Original og uvanlig rute opp klassikeren

Etter å ha satt en bil i Vengedalen og så kjørt til Dalsbygda, startet vi å gå inn Kvanndalen kvart på seks på morgenen. Anmarsjen inn Kvanndalen er lettgått med fryst myr og ingen snø. Jeg digger Kvanndalen - den blant de fineste og villeste dalene jeg vet av, det føles som å være i Karakoram. Spisse, bratte fjell med breer og høye vegger på alle kanter. I tillegg er det langt fra folk og bebyggelse. Det eneste vi ser er noen få lys fra gårdene ved parkeringa i Dalsbygda.

Torje Stenkjær leder.

Asgeir følger på.

Kvanndalstind sett fra Kvanndalen.

Det var her førstebestigerene av Kvanndalstind gikk inn i 1895, og jeg skjønner godt kommentaren til William Slingsby om at dette må være det bratteste fjellet i Europa. Hele nordsiden står rett i mot oss og ser fryktelig bratt og skremmende ut. 

Jeg har lenge drømt om en vinterbestigning av Nordryggen på Kvanndalstind, en tur jeg virkelig liker på sommeren, og som jeg tenker er lang og utfordrende, men ikke alt for krevende. Helga før hadde Asbjørn Berg og jeg toppa ut på en is- og snølinje på nabotoppen, og østveggen på Kvanndalstind, med en fantastisk linje, hadde lyst opp rett mot oss. Den starter nede i botn på østsida og går i en ganske rett linje opp mot siste del av Nordryggen. På avstand ser man tydelig is i flere seksjoner opp, med snørenner og flanker mellom.

Jeg vet det har vært flere ivrige klatrere inne her på vinteren tidligere, men har aldri hørt noen nevne denne spektakulære linja, uten at det trenger å bety at ingen har klatra den.
For noen år siden kom jeg over et innlegg fra en kondomdress kledd fyr fra Molde som skrøt av at han hadde førstebesteget en vinterrute i Sunndalsfjella, kompisene mine og jeg lo litt oppgitt av dette en stund før vi kunne forklare fyren at hvis han var gira på flere oppdagelsesferder var både denne linja og flere beskrevet i boka Toppturer i Sunndal.

Les også

Et mer seriøst preg

Helt siden jeg flyttet til Romsdal for seks år siden har jeg hørt rykter om hvor farlig Jugoslavruta på Hornaksla er. Da jeg endelig mannet meg opp til å prøve, fant jeg noen av de fineste taulengdene i Romsdalen.

Man skal våre forsiktig med å påberope seg førstebestigninger rundt omkring, og kanskje spesielt i Romsdalsfjella. Kilian Jornet har kapasiteten og ferdighetene til å jogge opp de fleste plasser rundt her, og har nok gjort det også. Det har også vært et av de mest aktive miljøene innenfor fjellsport i lang tid. Ole Haltvik, en tindevegleder bosatt i Isfjorden som var en av de mest aktive vinterklatrerne tidligere, snakker om at han var mest opptatt av klatringen, ikke nødvendigvis grad og navn og førstebestigere og sånt, og husker egentlig ikke alt han har klatra tidligere.

På sånne turer er vi alltid opptatt av å være effektive. Jeg er først ferdig med å ha på sele og knyte meg inn i tauet og derfor blir det jeg som starter. Den første taulengden går opp en kort is og deretter på en snøflanke til der den første is-seksjonen starter. I det jeg ser isen på nært hold ser jeg med en gang at dette kan slå alle veier, tynn sprø is blanda med snø ligger opp et 20 meter langt bratt sva. Er det ikke hold i isen på svaet kan vi bare snu med en gang. Jeg setter standplass oppe ved fjellveggen på siden av isen, og sikrer Torje opp. Ikke noe av isen opp er bra nok for standplass, så her trenger jeg alt av tau og utstyr for å gå på. 

Asgeir på andre taulengde.

Toppryggen.

– Nå finner vi straks ut om dette er for vanskelig eller ikke. 

Så fort Torje nærmer seg standplass, begynner jeg å uttrykke bekymringer. Torje kobler seg inn i standplass og tar fram taubremsen før jeg klatrer videre. Nervøst tar jeg meg bort til isen og tester den litt for å finne ut hva vi har med å gjøre. Isen er for dårlig til å ha lave skuldre, men for god til å snu. På de første 10 meterne får jeg ikke satt noen sikringer. Oppe der det blir litt brattere blir isen også litt tykkere, jeg får satt en skrue som jeg klipper inn det ene tauet i. Nå når jeg står midt oppe i taulengden og har fått satt en isskrue, og har ni til på selen, skjønner jeg at vi kanskje var litt vel optimistiske på iskvaliteten. Heldigvis har vi også tatt med noen kiler, et par bankebolter og fem-seks kamsikringer. Jeg finner en tynn sprekk på svaet ved siden av isen som er passelig til en kam, og får klippa inn det andre tauet også.

Les også

Nye slynger på gamle venner

Hva gjør du når dine kamkiler; Totems, Friends, Aliens, Dragons, Camalots, Master Cams og så videre, trenger forlenget liv i form av nye slynger eller en reparasjon? Vi har prøvd alternativene.

Den siste biten går litt lettere, og jeg får satt en standplass i et riss på siden av snøflanken videre. De neste taulengdene går raskere, det er akkurat passe vanskelig klatring og vi klarer å ha god oppdrift gjennom korte is-seksjoner, noen partier med miks klatring på fjell og lengre snøflanker. Halvveis opp i veggen kommer vi til neste utfordring. Det går over fra å være en vegg til å bli et gjel, og inne i gjelet ser vi tydelig bratt is. 

