Kristen Reagan i Trollveggen – uten hjelm. Foto: Leif Håvar Kvande
På forsommeren 1989 var den legendariske «Gårdsplassen» i Sydstupet på Kolsås flyttet til Hellerud, som var «the place to be» – bynært og tilrettelagt. Her møtte vi andre klatrere, og jeg vet ikke om det var romsdalsdialekta eller bare at den ene løgnen tok den andre, men denne junikvelden endte i hvert fall med at jeg og Kristen Reagan skulle stikke og klatre Trollveggen via Rimmond-ruta førstkommende fredag. Det var en vegg vi begge hadde på gjøremålslisten, og å dra avgårde med en helt ukjent klatrer var «comme-il-faut» (slik gjør man det, red. anm) den gangen. Og mer – Kristen hadde aldri klatret i fjellet før, bare på maks 20 meter høye klatrefelt, så Trollveggen var jo også en fin intro til øving på taulagsrutiner og fjellklatring. Fredag ettermiddag kjørte vi fra tigerstaden i min eminente Simca og ankom Aak Fjellsportsenter ved midnatt. Dette var et par år før de store steinrasene slo ned over nedre deler av Rimmond, så ruta ble gått jevnt og trutt.
Fra bil ved E69 i Romsdalen til bil på Trollstigen brukte de fleste cirka et døgn på turen. Halvor og Dag Hagen hadde klatret ruta på 8 timer, men flesteparten brukte rundt 12-16 timer på ruta og gikk den uten overnattingsutstyr. Vanlig prosedyre var å stå opp midt på natta og karre seg oppover klokka fire, fem, seks på morgenen, og så nå toppen av veggen rundt midnatt. Jeg har aldri likt å stå opp midt på natta, og det ødelegger også søvnen i forkant. I tillegg ville vi få sol i toppveggen om vi toppet ut på morgenkvisten i stedet. Derfor la vi oss i 01-tiden, med avtale om å våkne når vi våknet og så stikke opp i veggen.
At Kristen var relativt fersk i gamet, og totalt uerfaren med fjellklatring, preget også hans (manglende) rack. Han eide blant annet ikke hjelm, men det kunne vi jo låne på Aak. Lite klatreutstyr var heller ikke noe problem. Jeg hadde snakket med Halvor, som nyss hadde klatret Rimmond etter minst et lag som hadde snudd:
«Det sto igjen så mye utstyr at til slutt tok vi bare med oss Friends, og lot resten stå igjen,» fortalte han. Og det var ikke bare Halvor som snakket om så utrolig mye utstyr det sto i ruta. Vi hadde med et sett kiler, et par hexer, et knippe messingkiler og 6-7 kamkiler. Vi skulle jo fylle på med utstyr underveis.
engelskruta rimmon trollveggen
Massivt: Artikkelforfatteren i toppen av Storveggen på Rimmonruta. Foto: Kristen Reagan
I 12-tiden lørdags formiddag pakket vi ut av bilen ved togbrua over Rauma elv, bare for å oppdage at matpakkene lå igjen på Aak. Kristen var allerede da en slave av regelmessige måltider og ditto søvn, og han insisterte på at vi måtte snu og få med oss maten.
Vel tilbake ved parkeringen, med matpakker, oppdaget vi at vi hadde glemt å fikse hjelmer, og nå var det likevel for sent. Da vi våknet var de andre klatrerne allerede godt igang med sine turer. Hjelmløs i Trollveggen var ikke så farlig uansett regnet jeg meg fram til, siden hjelm beskytter mot to ting. Fall der hodet smeller inn i veggen, og fallende stein (eller andre ting). Å ramle i Trollveggen var uaktuelt, og når trollene tørker støv, kommer det tonn på tonn med stein i menneskeverden. Da hjelper ikke en ussel plasthjelm uansett. Ergo trenger man ikke hjelm i Trollveggen, var mitt resonnement. Siden Kristen var uerfaren i fjellgamet, tvilte han ikke på mitt resonnement.
Vi hadde med et sett kiler, et par hexer, et knippe messingkiler og 6-7 kamkiler. Vi skulle jo fylle på med utstyr underveis.
Mikroepic
Vi var ved foten av Trollveggen og startet klatringen omtrent da 17-toget suste ned mot Oslo. Alt fløt friksjonsfritt helt til Kristen skulle lede oss inn på Nickhylla, etter bare tre taulengder. Før han ledet i vei, ga jeg klar beskjed: følg enkleste vei, skrått mot venstre til ei stor hylle. Da det ble min tur å følge, hadde Kristen gjort motsatt og satt på toppen av en pilar til høyre for og høyt over Nick. Jeg glemmer aldri hva den evige optimisten sa: «Jeg tror jeg har gått feil, men kanskje vi bare kan fortsette oppover her,» sa han og pekte oppover Trollkjerringruta. Å gå Kjerringruta, med mange romsdalske undergraderte syver-taulengder med vårt mangelfulle rack, i joggebukse og tynn ullgenser, det ville vært i overkant friskt selv for et par udødelige 80-tallshelter. Så jeg gikk inn på Nick og lagde stand og Kristen klatret ned til meg.
