Bynær alpinklatring

Egentlig skulle vi starte 07.30 – sharp. Attila viste seg å være av litt tregere natur enn meg. Likevel, Espen på sin side var berømt for akkurat dette; å være treg om morgenen. En annen i klatreklubben ved navn Olav Evjen hadde nemlig navngitt dette fenomenet for «Espen-tid», noe han med et lurt smil fortalte hele Bodø Klatreklubb om under 30-årsjubileumet – da han mottok den høyt ervervede utmerkelsen Tindenåla sammen med Espen: «Det er jo ennå mørkt, ingen grunn til å stresse. Her, drikk litt mer kaffe».

Det endte altså opp med kaffedrikking hos Espen før avreise. Det blåste nå godt ute og det var relativ laber stemning. Selv var jeg meget positiv og mente at luftmassen fra sørøst ville bli delt mot tinderekka og avta i styrke oppe ved toppene. Espen begynte å le og kalte dette fenomenet «Vindvik-optimisme», og dro på med en historie fra en av våre tidligere eskapader i en av de mer utilgjengelige fjordene her i nord. Nåvel, sannheten er vel heller at jeg er optimist når jeg har trua på gode forhold og fin klatring. Etter noen kaffekopper kom vi oss av sted i tussmørket: En trønder, en søring, en Ungar-væring og en ektefødt Bodø-væring.

Planen om hva vi skulle klatre, tok vi fortløpende med høyden. Det endte opp med at vi siktet oss opp noen rennesystemer med skare mot Mulstrandtinden. Simon, også kalt Litj-Klæbo, som var yngst og som i tillegg hadde konkurrert i langrenn – blant annet mot sjølvaste Klæbo – fikk jobben som tråkkemaskin i gjennomslagsskaren på tur opp. Nå viste det seg at teorien min om at vinden spaknet med høyden stemte, og optimismen steg med høydemeterne. Vel oppe under sørveggen på Mulstrandtinden så vi en åpenbar svakhet som startet med is, for så å dele seg opp i to mulige varianter: Et dieder med tynn is – og noe risslignende med litt formasjoner her og der.

Jeg og Attila startet først, med meg på første taulengde. Jeg begynte opp isen, men etterhver innså jeg realitetene. Med kun to 10 cm isskruer som jeg brukte relativt tidlig, var diederet utelukket. Også risset ble for seriøst og sparsomt sikret. Følte ikke at jeg hadde noe voldsomt behov for støting på sparsom utstyr, så jeg valgte heller en snillere variant opp og rundt via frossen mose, skare og litt klippe.

Espen og unge og lovende Litj-Klæbo var i ekte støteform og gav gass. Litj-Klæbo startet opp, men innså etter hvert at erfaringen fra såpass voksen klatring var minimal, tross en voldsom optimisme. Espen overtok og endte opp med å drytoole seg over og traversere inn i isdiederet, fem meter over siste sikring – godt hjulpet av Simon som var kjempeoptimistisk og ikke tvilte på Espen et sekund – noe han i ekte sportsånd gav klart utrykk for.

I vårt taulag tok Attila over og klatret fort og effektivt opp til neste standplass uten mye dramatikk. Attila er en fuling og trenger ikke sikre like mye som undertegnede. Også Attila fikk gjennomgå av Olav Evjen under 30-årsjubilèet til Bodø Klatreklubb, der han fortalte om en gang Attila hadde plukket ut klatreutstyr for å spare vekt: «Trenger ikke den, trenger ikke den, trenger ikke den…». Når jeg fulgte på var Espen også kommet opp til standplass, lettere glad for solid sending.

Videre var det kun noen lette opptak før vi vendte kursen ned en av de mange rennesystemene. Klatringen var rett og slett «krute fin», som Espen så nord-norsk sa det. Hvorvidt linjene var klatret eller ei er litt usikkert. Det er i hvert fall ingen dokumenterte bestigninger akkurat her, kun rett opp Mulstrandtinden. Så Espen og Litj-Klæbo døpte like godt sin linje «De feite er eldst», grunnet måten sprek ungdom ble stående å måpe av den eldre garde på støter`n. Grad ca. M4-5 R, 2 taulengder. Vår linje lå vel på maks grad 3 og var greit sikret. Fin morsom klyving i godt selskap og alpine omgivelser.