Noe av det mest fascinerende med vinterklatring er hvor lett vanskelige ting kan se ut. Akkurat sånn var det på denne lengda: Ut fra standplass og bort til et opptak på tre meter før man så kommer opp i renna som leder opp til isen. Vi legger knapt merke til det første opptaket der vi står på standplass og ser opp mot isen i gjelet, men det skal vise seg at det korte opptaket er minst like krevende som det lengre opp. Etter flere forsøk klarer Torje til slutt å finne snø som er kompakt nok til å holde øksene på plass, samt krafse bort noe sprø is for å kunne sette stegjerna inn på noe litt holdbart.

På vei ned fra toppen i nydelig novemberlys.

Asgeir Rusti på topen av Kvanndalstinden. Pinakkelen Torshammeren skimtes i bakgrunnen.

Isen oppe i gjelet er den fineste klatringen så langt på ruta. Vertikal isklatring med fjell på begge sider. Isen er litt tykkere og fastere, ikke god nok for å stole på skruene man skrur inn, men god nok til å henge på øksene. Jeg følger som andremann, og kan nyte klatringen siden jeg ikke trenger å forholde meg til skruer i dårlig is. 

Jeg lurer på om dette egentlig er gode eller dårlige forhold til normalt å være, vi er såpass privilegerte at vi kan velge å klatre de dagene det faktisk er gode forhold. 

Arne Randers Heen, lokal fjell-legende og førstebestiger av Kvanndalstind på vinteren brukte mange år og mange forsøk på å nå toppen, i tillegg til at dette var lenge siden og de hadde tyngre og dårligere utstyr enn det vi har i dag, var det også mer begrenset med tid. De hadde seks-dagers arbeidsuker, og alt måtte klaffe på den syvende dagen. Vær, føre, turkamerater og motivasjon. Vi derimot, kan flytte  avtaler, arbeidstid, møter og annet egentlige viktige ting, og bruke en helt vanlig hverdag til å krafse oss opp på en av Romsdalens flotteste tinder.

Vi er midt inne i en lang stabil værperiode, det er akkurat nok snø og is oppe i fjellet til at det er veldig fine forhold for alpinklatring. Selv om snøen den siste tiden gradvis har blitt litt dårligere å klatre på, siden den tørker ut og blir til kantkorn, er den fortsatt bedre enn den vanligvis er. Torje har vært borte på familiebesøk noen dager og er overivrig etter å komme seg ut til fjells for å nyte mer av de flotte forholdene.

Les også

Klatresekker

Stor test av klatresekker beregnet for alpin- og sportsklatring: Hver klatresekk vi har testet for alpinklatring har elementer som feste for ski, isøkser og annet klatreutstyr, mens sekkene vi har testet for sportsklatring er mer beregnet for å ha plass til tauet, sela og ekspresslynger.

– Nå er vi såpass langt oppe i veggen at det ikke er noe alternativ å snu. 

Torje definerer at videre turplan er via toppen. Terrenget legger seg noe, og vi kan igjen ha litt oppdrift. På dagens tiende taulengde kommer vi inn på Nordryggen, vi kjenner oss igjen fra sommerruta og vet at det ikke er alt for krevende til topps.

Noe av det spesielle med vinterklatreturer, i hvert fall de som for oss er såpass komplekse, er at man ikke tar seg tid til mat og drikke. Det er jobbing hele tiden og man er alltid rett bak tidsskjema.

Les også

Norges fineste pinakler

Å stå på toppen av en spiss pinakkel er noe av det tøffeste en fjellklatrer kan oppleve. Her er noen av Norges kuleste tindenåler.

Vi kommer oss opp Nordryggen, over flere topper og bort til hovedtoppen. Toppen er spiss og ikke noe sted for avslapning. Vi knipser et par toppbilder og begynner å rigge rappellen ned. I det vi kaster tauet utenfor kanten åpner sikten seg mot fjellene i vest og ettermiddagssola skinner gjennom tåkelaget. Selv om det er flere rappeller og nedklatringer bort vestryggen er veien til Vengedalen kjent og vi kan endelig senke skuldrene. Vi stopper opp for første gang på turen og bare nyter solstrålene, lyset på denne tiden av året er magisk og en god nok grunn i seg selv for å drive med vinterklatring.

Nede på breen merker vi hvor slitne vi egentlige er, det tar på kreftene med 13 timer hard jobbing hvor vi kun har tatt oss tid til et par sjokolader og noen slurker vann. På vei ned siste biten til bilen i Vengedalen er hodelyktene for lengst tatt fram. Vi er enige om å ta en kontordag imorgo, eller en velfortjent hviledag som det egentlig kalles.

Les også

Klatreseler

Enten du skal klatre innendørs, utendørs, sommer eller vinter, må du ha en god klatresele. Vi har testet en rekke klatreseler til både herre og dame, og her får du vite hvordan du velger riktig klatresele.

Les også

Klatrehjelmer

Klatrehjelm er obligatorisk ved klatring i fjellet. Vår test inkluderer hjelmer egnet for all slags klatring, både på cragget og på K2, for dame og herre. Velg riktig klatrehjelm for sportsklatring, fjellklatring og isklatring med vår guide.

Les også

Toppturski

Toppturski med mellom 85 og 100 millimeter midtbredde er nok til å flyte bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er 12 nye tester og guide til valg av riktig toppturski.