Jannike Svensvik klatret Trollveggen med brukket fot

– Jeg har nok litt tunnelsyn på den klatringa, forteller hun. 

– Selv om jeg bare har klatra i tre år, klatrer jeg veldig mye. Nesten hver dag.

Første helga i juli i sommer bestemte Svensvik seg for å realisere barndomsdrømmen om å bestige Nordeuropas høyeste loddrette stup. Trollveggen er fryktet og beundret, bratt, nordvendt og med en frynsete rykte om steinsprang i tide og utide.

Hun tok med seg samboeren Sindre Sæther, som ikke er fremmed for store vegger, og plukket seg ut Svenskeruta i føreren. Ruta er 22 taulengder lang, og grad 7-. 

 – Ambisjonen var jo selvfølgelig å gå det i fri. Sindre har klatret ruta flere ganger før, så jeg fikk plukke meg ut alle de fineste taulengdene jeg ville lede på forhånd.  

– Hvorfor falt valget på Svenskeruta, og ikke den mye mer besøkte Norskeruta?

– Svenskeruta har mer veggklatring. Norskeruta er mer som en fjellrute, den har mye mer hyller på seg. Det finnes en BBC-film fra første fribestigning av Svenskeruta i 1980. Da var det H. C. Doseth og noen briter som gikk den, og siden jeg så filmen, har jeg bare tenkt at ruta ser så utrolig fin ut.

– Jeg har drømt om å klatre Trollveggen siden jeg var liten, jeg masa alltid på mamma om jeg kunne få lov til å klatre den. Hun sa til meg at jeg ikke fikk lov, men at når jeg ble 18 kunne jeg bestemme selv.

– Og Svenskeruta var den som sto mest ut i føreren for meg – hvis jeg skulle gått Norskeruta måtte den eventuelt vært for historikken til ruta – men Svenskeruta er mer vertikal, med riss av alle størrelser, og veldig variert. Ruta er dessuten bratt nok til at det går an å heise, så det gir jo en mye bedre klatreopplevelse å slippe å klatre med sekk.

Svensvik og Sæther begynte fra parkeringen på ettermiddagen torsdag den 1. juli, og nådde hylla de hadde planlagt å sove på 9 taulengder senere klokka 02:00 på natta. Rett før de nådde hylla dro Svensvik ut «en liten blokk, eller en stor stein» som landa rett på foten hennes og hun skjønte fort at noe ikke var som det skulle. 

– Jeg sa det til Sindre da jeg kom opp på hylla, og jeg skjønte at noe var brukket.  Vi bestemte oss for å sove på det og se hvordan det var dagen etter. Det gjorde ganske vondt, men jeg tok en paracet. Og natta gikk greit den, litt kaldt kanskje, men det var jo en fin dag i juli. 

– Dagen etter var foten ganske hoven og jeg kunne ikke stå på den. Den var blå både på over- og undersiden. Etter å ha kjent litt på den merket jeg at det eneste jeg kunne belaste var helen. Men jeg var veldig nysgjerrig på resten av ruta, og ikke så gira på å snu nå som jeg endelig var oppe i veggen. Så vi prøvde en taulengde for å se hvordan det gikk, og jeg tenkte at det får bare gå. Vi bestemte oss egentlig bare for å fortsette. Jeg måtte ha stramt topptau noen steder, og dra i noen sikringer, men vi kom oss jo opp. 

De toppet ut på kvelden og tok en rappell på baksiden før de begynte nedstigningen, som skrår sydover, under Trollryggen til det som kalles «Frokostplassen». Der kom faren til Sindre dem i møte med brus, sjokolade og gåstaver, og fulgte dem tilbake til parkeringen som ligger omtrent fem kilometer derfra. 

– Returen gikk veldig treigt. Vi tok oss god tid, og var vel nede halv ett på natta, forteller Svensvik. 

– Foten var enda vondere, og mye mer hoven.  

Hun kom seg til legevakta mandag morgen, over to døgn etter at blokka hadde landet på foten hennes.

Heldigvis var bruddet pent, forteller hun. 

– Jeg slapp gips, jeg fikk en støtte-sandal, og krykker som jeg måtte ha en tid. 

– Skal du opp i den veggen igjen?

– Ja, jeg må jo prøve å få gått Svenskeruta i fri! Det var en kjempefin tur med perfekte forholde. Det var litt frustrerende å måtte tulleklatre så pass mye, men vi koste oss til tross for en litt dum situasjon. 

Og det er mye annet jeg har lyst til å gjøre i den veggen også. Det er storveggs-klatring jeg liker best. Det går bedre med foten allerede, selv om jeg ikke kan løpe enda kan jeg faktisk klatre. Jeg var på Hornaksla i helga, og det gikk fint. Så jeg er klar.