Klatre- og overnattingstur på Siluetten på Skogshorn

Se også bildegalleri nederst i saken. 

Han sier at snøen har større bæreevne over trærne og at vi burde følge skintracken hans oppover, istedenfor vår direkte linje. Bortsett fra at klokka allerede er 10:30 så er det skyfritt, vindfritt og bekymringsfritt. Vi gjør enda en helomvending og står igjen med snuten pekende mot Skogshorn. 

Anmarsjen 

Skintracken er vesentlig bedre, men langt i fra bra. Noe som gjør at vi står ved innsteget nærmere 12:30. Kristoffer startet å klatre da koronapandemien slo til i mars 2020 da det ikke var annet å gjøre. Han tok det fort og investerte både i tid og utstyr. Siluetten på Skogshorn skulle være hans første alpinklatreopplevelse. Planen var opprinnelig en todagerstur opp Kruttårnet og Lettvinten. Det var nok litt optimistisk og vi byttet derfor om til Siluetten om morgenen. Jeg gjorde et raskt googlesøk og finner en turrapport med inntegnet rute. Begrepet alpinstart står ikke på læreblokken i dag og vi døser for lenge i teltet før vi blir klare. 

DRYG ANMARSJ: Hadde vært fordel med ski på anmarsjen med de snøforholda som er nå. Foto: Lars Petter Jonassen

Klatringen

Da vi allerede er sent ute tar jeg første taulengde inn i rennen vest på veggen. Det byr på ren vassing i bratt snø. Kjedelig, men effektivt. Følger den oppover og svinger østover i retning normalveiene med stand på en ryggformasjon mellom to renner. Det er flere år siden jeg gikk ruten sist og er derfor usikker på veivalget, men vi skal uansett oppover. Sender Kristoffer ut på neste lengde med ordene «Gå der du tror det er best». Han entrer inn i neste renne og følger den oppover. Oppe på andre standplass ber han om feedback på sikringene sine og jeg kommer brått på at dette er hans sjette multipitch rute totalt. Jeg har bare nappet dem ut og ikke tenkt et sekund på håndverket hans. 

Jeg tar tredje taulengde og kjenner meg virkelig ikke igjen på ruten jeg tidligere har gått. Derimot passer det godt med den stiplede ruten fra googlesøket vårt.

SILUETTEN: Ruten vi gikk inntegnet. Foto: Lars Petter Jonassen

Jeg krysser rennen og går opp på en rygg. Det er virkelig kul klatring med solide blokker som skaper fine korte diedere. Det må til litt kosting for å tømme sprekkene. Derimot er dem helt tørre og kamkilene sitter bra. Vi har med både hekser og to isskruer. Heksene blir brukt, men det hadde egentlig holdt lenge med et normalt kam- og kilesett. Blir en litt mindre god standplass på ryggen. En del løsstein som setter litt krav til motorikk og balanse. 

Da klokken allerede er 15:00 tar jeg neste lengde også. Sola har begynt å sikte mot horisonten og jeg vil jo nødig måtte klatre med hodelykt. Fra standplass krabber jeg på alle fire rundt en blokk og forsetter oppover ryggen, til den møter veggen. Her i fra blir det markant brattere, men samtidig er det flere små hyller hvor man kan hvile og legge en plan før neste rekke med flytt. Kjenner meg absolutt på ingen måte igjen til den Siluetten jeg har klatret gjentatte ganger tidligere. Det er mye positive tak og bortsett fra snømåking blir øksene primært hengende på selen. God avstand mellom sikringene og til tross ukjent terreng er moralen god. Kommer opp til et kjempefint fingerriss på to meter. Hanskene er tynne så riss og krimper går overraskende bra. Ulempen er jo at hanskene spises like fort som snickersen i lomma. 

