Førstebestiger Tony Howard tilbake ved Trollveggen

– Vi brukte fem og en halv dag på å forsere veggen i 1965. Etter en trøblete start hadde vi egentlig ingen store problemer, og nådde toppen en dag etter det norske laget som klatret samtidig med oss, men langs en annen rute, minnes Tony.

Landskamp

At to grupper var i aksjon i veggen samtidig sommeren 1965 vakte stor oppsikt, og fikk store overskrifter både i norske og engelske medier. Relasjonen mellom de norske og engelske klatrerne ble i enkelte aviser framstilt som en «landskamp i fjellklatring», og har også i ettertida fått rikelig omtale.

– I virkeligheten var det aldri snakk om noen fight mellom oss og de norske klatrerne, vi hadde et godt og hyggelig forhold oss i mellom. Men før vi begynte klatringen var jeg ganske bekymret over at de norske klatrere skulle velge samme rute som vi hadde planlagt, og det kunne ha skapt noen problemer, medgir den engelske klatrepioneren.

Tony Howard forteller at han og en venn allerede i 1962 besøkte Romsdalen for å se på det da ukjente stupet, som ingen hadde våget å prøve seg på. Men den gang var fjellmassivet innhyllet i tåke og regn, og de to kompisene fikk aldri sett veggen.

– Vinteren 1965 kom jeg tilbake og gikk så høyt opp i ura under veggen som jeg kunne komme for å studere mulighetene nærmere. Jeg fant det jeg mente var den mest fristende linja ved å ta utgangspunkt i den store renna i toppen og følge formasjonene nedover i veggen helt ned til bunnen.

– Hvordan det skal ha seg at det dukket opp fire norske klatrere i Romsdalen samtidig som vi kom dit utpå sommeren vet jeg ikke. Arne Randers Heen og andre sa at det måtte være en tilfeldighet, men jeg har ofte lurt på om det gikk en telefon nedover til klatremiljøet i Oslo med en advarsel om at engelske klatrere hadde kommet for å klatre veggen, sier Tony med et smil.

Nær umulig

Faktum er i hvert fall at Trollveggen på midten av 60-tallet ble ansett som nær umulig å bestige. Selv den lokale klatrelegenden Arne Randers Heen skal ha vært skeptisk til om det var mulig å finne en farbarveg opp den mektige veggen.

– Den første dagen vi begynte å bære mat og utstyr opp til starten på ruten vi hadde valgt oppdaget vi at de norske klatrerne allerede hadde gått en taulengde og etterlatt et tau et annet sted i veggen. Da forsto vi at nordmennene hadde valgt en annen rute, noe jeg var veldig glad for.

Mer enn et halvt århundre senere har han mange friske minner fra den krevende bestigningen.

– Vi gjorde først et forsøk, men ble stoppet av et voldsomt skybrudd noen hundre meter opp i veggen. Det var virkelig veldig ille, vi havnet midt i en kaskade av regnvann som fosset ned veggen, og det kunne faktisk endt veldig dramatisk. Den ene av oss, Tony Nicholls, eller Nick som han ble kalt, ble så ødelagt i hendene og armene av det iskalde vannet at han måtte gi opp å være med på det neste forsøket. Det var veldig synd, ikke minst fordi han var den dyktigste klatreren av oss.

Resten er historie, som man sier. Tony Howard, John Amatt og Bill Tweedale, fortsatte klatringen noen dager seinere, og nådde toppen etter fem og en halv dags strabasiøs klatring.

Da hadde de fire norske klatrerne Leif-Norman Patterson, Ole Daniel Enersen, Jon Teigland og Odd Eliassen nådd utsteget dagen før, 23. juli 1965.

– Vi valgte å ta en overnatting noen få taulengder under toppen, men kunne stått på toppen samme dag som de norske dersom vi virkelig hadde gått inn for det, mener Tony Howard.

