«HAR NOE SOM KANSKJE FUNKER.»
– Hvordan kom turen i stand?
– Det var Glenn det: «Jeg har noe jævlig fett som kanskje funker. Har du en uke fri?» Så tok jeg fri og vi reiste opp der. Vi sov over i garasjen til Vegard på Ål og kjørte derfra, sier John Henry Nilssen til Fri Flyt.
Han jobber til daglig som serviceingeinørhos Siemens.
– Hvor lenge har dere klatret sammen?
– Vi klatret sammen da vi var yngre på Vulkan. Så forsvant han, jeg tror det var militæret som tok ham. Så var det i fjor eller året før at jeg traff Glenn tilfeldig på Oslo Klatresenter. Så viste det seg at han har klatret masse alpint, det er jo det han har drevet med siden han ble borte fra Vulkan. Så fikk jeg mulighet for å være med på en tur i fjor oppi Telemark. Det skar seg jo, det var ikke forhold. Og etter det så har vi drivi og gjort litt sånn mixing, da.
– Hvor lenge har du klatret alpint?
– Ikke så lenge. Det er første de siste årene jeg har skjønt at det her er ganske kult å drive med.
– Hva gjør det kult?
– At det er ukjent, det du går opp i. Pluss at hvis man vil gjøre noe nytt i Norge, er mye gjort på sommeren. Da er det bedre muligheter på vinteren.
«SOM EN BOK»
– Første taulengde er et åpent hjørne, som en bok. Et veldig cleant dieder, sier Glenn Edvardsen til Fri Flyt.
Han bor til daglig i Volda og er under kvalifisering til å bli tindevegleder.
– Boka er linja på bildene?
– Stemmer. Det stå tynt ut nedenfra, men det var klatrebart hele veien. De to første taulengdene var helt eksepsjonelt fine. Det er fordi linja er så estetisk stolt, den står for seg selv i et stolt dieder. Det er bratt, men akkurat nok formasjoner til at du får plassert øksene og sikret. Og så er det vedvarende, det er ingen hyller.
Glenn antyder grad M6/M7 med WI 3/4. Det er rundt 8 taulengder til topps.
– Det var helt perfekt stein. Perfekt dieder. Det var så klar linjeføring. Det var ikke noe tvil: Her skulle dere opp, sier John Henry.
Glenn
John Henry
«GIRA PÅ LITT VINTERSAKER»
– Å finne god makkere til alpinklatring har jeg slitt litt med i mange år, så det var kult da John Henry sa han var gira på litt vintersaker. Vi har vært på et par-tre turer sammen og det fungerer bra. Han har den klatretekniske finessen, så kanskje jeg bidrar litt med fjellerfaring og kompetanse, sier Glenn.
– Hva kreves det av en makker?
– Det er jo sånn med alpinklatring – først og fremst må du være gira. Du må jo ha en iver, og en ståpåvilje for å gjennomføre. For alt er jo tungvint med alpinklatring. Det er ofte kaldt, det er bratt, det er lite mat, det er slitsomt. Og så er det jo en helt annen ball game, psykisk, med tanke på førstebestigninger i fjellet, for du vet jo aldri hvordan terreng du går inn i. Så du må ha en sånn klar formening på at det er forskjell på ‘skummelt’ og ‘farlig’, sier Glenn.
foto Vegard Breie
«SKOGSHORN PÅ STEROIDER»
– Det vi har klatra til nå på Urdvassnuten er to-tre av de mest åpenbare linjene. I den sektoren vi var på, er det 4-5-6 tydlige linjer, men kaminer og riss. Og kvaliteten er jo ... Shit! Liksom. Det er dritfett! sier Glenn.
– Hva utgjør kvaliteten?
– Du får den klassiske høyfjellsmiksklatringa, hvor du har en kombinasjon av is innerst i sprekker, du har nok formasjoner og riss i fjellet sånn at du får hooke. Det er partier med mose som er perfekt plassert oppover. Så det er veldig klatrebart på vinteren. Det er jo Skogs-horn på steroider. Det er jo rart at det ikke har vært mer klatret der.
«LUKSUS»
Uttoppingen skjedde i mørket. Deretter ventet retur til bilen.
– Vegard Breie var der oppe for å ta bilder og filme. Så han hadde gått rundt og tatt med seg ski og truger til oss, så det var jo skikkelig luksus. Men det er å gå som gjelder på retur uansett. Ellers så må du sette igjen ganske mye utstyr, sier Glenn.
«VERDANDE»
– Første dagen gikk vi en lettere linje (til venstre for linja på topoen red. anm), på dag to gikk vi den mye kulere linja (inntegnet her, og der bildene i denne saken er tatt, red. anm.). Det var så kult som det ser ut som på bildene. Vi skal tilbake senere i vinter og prøve den mer direkte avslutninga, sier John Henry.
Dermed har ruta på topoen har fått navnet «Verdande», norrønt for «det som er i ferd med å bli».