Klyvingen opp til hylla «Sentralbasen» etter 11. taulengde gikk lett og problemfritt med store og gode standplasser hele veien. Rimmondruta var som en bratt fjelltur. Vi koste oss med klyvingen og brukte god tid på de to største hyllene (Nickhylla og Sentralbasen) med niste og hvile. Vi krøp inn på basen rundt klokka 23 på kvelden, hørte nattoget fra Åndalsnes og ventet til over midnatt før vi startet på Trangsvaet, som består av to taulengder med fin og bratt 6-er-klatring som leder opp i den mest eksponerte lengden opp mot den mørke og våte Utstegskaminen.
Jeg startet og strakk lengden det tauene rakk og fikk den første, og eneste, standen der jeg verken kunne stå eller sitte. Jeg måtte belaste sikringene om jeg skulle ha begge armene fri. Det var bare et problem, fjellet var råttent, så med ett unntak, grov sikringene seg ut da jeg belastet dem. Derfor sto jeg stort sett og holdt meg fast med en hånd og matet tau med den andre. Kristen kom opp, fikk det lille av utstyr jeg hadde igjen og fortsatte lett oppover mot Rimmonds crux, et 6+-punkt gjennom noen små takformasjoner 15 meter over meg.
Blodet sto i en tynn stråle ut fra bakhodet. Jeg holdt meg fast og så på mine råtne messingkiler og ned på ura 800 meter under oss. Returen kom til å bli et helvete
Optimisten gikk på. I cruxområdet roper han ned til meg «følg med, jeg må belaste et sidetak som virker litt løst.» Sekundet etter var han i fritt fall inntil skallen tok ansvar og stoppet pendelfallet. Blodet sto i en tynn stråle ut fra bakhodet. Jeg holdt meg fast og så på mine råtne messingkiler og ned på ura 800 meter under oss. Returen kom til å bli et helvete. Jeg vi hadde nok utstyr til rappellene, og vi hadde funnet fint lite utstyr på vei opp hit. Vi burde nok heller klatre ned Rimmond, om vi måtte snu.
Alternativet, å heise Kristen ned til den råtne standplassen og bytte plass så jeg kunne overta ledingen, var heller ikke et lyspunkt i den mørke og kjølige veggen. Jeg opp på Kristen. Han ristet av seg trøkken. Han var tross alt norgesmester i boksing fire ganger! Han tørket bort blodet, gikk på cruxet på nytt, og klatret forbi. Solen hadde nådd toppene av Trolltindene. Stemningen var på topp i det jeg igjen var i den skarpe enden og krøp inn i den våte utstegskaminen. Kristen kom etter og tok over ledingen. Utstegskaminen var tilbakelagt, Kristen gikk i gang med den første lengden nederst i Utstegsrenna.
Bom stopp
Men så, etter 45 meter, ble det bom stopp. Kristen rikket seg ikke. Det ble heller aldri klart om jeg kunne følge. Hva hadde skjedd? Av og til må man drite – også i en stor vegg – og det tar tid, men dette oppholdet varte og rakk. Og vi verken så eller hørte hverandre. Til slutt plukket jeg med meg standplassen, kveilet tauet rundt skuldrene og klatret usikret opp til Kristen. Han sto temmelig forvirret på ei gigantisk hylle og lette etter standplassforankringer. Fallet hadde nok tatt på likevel. Det manglet ikke på kileriss rundt Kristen. Jeg kastet kile-knippet opp i luften og poff, så landet tre kiler på plass som selvforankringsbomber. Jeg fikk klippet inn Kristen og ledet de siste seks-syv taulengdene til toppen av veggen. Kristen ble trøttere og trøttere, men vi karret oss ned til Trollstigen etter et par timer på øyet i morgensolen. Det var ikke mye selskap i bilen på vei til Oslo, fåds. Ved siden av meg sov boksemesteren som et lite barn hele veien til Frogner.
Jeg var lykkelig over at det var Kristen trollene hadde prøvd seg på med et ufint svingslag – så lett knocker man ikke ut Kristen Reagan!
PS Denne turen gjorde at Kristen ble opptatt som medlem i Oslos (Norges?) mest eksklusive klatreklubb på 1990-tallet: Majorstua Vel. Opptakskravet var å ha ledet minst en rute av grad 9-. Det hadde ikke Kristen gjort. Dog var det noen unntak fra regelen: Å klatre Trollveggen uten hjelm og være fire ganger norgesmester i boksing.
PPS Alt det gjenglemte utstyret vi skulle plukke med oss, var altså bare oppspinn. Det eneste jeg fant var en hex nr 10 med letthull. Den plukket jeg bestemt med meg – og bruker den fortsatt.
Fører: Engelskruta, eller Rimmondruta som den også kalles, i all sin prakt.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Klatring,
Fri Flyt, Terrengsykkel, UTE, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
Lavest månedspris
Abonnementet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
Lavest månedspris
Abonnementet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
Lavest månedspris
Abonnementet fortsetter å løpe etter bindingstiden inntil du selv sier det opp
Betal smartere med Klarna.
Abonnementene fornyes automatisk og kan sies opp når som helst, men senest før perioden utløper.
Norsk-klatring.no er skrevet av klatrere for klatrere, og formidler det som rører seg i det norske klatremiljøet. På nettsiden finner du grundige utstyrstester, teknikk—og treningsråd og inspirasjon til din neste klatretur.