Mest populær

I årene som fulgte viste det seg at Engelskruta, også kalt Rimmonruta, navngitt etter klatreklubben som de engelske klatrerne var medlemmer i, ble den klart mest populære ruta opp Trollveggen. Mens Norskeruta hadde rykte på seg for å være skjemmet av løst fjell, sand og grus og vegetasjon, så følger Rimmonruta et naturlig system av sprekker og formasjoner fra bunn til topp.

Hvor mange som har klatret Trollveggen siden førstebestigningen er det ingen som har noe tall på. Men det er neppe veldig mange hundre personer, og de siste tiårene har veggen fått ry på seg for å være ustabil og utsatt for store og farlige steinsprang.

Et enormt steinskred i 1998 fra øvre del av veggen sendte mange av de mest kjente formasjonene i Rimmonruta ned i avgrunnen. Men fortsatt huskes navn på berømte passasjer fra førstebestigningen i 1965: The Nick og Nickhylla, The Big Wall, Black Cleft, Central Basin, Narrow Slabs, Exit Chimney og Top Gully.

Siden 1998 har Rimmonruta knapt blitt klatret, og Norskeruta - som ligger utenfor området hvor de største rasene har gått - er den mest popoulære ruta i Trollveggen i dag. Men det har vært klatrere opp Rimmonruta, og det meldes om svært løse forhold i øvre del, blant annet med kjipe blokkoppstablinger langs hele utstegsrenna (Exit chimney). Og Nickhylla er mer eller mindre borte. 

Uansett; Viktigere for allmennheten er utvilsomt innsatsen til Tony Howard med å viderebringe kunnskap til omverden, ikke bare om Trollveggen, men om den romsdalske tindeverden i det hele tatt.

Guidebok

Etter at han og vennegjengen forlot Romsdalen ga han ut guideboka «Walks and Climbs in Romsdal Valley», der han beskrev flere hundre toppturer og klatreruter i hele området. Den boka bidro antakelig mer enn de fleste andre tiltak til å lokke fjellklatrere, og dermed etter hvert også basehoppere, fra hele verden til å besøke Romsdalen.

– Jeg kan ikke huske om navnet Trollveggen ble brukt den gang. Kanskje ikke, sier Tony Howard.

Fred Husøy, en kjenner av den lokale klatrehistorien er heller ikke sikker.

– Jeg vet at Arne Randers Heen skrev et notat om at han var en tur opp til foten av veggen rundt 1960, og at han mente å kunne se en mulighet opp langs den samme ruta som Tony Howard fant. Men jeg tror ikke Arne brukte navnet Trollveggen. Det er mulig noen allerede før 1965 omtalte den som Trolltindveggen, men jeg tipper at Trollveggen-navnet ble tatt i bruk første gang i avissammenheng mens de norske og engelske klatrerne var i gang med hver sine bestigninger, sier Fred Husøy.

For Tony Howard gikk verden og historien videre etter Rimmonruta og oppholdet i Romsdalen. Men Troll-navnet tok han med seg videre.

Klatreutstyr

– I årene som fulgte etablerte jeg firmaet Troll Climbing Equipment, og vi designet og produserte blant annet Troll klatreseler for klatrere, og de klatreselene som alle verdens klatrere bruker i dag er egentlig bare varianter av de selene vi utviklet, forteller han.

– 30 år etter Trollveggen solgte jeg firmaet, med god fortjeneste, og etter det kunne jeg leve godt som pensjonist. Så Trollveggen har absolutt vært en viktig del av mitt liv.

Han og Di Taylor har valgt å leve et litt off-grid bohemliv, og har særlig fått en kjærlighet til natur- og klatreparadiset Wadi Rum i Jordan. Også der var Tony en pioner som oppdaget og fortalte en hel klatreverden om et nytt og uutforsket eldorado.

Men det er en helt annen historie. Han har sjøl skrevet og utgitt sin egen biografi om livet som eventyrer og pioner, «Quest into the Unknown», som kan kjøpes i en bokhandel nær deg. Der kan vi også bli litt klokere på hvordan Trollveggen ble en av Norges største turistattraksjoner.