«Kappløpet» i Trollveggen

Spekulasjonene omkring hvem som ville nå toppen først var hovedsak i mange av avisartiklene. Mellom de to klatrelagene var stemningen mer avslappet. Det var ingen konkurranse dem imellom. De samarbeidet tvert imot en god del om valg av rute og hadde flere møter når de hvilte ut mellom slagene eller været var dårlig. 

Trollveggens plassering nede i Romsdalen gjør den spesiell. Den er en av få storvegger i Norge med kjørevei nesten helt frem. Media hadde orkesterplass: dramatikken i veggen var synlig fra bilvinduet og med en kraftig zoom-linse kunne du til og med se klatrerne som små maur i den enorme veggen. Førstebestigningene i 1965 var ikke siste gang hendelser i Trollveggen kom i medias søkelys. Da Philip Thornhill forulykket på Rimmonruta påsken 1989 var media på plass med kameraer og reportere.

I Norge var det første gang «beleiringsstrategi» ble tatt i bruk for å bestige en høy fjellvegg. Trollveggen var en lengre, vanskeligere og mer seriøs rute enn noen tidligere norsk klatrerute. Arne Randers Heen og Ralph Høibakks bestigning av Trollryggen i 1959 var mer i pakt med, og i fortsettelsen av, tidligere generasjoners måte å klatre på. Bestigningen av Trollveggen innevarslet en ny tid hvor andre metoder og teknikker ble tatt i bruk. Norskamerikaneren Leif Norman Patterson hadde med nyutviklede hardmetallbolter fra USA og ikke minst Jumar-tauklemmer som var mye mer praktiske enn de tungvinte klemknutene man hadde brukt tidligere. Så vidt vites var det første gang Jumar-tauklemmer var i bruk i Norge. Sitteselen var ikke kommet til Norge ennå og nordmennene klatret derfor med brystseler. På bena hadde de fjellklatrestøvler med stive såler. I tillegg til boltene brukte de også noen trekiler. Ekspansjonsbolter var også med, men ble ikke brukt.

Britene på sin side hadde ikke Jumar-tauklemmer, men en slags forløper til sitteselen, Mark 2 Waist belt, en hoftesele uten beinløkker som ble utviklet av Tony Howard i 1962/63. I kombinasjon med en langslynge, lagt i et åttetall, rundt bena var den ganske behagelig. De hadde også med noen «engineering-nuts» (hjulmuttere), en del hjemmelagde kiler og et utvalg trekiler som ble kappet til fra bjerketrær rundt leiren i Romsdalen.

Rimmonruta var antagelig den første klatreruta i Norge hvor kiler ble tatt i bruk. Etter den vellykkede bestigningen av Rimmonruta dannet Tony Howard firmaet Troll Climbing Equipment. Troll var i mange år verdensledende i utviklingen av nytt utstyr. De utviklet blant annet den første sitteselen med sentralløkke, de første settene med kiler og de første slyngene med sydd skjøt. Også for britene innevarslet Trollvegg-bestigningen noe helt nytt. Rimmonruta var vanskeligere og lengre enn noen andre samtidige britiske ruter. Tony Howard skrev et bokmanus etter bestigningen som han, blant annet, forsøkte få utgitt i Norge, men det var ingen forlag som var interessert. Først i 2011 ble boken utgitt på et forlag i Storbritannia.

Nordmennene nådde toppen en dag før engelskmennene, fredag 23. juli og vant dermed «kappløpet», etter nærmere to ukers av-og-på klatring. I årene etter var det imidlertid Rimmonruta som ble mest populær. Den fikk tallrike bestigninger og ble den klart mest besøkte ruta i Trollveggen.

Britene klatret deler av ruta teknisk og først i 1979 ble ruta klatret i fri av Ragnhild Amundsen og Hans Christian Doseth. Norskeruta fikk ikke mange bestigninger, men i 2008 klatret romsdalingen Sindre Sæther ruta i fri sammen med sin far Ole Johan Sæther, med grad 7.

Mange har lurt på hvorfor Rimmonruta fikk sitt navn, og her er forklaringen: Deres klatreklubb het The Rimmon Mountaineering Club. Denne er igjen er oppkalt etter hovedpersonen i et kjærlighetsdrama mellom den unge kvinnen og gjeteren Rimmon og hennes to beilere Alphin and Alderman. De to mennene sloss om å få Rimmon, og det endte med at den ene drepte den andre. Rimmon ble så sorgfull av dette at hun kastet seg utfor en klippe og døde. 

– Vi har trosset den triste myten, i alle fall så langt, sier Tony Howard til Klatring.

For oss som startet å klatre på åttitallet var Trollveggen mer enn noen andre fjellvegger selve symbolet på fjellklatringens gleder og farer.

Nissedals svavegger, Andersnatten med sin hvite stripe, Sydpilaren på Stetind og mange andre fjellklatreruter var trinn på vei mot den endelige fjellklatretesten – Rimmonruta i Trollveggen. I kameratkretsen hørte du stadig historier om noen som hadde klatret Rimmon og ble nødt til å overnatte sittende på en liten hylle rett på nedsiden av toppen, eller taulag som måtte snu på grunn av regnvær og rappellere ti taulengder ned til bunnen og sette igjen en sjokkerende mengde utstyr.

Historier om «narrow escapes», steinsprang med steiner store som kjøleskap ga veggen et uhyggelig og seriøst rykte.

I september 1998 gikk det et kjemperas i Trollveggen som ble målt til 2,05 på Richters skala ved målestasjonen i Molde. Deler av Rimmonruta og Svenskeruta ble ramponert. I årene etter raset har aktiviteten i Trollveggen vært mindre og veggen har mistet litt av statusen den hadde på 80 og 90-tallet.

Kjeragveggen i Lysefjorden har på mange måter tatt over posisjonen som Trollveggen hadde tidligere.  

De to bestigningene i Trollveggen i 1965 fikk en enorm medieoppmerksomhet og var grensesprengende bestigninger i forhold til tidligere klatreruter i både Norge og Storbritannia. I de neste tretti årene ble det klatret et titalls forskjellige ruter i veggen. Den vanskeligste ruta var nok Arch Wall klatret av Edward Drummond og Hugh Drummond i 1972. I flere år var det en av verdens vanskeligste storveggsruter.

Sommeren 2010 klatret Sindre Sæther, sammen med sin far Ole Johan Sæther, Arch Wall i fri. Det var den fjerde bestigningen av ruta, men første gang den ble klatret i fri. De brukte to dager på den 1100 meter høye veggen. Sindre Sæther ledet alle taulengdene. Det har vært mange imponerende bestigninger av norske klatrere siden andre verdenskrig, men Sæther-familiens bestigning av Arch Wall stiller i en særklasse.

Selv om Trollveggen ikke lenger nyter den samme popularitet som i årene før steinraset i 1998 så har veggen fortsatt en sentral plass i norsk klatrehistorie.

Det norske laget: Jon Teigland, Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen og Leif Norman Patterson

Det engelske laget: Tony Howard, John Amatt, Bill Tweedale var de som klatret veggen. De andre var hjelpere til bæring og livet i campen på bakken.