Robert Caspersen (49) er en levende legende blant Nordens beste og mest allsidige klatrere, både på tørr klippe og med isøks i hånda.
Blant mye annet kan vi trekke fram at han gikk Norges første 8c («Fryktelig i tvil», -98), og ledet en norsk ekspedisjon opp fjellet Trango Pulpit i Pakistan, regnet som en av norsk klatrehistories største bragder.
Caspersen har også førstebestigninger i Norge, Antarktis og Himalaya, og har dessuten krysset Grønland på ski.
– Hva er alpinisme for deg?
– Etter mitt skjønn er betegnelsen alpinist i klatresammenheng uegnet på norsk; her på berget er det forbeholdt folk som svinger på ski i preparerte løyper med startnummer på brystet. Hadde jeg bodd i alpene eller i et engelskspråklig land ville jeg kanskje kalt meg en alpinist, men ikke kun det...
Jeg liker å skille mellom alpinklatring og alpin stil. Jeg definerer alpinklatring som: En gren innen klatring hvor a) terrenget er av blandet karakter, med innslag av snø, is, bre og klippe, b) som krever redskaper (og ikke minst ferdigheter!) tilpasset alle typer terreng, c) og hvor lengden på anmarsj, klatrerute og retur ofte er et betydelig element, d) som fordrer at man må bevege seg raskt for å kunne gjennomføre turen, e) som igjen fordrer at man ikke bremses av en tung bør, og derfor kun tar med seg et minimum av nødvendig utstyr.
Alpin stil liker jeg å tenke på som en gunstig strategi – som beskrevet i punkt d) og e) – for å lykkes i alpinklatring. Og som innebærer ingen bruk av faste tau, men en kontinuerlig bestigning fra bunn til topps.
Jeg foretrekker å definere meg som klatrer, som driver med mange former for klatring: buldring, sportsklatring, fjellklatring, storveggsklatring, isklatring og alpinklatring/alpinisme.
Av fremmedspråklige betegnelser må jeg innrømme at jeg er mer glad i det engelske mountaineer og mountaineering, som jeg syns rommer en kjærlighet til fjellet på en annen måte enn alpinist. Det nærmeste jeg kommer på norsk er fjellklatrer – og det liker jeg å kalle meg. En fjellklatrer som driver med fjelling!
– Er det noe du alltid må ha med? Og hva legger du helst igjen?
– Vindsekk må alltid med. Sportstape og smertestillende. Hodelykt med ekstra batteri. Legger igjen alt som ikke kan brukes til minst to ting. Pleier ikke ha med termos, men jeg tar med en Nalgene plastflaske med en liter kokende drikke, og pakker den inn i en jakke eller vott i sekken.
– Tau - hvilken rigg går du for der? Heltau? Halvtau? Hvor lange?
– Jeg er vant til å bruke 2x60 meter halvtau (ice line 8.1mm) hvis det er to personer i taulaget, og to tynne heltau (8.5 mm Opera eller 9.1 mm Joker) hvis vi er tre i taulaget (to som følger samtidig). Jeg syns dette er trygge, gode oppsett som alltid fungerer. Men hvis det er aktuelt med heising (i et tomannslag) velger jeg 1x60m heltau som jeg klatrer på (9.1 mm Joker) + 1x60m halvtau (8.1 mm) eller et tvillingtau (7.7 mm) som jeg kan heise med. I fremtiden har jeg planer om å teste mer bruken av to tvillingtau (7.7 mm), for lett-til-moderat alpinklatring i tomannslag tror jeg det kan være fint.
Første gang jeg klatret Trollveggen, via Svenskeruta med Thomas Cosgriff i 1990, sto vi på innsteget og oppdaget at vi bare hadde ett 50 meters tau. Til tross for at jeg var uerfaren forsto jeg raskt at retur fra høyt i veggen ville bli vanskelig. Det ble en ekstra nerve på turen. Heldigvis hadde vi bra moment oppover.
– Finnes den perfekte hansken? Som er tynn nok til å klatre med, tykk nok til å holde deg varm? Eller er det to (eller tre?) par som funker best?
– Nei! Dette er den største utfordringen på klesfronten. Jeg foretrekker hansker som er tynne i grepet, men har litt mer isolasjon på oversiden. Uansett har jeg som regel med tre par hansker! Og votter til standplass!
– Sist, og viktigst: har du et supertriks for å gjøre turene ekstra trygge, ekstra fine, ekstra behagelige? Eller er det bare å forberede seg på å fryse som er løsningen?
– Dessverre ingen magiske triks, bare hardt arbeid og gode forberedelser. En ting jeg fokuserer mye på: Å finne veien! Det er essensielt for å lykkes. For at det skal gå fort – og gi minst lidelse. Alle har med seg en detaljert rutebeskrivelse som man er veldig fokusert på. Men mange tar litt lett på anmarsj og retur, noe som ofte kan ødelegge ferden før den egentlig er kommet i gang eller gjøre ferden mer dramatisk på slutten enn nødvendig. Det er viktig å få en god start og ikke tape tid på feil veivalg. Sørg derfor for å kjenne anmarsjen til innsteget godt, gjennom studier av kart og fotografier, og aller helst en rekognoseringstur i dagslys dagen før turstart (ferdig tråkkede spor kan gi en «flying start»). Det samme gjelder for returen – ta heller ikke lett på den – du er sannsynligvis ganske sliten og trøtt og det er garantert mørkt når du skal finne veien ned fra fjellet. Husk å ta med skredutstyr (skredsøker/spade/søkestang) om forholdene på anmarsj og retur skulle tilsi det. Vi klatrere synder mye her, nettopp fordi lav vekt er så viktig for oss!
Vi har spurt fire andre alpinklatrere om hva de også har i sekken sin:
Les hva Merrick Mordal har i sekken
Les hva Bjørg Selvåg har i sekken
Les hva Martin Skaar Olslund har i sekken
Les hva Eivind Hugaas har i sekken
