Ulykka ble omtalt i Romsdals Budstikke dagen etter: «MISTET FLERE FINGRE - jubileumstur i Trollveggen endte i ulykke» lød overskriften. To dager seinere ble saka fulgt opp med et intervju med den uheldige klatreren, fra sjukesenga ved Regionsykehuset i Trondheim.
23 år har gått siden dramaet i Trollveggen, men jeg husker godt telefonsamtalen da jeg som journalist i Romsdals Budstikke ringte sjukehuset og fikk snakke med Ivar Walaas, klatreveteranen med mange store bestigninger bak seg, men med en svært lav medieprofil. Intervjuet tok noen minutt, jeg skrev en artikkel der Ivar Walaas kunne bekrefte at han hadde mistet to fingre, men at han på ingen måte hadde tenkt å slutte med fjellklatring. Derimot ville han slutte å bruke den typen taubrems som hadde kuttet to av fingrene hans.
En høstdag i år var jeg innom Klatreverket, et innendørs klatresenter i Oslo. Der kom jeg i kontakt med veterangruppa som møtes der til klatring og kaffe flere ganger i uka. «Hei Iver, husker du meg?», sier en av veteranene ved kaffebordet, og hilser med hevet hånd. Først tror jeg at han gir meg en klassisk «rockehilsen» med lillefingeren og pekefingeren, men så kommer det:
– Det skulle vært interessant å lese det intervjuet…
STILL GOING: Ivar Walaas i veggen på Klatreverket i Oslo høsten 2019. Foto: Iver Gjelstenli
Slik fikk jeg mitt andre møte med Ivar Walaas, og plutselig husker jeg telefonsamtalen. I Romsdals Budstikkes arkiv fant jeg de to avisartiklene. Han fikk sin «sitatsjekk» etter 23 år, og jeg fikk høre detaljene om det som skjedde på Introveggen under Trollveggen den 19. juli 1996. Historien gir meg frysninger på ryggen. Den får meg også til å tenke kritisk omkring metoder og utstyr for sikring under fjellklatring.
Fire klatrere fordelt på to taulag hadde planlagt å klatre Rimmonruta, også kalt Den engelske ruta, i Trollveggen. De to erfarne fjellklatrerne Ole Daniel Enersen (54) og Ivar Walaas (51) hadde med seg to yngre klatrere, Øystein Magnus Krydsby Johnsen (16) og Ken DePauli (26). For å komme opp til starten på selve ruta, må klatrerne først ta seg opp et beryktet stykke klatring, det såkalte «Introveggen», som utgjør overgangen mellom den lange ura opp fra Romsdalen og selve Trollveggen. Det dårlige ryktet baserer seg ikke på at det er teknisk sett særlig vanskelig å klatre disse to taulengdene. Problemet er at det er sparsomt med sikringsmuligheter, og at fjellet oftest er vått og glatt. I tillegg er «Introveggen» svært utsatt for steinsprang.
Det første taulaget, Ole Daniel og Øystein, var alt oppe ved starten av Rimmonruta da Ken startet å lede andre taulengde på «Introveggen». Slik husker Ivar Walaas klatreturen som ble avsluttet før den begynte:
– Jeg kjente ikke Ken så godt, men hadde fått høre at han ledet 7-ere innendørs og 6-ere utendørs. Han skulle med andre ord ha god margin på de to taulengdene med klatring på «Introveggen», som består av klatring rundt grad 4. Han ledet første taulengde, og da jeg kom opp som andremann overlot jeg også neste taulengde til han. Jeg tok standplass i to bolter, la tauene inn i taubremsen og lot Ken fortsette å lede. Han hadde klatret ut 15 - 20 meter tau, og var ute av syne for meg da jeg hørte et illevarslende rop: «Nå faller jeg!»
