Martin jobber som klatreveggmontør og tilkomsttekniker med base i Oslo.
Han har har også vært flere turer på Kjerag i Rogaland både sommer og vinter, og er en svært erfaren is- og miksklatrer.
– Hva er alpinisme for deg?
– For meg er nok alpinklatring en slags venteaktivitet, som jeg driver med tidlig i sesongen mens jeg venter på at isen skal fryse til og bli homogen. Jeg blir jo helst trukket mot de rene islinjene. Men selv de har ofte innsalg av stein og klippe på seg, kanskje det kan kalles alpinisme da. Typiske alpine turer kan være Skogshorn (Hemsedal) eller Hurrungane sent i oktober og i november.
– Hva har du med i sekken, og hva lar du ligge?
– Jeg har alltid med en lite førstehjelps-kit med litt greier i. Jeg fikk bruk for det en gang jeg var i Yosemite da jeg brakk ankelen etter et stygt fall. Etter det har jeg fylt opp førstehjelpsskrinet med noen ekstra sterke smertestillende som jeg fikk med meg fra USA. Jeg pleier ikke ha med skredsøker, spade og stang, men det kommer an på anmarsjen. Hvis det er ski-anmarsj så kan jeg nok vurdere det, men det er ikke så ofte det på de turene jeg gjør.
Jeg er opptatt av vekt, så jeg prøver å ikke ha med meg for mye. En gang skulle jeg klatre en ny rute på Skogshorn men måtte snu siden jeg hadde lagt igjen den store kamkilen, #5. Det skal sies at det var ganske dårlig vær på den turen også, så det var like greit å rappellere ned. Heldigvis kom vi tilbake noen uker senere, bedre forberedt, og fikk gått ruta.
De råeste alpinturene jeg har vært med på er turer med lett oppakning og mye isklatring. Tomahawk-Exocet på Aguja Standhardt i Patagonia var en slik tur. Ruta består av en nesten 1000 meter lang iskamin som vi klatra i alpin stil over en dag. Opplevelsen av å klatre gjennom den siste istunnelen og toppe ut på topp-soppen i strålende solskinn var fantastisk!
– Tau?
– Jeg klatrer stort sett med tynne halvtau, 7,3 millimeter og 60 meter lange. Jeg var i Patagonia for fem år siden, da var vi et treerlag som klatret Cerro Torre. Vi var på tur i 50 timer, hadde to korte overnattinger i veggen, i et lite tomannstelt. Jeg var så heldig og fikk ligge i midten så jeg holdt varmen. Da hadde vi litt tjukkere tau, jeg tror de var rundt 8 millimeter.
– Hansker?
– Mitt beste triks å ha med noen store votter som jeg tar på med en gang jeg ankommer standplass. Ofte følger jeg som andremann med de vottene også, og så bruker jeg noen tynnere hansker når det er jeg som leder. Jeg fryser lett på fingrene, så det er viktig for meg å ha på de store vottene så mye som mulig.
– Supertriks?
– Det handler jo mye om å holde seg varm. Være i aktivitet, klatre raskt som andremann, ha gode og effektive rutiner på standplass uten at det går på akkord med sikkerheten. Et annet viktig triks jeg har lært meg etter mange turer er å legge litt ekstra kjærlighet i standplassene. Ikke fall for fristelsen av å strekke taulengdene helt ut hvis du går forbi en egnet standplass. En hylle du kan stå og hoppe på for å holde varmen, eller en hule du kan stå i for å være mindre utsatt for ras og steinsprang er mye bedre enn en hengende standplass fem meter høyere opp.
Vi har spurt fire andre alpinklatrere om hva de også har i sekken sin:
Les hva Merrick Mordal har i sekken
Les hva Bjørg Selvåg har i sekken
Les hva Eivind Hugaas har i sekken
Les hva Robert Caspersen har i sekken