Klatring på Sliuetten på Skogshorn. Foto: Lars Petter Jonassen

Får mannet meg opp til risset og finner en akseptabel løsning. Uttoppingen til risset består av gode positive nabber. Derimot er fottak mer en mangelvare. Risset er for bredt til stegjernene og det er slutt på de små fottakene. Prøver å få inn en sikring, mister derimot heller en blå offsetkile. Den lander på en liten hylle fem meter under meg. Nå har jeg vært i den skarpe enden i minimum en time. Føttene skjelver og likeså gjør ballene. Blir redd og klemmer bare enda hardere rundt nabbene. Sommerstid hadde det vært null stress, men nå med sovepose og telt i sekken samt våte hansker krymper ballene til slutt helt inn. Ender med å la offsetkileknippet henge i sprekken og nedklatre til under fingerrisset og oppretter en standplass der. 

Sola er nede, men skumringen gir fortsatt muligheten til Kristoffer å komme etter uten hodelykt. Han blir stående lenge med en grå kam som har vandret inn i en sprekk. Litt stressa av at vi mister lyset ber jeg han bare å drite i den og komme seg videre oppover. Han plukker med seg den blå offsetkilen. Da min standplass er hengende er det ikke plass til oss begge. Han bindes av på gult tau fire meter under meg. Racket hans heises opp til meg. I påmonteringen av racket ramler en blå kamkile magisk av selen min. Den lander på en hylle og ruller ut av synsfeltet. Jeg henger igjen sekken min på standplassen, hodelykten er nå på hjelmen og mørket har lagt seg. Når dunjakken pakkes ned igjen i sekken fyker en Toro rett i koppen ut av den åpne lommen. Allerede på en tur har jeg klart å miste like mange ting som jeg vanligvis gjør på et helt år med klatring. Tydeligere tegn på at man er sliten, dehydrert og engstelig kan man vel ikke få? 

SKUMRING: Det blir tidlig mørkt i januar, og man må fort regne med litt klatring i mørket på denne tida av året. Foto: Lars Petter Jonassen

Nytt forsøk. Armene har hvilt og uten sekk går risset kjempefint. Med hendene på nabbene over risset, setter jeg høyre stegjern inn i karabinen til offsettkilesettet, som jeg hang igjen. Høyden passer perfekt og jeg får ålt meg over kanten. Herifra blir veggen slakere og det kommer innimellom fjellet litt mose og busk. Med litt slakere terreng kommer også mer snø. Kristoffer er låst fast i rutens loddlinje og må stå der i mørket, og heltemodig ta imot alt som treffer han. 

Det er god stemning når det endelig blir slakere og de gjennomvåte hanskene ikke lengre trenger å feste seg i all snøen man måker bort under klatringen. Blir standplass på en blokk og logistikksikringen av Kristoffer starter. Han sikres opp på blått tau til han kommer til forrige standplass og får ryddet den. Herifra blir det heising av sekk på gult tau og Kristoffer på blått. Vi er begge oppe på platået kl 1845. Planen var hele tiden og telte her og det blir definitivt planen nå. 

Teltplass med utsikt 

Kristoffer er en racer på å grave ut teltplass mens jeg loker rundt for å finne en mistet walkietalkie. Tauet legges på gulvet som tette varmekabler før resten dekkes av liggeunderlagene våre. Inni Advanced Pro teltet er det logistikk på høyt. Jeg har hodeenden ved utgangen og står for snø til smelting og urinpose tømming. Med pose menes egentlig en tom feltrasjonspakke og løsningen fungerer nok en gang suverent til en FR sitt andre formål. Kris er innerst med ansvar for brenneren og pølsesnabbdelegering.

Teltplass utenom det vanlige! Foto: Lars Petter Jonassen

Neste dag venter to kortere taulengder og retur ned den skredutsatte Milarenna. Skredforholdene var for så vidt gode og det er lite bekymring for det.Derimot har vi to kamkiler og en rett i koppen strødd utover ruten. Valget blir derfor istedenfor å toppe ut rappellerer vi ned samme vei vi kom. Den grå kamkilen får jeg lirket ut av sprekken sin og en rappell lengre nede finner Kristoffer den blå kamkilen. Jeg finner en grønn nylonslynge som vi rydder med oss, men det veier dessverre ikke opp for den forsvunnede rett i koppen posen. Om noen skulle komme over den er jeg evig takknemlig om du skulle rydde opp etter meg.