Normalt skulle et fall 20 meter oppe i ei taulengde bli stoppet etter noen få meter av den øverste av flere mellomforankringer. Problemet var at Ken ikke hadde fått inn en eneste sikring i det kompakte fjellet. Dette er den verst tenkelige situasjonen ved fall under fjellklatring. Det kalles «ekstremt fall», eller fallfaktor 2. Det vil si at fallet blir dobbelt så langt som lengden på tauet som er klatret, og i tillegg enda noen meter på grunn av strekk i tauet og det som går ut gjennom taubremsen før friksjonen i brems og bremsehånd blir sterk nok til å stoppe fallet. I dette tilfellet ble fallet på 40 meter!
Jeg ser at Ken kommer kast i kast nedover svaet, passerer meg og forsvinner over kanten under meg. Like etter kjenner jeg et voldsomt rykk i tauet samtidig som jeg blir slengt med voldsom kraft inn mot fjellveggen. Fallet stoppes når Ken er noen få meter over bakken. Det som kunne ha blitt et fall med dødelig utgang for Ken, endte med smerter i ryggen som seinere viste seg å være ufarlig. Han slapp fra det med noen blåmerker som gikk over etter noen dager. Oppe på standplassen gikk det verre, mye verre, med meg.
Da rykket kom ble min venstre hånds ringfinger og langfinger dratt inn i taubremsen og revet delvis av. Flere andre fingre ble også alvorlig skadet og på innsiden av høyre håndledd fikk jeg et brannsår av tauet. Det første jeg registrerte etter det voldsomme rykket, var den sviende smerten av brannsåret. Deretter kom smertene fra de ødelagte fingrene.
GRIGRI: – Jeg bruker nå Grigri når jeg sikrer. Det er en såkalt assistert taubrems, sier Ivar Walaas. Her sammen med klatrekompisen Odd Eliassen. Foto: Iver Gjelstenl
Ole Daniel og Øystein som befant seg cirka 100 meter lenger opp, hadde ikke sett selve fallet. Da de hørte rop om hjelp, rappellerte de ned for å se hva som hadde skjedd.
Ole Daniel tok øyeblikkelig ledelsen. Han surret inn de skadde fingrene mine med noen klær og firte Ken og meg ned til toppen av ura under Trollveggen. Deretter ble yngstemann Øystein sendt på løpetur ned for å varsle om ulykken og tilkalle hjelp. Vi ble sittende der oppe i noen redselsfulle timer før vi ble hentet av et helikopter og brakt ned til dalen. Deretter videre til det som den gangen het Regionsykehuset i Trondheim. Dit ankom jeg først 14 timer etter ulykken. Etter flere operasjoner måtte jeg innse at jeg hadde mistet to fingre og fått flere andre alvorlige fingerskader. Langfingeren og ringfingeren på venstre hånd måtte amputeres ved det innerste leddet. Lillefingeren på venstre hånd var knust, og etter ni operasjoner måtte den til slutt avstives. Også på høyre hånd var det store skader. Ytre ledd på langfingeren måtte amputeres og lillefingeren avstives.
Fingerskadene viste seg å være av et så stort omfang at Ivar Walaas etter hvert ble erklært 40 prosent ufør. Han hadde ei svært tung tid de første årene etter ulykken. Men godt støttet av gamle klatrevenner tok han opp igjen sin gamle lidenskap, fjellklatring.
– Jeg har noen av mine beste venner i det norske klatremiljøet. De tok tak i meg, og fikk meg med på klatreturer igjen. Det ble flere turer til Bergell i Alpene, Kolsås og etter hvert også innendørs klatring. Dermed fant jeg tilbake til klatresporten tross de omfattende fingerskadene.
Det var selvsagt ingen selvfølge at Ivar Walaas skulle fortsette med klatring etter den traumatiske opplevelsen og de alvorlige skadene han pådro seg på Introsvaet under Trollveggen den 19. juli 1996. Han fortsatte å klatre, både innendørs sammen med veteranene på Klatreverket i Oslo, og med mange turer blant annet til Bergell sammen med gode klatrevenner. Men han har foretatt en viktig utskifting i klatreutstyret sitt.
