Midt i Hjørundfjorden står det. Stålberghornet. Eller Stålberget. For det er verkeleg eit berg. Heilt ulikt resten av dei slanke og spisse sunnmørstindane. Meir som ei solid og uinntakeleg borg. Men med ei lita svakheit i vestmuren. Og ein firkanta kloss på toppen kalla Blåhornet.

«Isøkser ja? Og tau? De skal klatre ja? Høgt då?»