttila som er en erfaren vinterklatrer.
Juho forteller også at ruta fortjener en R-grad, som står for runout, og indikerer at ruta er seriøs. De to brukte 16 timer fra bil til bil i varierende, og til dels krevende, forhold.
Han er bosatt i Narvik, var nylig på tur til Pakistan for å lete etter nye linjer, og har også rukket å etablere flere nye is-linjer i nord.
Knuuttila forteller at han ble oppmerksom på Blokktinden for noen år siden, da han fant den på et kart. Fjellet ligger tre timer sør for Bodø, i Tjongsfjord i nærheten av Svartisen. Noen bilder fra fjellet på vinterstid viste fram det han kaller ‘en fantastisk linje’, noe han aldri hatt sett i Nord-Norge før.
Etter å ha alliert seg med en lokal, fikk han oppdateringer på forholdene gjennom hele vinteren. Og da han merket at temperaturene begynte å stige skjønte han at hvis han skulle få klatret veggen han hadde sett seg ut måtte det skje snart.
TYNT ISLAG: Juho leder på tynn is. Foto: Eivind Jacobsen
– Heldigvis fikk jeg med meg Eivind Jacobsen, en sterk og gira skikjører og alpinklatrer, som bor i Bodø. Vi forberedte oss ikke på noen spesiell måte, men det hjelper selvfølgelig at vi har klatret mye i vinter.
Ruta begynner 350 meter over havet, og innleder med tre taulengder med klatring på frossen mose og gress. Det er ideelt med isklatre-utstyr, forteller finnen. De to fulgte en rampe med lett og morsom klatring før de kom til der isen begynte.
– Da skjønte vi at det kom til å bli tynn og vanskelig klatring, og vi vurderte å snu. Jeg var oppe tre ganger, og bailet igjen hver gang. Men til slutt fant jeg en mulig vei gjennom det tynne partiet.
Juho forteller om «bold and commiting» klatring gradert M6, med små krimper å stå på til stegjernene.
– Heldigvis fant jeg riktig mindset og klarte å gjøre flyttene, sier han.
I GREVENS TID: Eivind følger på den tynne og myke isen. Foto: Juho Knuuttila
Femte taulengde var også krevende. Isen var omtrent 5 cm tykk, og som Juho forklarer det: «Mental exhaustion started to build up». I varierende forhold mellom is, miks og tørr klippe forteller han om håndjamming med stegjern, korte isskruer som så vidt kom inn i tynn is og tiltagende spindrift (snø som virvles opp fra vind høyere opp).
De to var ikke sikre på at de skulle komme til toppen før nest siste taulengde, da det omsider var to rene is-lengder gradert WI5.
Temperaturen var på rundt 0 grader, så isen var relativt myk.
– Hvis det hadde vært kaldere hadde isen vært for sprø til å klatre på, sier Juho. – Og der det var klippe var den tørr nok til at vi kunne klatre uten hansker når det var nødvendig.
IKKE BEHOV FOR ISØKS: Denne sprekken krevde klatring uten isøks og hansker. Foto: Juho Knuuttila
Etter ti taulengder med krevende klatring, simultanklatret de to de siste 250 meterne til toppen, som ligger på 1035 meter.
For å komme ned måtte de ned-klatre 150 meter, med bare GPS-en til å orientere seg etter da vind og snø i lufta gjorde det vanskelig å se noe som helst. Deretter kunne de gå ned langs sør-ryggen, og 16 timer etter at de begynte var de tilbake ved bilen igjen.
Juho forteller at det mest utfordrende ved å klatre i denne stilen, onsight, ground up, en linje som ingen har vært opp før deg, er det mentale. Usikkerheten i om det i det hele tatt er mulig, i tillegg til krevende og psykende klatring i vanskelig terreng.
– Det er nok det mentalt mest krevende noen av oss har gjort. Du får aldri tid til å hvile hodet underveis heller, for det er viktig å ha en viss oppdrift på sånne turer, sier han. – Det var definitivt veldig skummelt noen steder. Standplassene var for det meste gode, men et fall på feil sted ville vært en dårlig ide. En bolt eller to noen steder hadde nok vært bra, men det er ikke måten det gjøres på i fjellene. Hvert fall ikke her i Skandinavia.
TOPPEN: Eivind nærmer seg toppen midt i en storm. Foto: Juho Knuuttila
Han legger til at han trenger en god stund på å hvile ut etter turen. Og nye prosjekter? Tja – ikke noe han vil si høyt i hvert fall.
– De hadde vært fint å stå litt på ski, og gjøre litt andre ting. Men hvis forholdene ligger til rette så… hvorfor ikke. Du må bare tilpasse deg her oppe. Man kan ikke tvinge det fram.