– Tubebremsen kastet jeg i søpla. Siden da har jeg brukt GriGri. Jeg syns mange klatrere er altfor ukritiske ved bruk av tubebremser. Uten hansker og med litt uoppmerksomhet fra sikrer, kan en fallende klatrer i verste fall gå i bakken. Sikreren vil kunne pådra seg brannskader og i verste fall alvorlige fingerskader slik det skjedde med meg. Jeg vil oppfordre alle til å bytte ut tubebremsen med en GriGri eller en av de andre assisterte traubremsene som har kommet på markedet der siste årene. I tillegg bør alle bruke hansker når de sikrer, sier Ivar Walaas.
Det er verdt å lytte til Ivar Walaas. Han vet hva han snakker om.
Ivar Walaas
Interessen for klatring hadde våknet alt da Ivar som barn ble tatt med på fjellturer av sine foreldre. Som 18-åring meldte han seg i 1963 på ett av de første klatrekursene i Innerdalen med legenden Olav Innerdal som instruktør.
– Den gangen var jeg en lovende orienteringsløper, konkurrerte med Åge Hadler og var klar for å satse seriøst på denne idretten. Men et par år etter klatrekurset sluttet jeg helt med o-løp. Fra nå av var det fjell og klatring som ble min store lidenskap. Sammen med broren min dro jeg tilbake til Innerdalen alt i 1964. Der klatret vi alle kursrutene og deretter Sydøstpillaren på Skarfjell. Året etter ble det flere turer til Innerdalen med ruter som Fugleggen og Nordvesten på Dalatårnet. Deretter til Romsdalen der klassikeren Vesteggen på Store Vengetind gjorde voldsomt inntrykk på meg. På denne tiden ble jeg kjent med klatrere som Ole Daniel Enersen, Jon Teigland, Odd Eliassen, Hans Eivind Krabset, Olav Nilssen, Ulf Geir Hansen, Knut Støren, Johs Ottesen og mange andre. De påfølgende årene var aktiviteten stor i Alpene, på Kolsås, Andersnatten og i fjellet. I perioder var aktiviteten og klatregløden så sterk at studiene kom i andre rekke, sier Ivar Walaas.
Det vil føre form langt å ramse opp alle de store rutene Ivar Walaas var med på å klatre i de mest aktive årene, men her er et lite utvalg:
– Førstebestigninga av Norskeruta på Goksøyra i Eresfjord med Knut Støren og Ulf Geir Hansen i 1968 var en stor opplevelse. Jeg glemmer ikke gleden over å lykkes med å finne fram i de fine linjene opp gjennom den enorme fjellveggen. Vi hadde to overnattinger, en nede på fortoppen Husmannen og en oppe i selve veggen, der jeg lå i en slags hengekøye konstruert av Arne Randers Heen, forteller Ivar Walaas. Samme år klatret han også Trollryggen under forferdelig dårlige forhold sammen med Knut Støren, Johs Ottesen og Ulf Geir Hansen.
I 1969 var Ivar Walaas i Chamonix sammen med Knut Støren og Ulf Geir Hansen. Der klatra de store klassikere som Bonatti-ruta i østveggen på Grand Capucin, Coluoir Coutourier på Aguille Verte og Walkerpillaren på Grande Jorasses. I 1970 gjorde han første norske bestigning av Rimmonruta i Trollveggen sammen med Odd Eliassen.
Ved siden å være en del av den norske klatreeliten fra slutten av 1960-tallet, studerte Ivar Walaas medisin, og satset etter hvert på avansert hjerneforskning. Han ble med i en forskergruppe ved Yale-universitetet i USA, og de gjorde viktige framskritt for forståelse og behandling av blant annet Parkinsons sykdom. Denne forskergruppa fikk Nobelprisen i medisin i år 2000.
