– Dro på klatrekspedisjon til det nordøstlige Pakistan

– Det er artig å være på tur i Karakoram og Pakistan. Det var utrolig kult å henge med de lokale og lære om livene deres, tradisjoner og stedsnavn, samt prate klassisk skit. De er mennesker som oss og tross to ledd med oversetting fra lokalspråket via urdu til engelsk var det relativt greit å kommunisere. 

Fortell litt om klatringen der! Hvordan fant dere info om rutene / fjellene? Hva slags stil går det i?

– Klatringen er veldig lite utforsket, selv om området ligger relativt nærme mer besøkte fjell som de rundt Charakusa med fjell som K6, K7 og Link Sar. Militære retningslinjer har så langt gjort det vanskelig å få klatretillatelse for fjellene i den regionen vi var og lenger øst, mot India. Regionen er relativt lik resten av Karakoram i at alt er stort og det er mulig å finne alt fra storvegger fine for friklatring eller teknisk klatring til alpine nordvegger med is og miksklatring, eller en kombinasjon av alle de. 

– Vi fant info om fjellene via Google maps, Ali Saltoro og tips fra Juho og Ali om at K13 var uklatra. Ali er lokal og jobber med myndighetene for å få regionene nærme den indiske grensa åpnet for klatring og turister som gir penger og jobber til landsbyene. Han har selv vært bærer og klatrer på flere ekspedisjoner, men lever nå av å være lokal entreprenør for klatre- og turistnæringa. Ali var vår turoperatør og fikset alt av kost og losji tur retur flysete i Islamabad, han kan nåes på https://www.adventureguide.com.pk/ og anbefales sterkt for andre som tenker seg turen. 

Eivind forteller om et forsøk på K13 som måtte oppgis på grunn av for varmt vær og solbakt is på den planlagte linja. Slush-aktig is gjorde at de brukte for lang tid på klatringen. 

– Det verste på hele ekspedisjonen var å føle seg sjakk matt da sola kom på linja vår i ellevetida og det begynte å rase småting nedover fjellet mens vi bailet for livet ifall noe større skulle komme og treffe oss. Vi hadde klatra for tregt til å nå vår safespot hvor vi hadde planlagt å sitte ut dagsvarmen, forteller Hugaas.

Trioen fikk likevel førstebesteget en topp på 6210 moh., «som akklimatisering». 

– Det var en utrolig kul opplevelse. Toppen var ikke teknisk vanskelig, men lå fint til og hadde også fin is i en beskytta isrenne som var 60 grader bratt og kanskje 200 meter lang. Vi brukte tre dager tur-retur, to opp og en ned. Det var magisk å stå på platået under toppen og se utover hele Karakoram. I det fjerne kunne vi se lyn og torden over slettene ved Islamabad, men vi var trygge der, 6000 meter oppe, på en plass i verden ingen hadde vært før.

Skal du tilbake? 

– JA! Området er magisk og frister helt klart til retur, kanskje med litt flere muligheter på turmål. Med kun ett stort mål blir det fort at alt optimaliseres for den ene turen. Det er risikabelt når det er vanskelig å vite på forhånd hvordan forholda er på det ene målet, spesielt når ingen har vært der før. Det er (åpenbart) veldig svære fjell og potensielt livsfarlig uten lokalkunnskap. Noen ting kunne vi strengt tatt ha funnet ut på forhånd, sånn som at nordvegger i Karakoram faktisk ser MYE sol i løpet av dagen på sommeren. Nå er vi litt klokere og fikk sett klatrepotensialet i regionen. Det er utrolig mye kul lavthengende frukt som er mulig å gjøre om man går inn med et litt fleksibelt tankesett på klatremål. 

De tre fikk drahjelp av Vertical Playground, Real Turmat og Fue. Hvis du vil høre mer om turen kan du også sjekke ut Klatrepodden sin episode med Eivind Hugaas.