For å gjøre denne historien til noe mer enn det den egentlig er, så kan jeg røpe at vi en gang lovet hverandre å aldri fortelle den til noen. Det har nå gått mange år, Trollveggen hører man ikke så mye om lenger, og vi er blitt sindige familiefedre med spagetti på bordet hver torsdag. Klatreplaner diskuteres sjelden, klatreambisjoner aldri.
I 1992 var alt annerledes. Sivilstand, inntekt og karriere var omvendt proporsjonalt med klatreambisjoner, drømmer og pågangsmot. Eirik Austlid hadde to lengre klatreturer bak seg. En til USA hvor planen var å studere litteratur i Berkeley. Han dro seg heller opp klassiker etter klassiker i Yosemite.
Les også: Legenden Ralph Høibakks møte med klatringen
Året etter reiste han rundt i Europa, for det meste i Spania. I juni ringte han meg og lurte på om jeg ville være med å klatre Trollveggen. Allerede her kan man si at første feil ble begått. Jeg hadde aldri vært i en storvegg og klatreerfaringen var på under tre år. Store deler av våren hadde jeg brukt på å gå Syvende Sans på Megaløkenhavna, grad 7+ på bolter, og jeg var derfor en smule skeptisk. Trollveggen er bare blokkoppstabling oppå en gigantisk steinrøys! Eirik siterte Xavier Bongard, en tidligere amerikansk storveggsklatrer, noe som ikke gjorde saken bedre.
– Da finner jeg noen andre å klatre veggen med! sa Eirik.
– Jeg er med, svarte jeg.
Noen dager etter stod vi under veggen. Vi hadde aldri tidligere tatt den nærmere i øyesyn, kun studert den på fotografier. Begge var sikkert vettskremt, men avslørte det ikke for hverandre. Vi holdt et høyt tempo opp ura for å rekke opp før sola kom på øverste del av veggen og steinsprangene begynte, slik vi hadde lest og lært. Alpin start vil si klokken tre. Ingen av oss hadde sovet, bare ligget og tenkt på hva som ventet oss.
Omsider var vi ved bunnen av introsvaene. Det hang noen gamle, faste tau der, men de var for morkne til å jumarere på. Eirik tok selvfølgelig den skarpe enden og to taulengder og en drøy time etter hørte jeg han rope selvforankring. Det hadde han aldri funnet, men han hadde gått rundt noen steiner og krysset fingrene for at jeg ikke falt.
Derfra så ting heller mørkt ut. Dette var i juni og et bratt snøfelt skilte oss og veggen. Vi hadde hørt noe om at det var mulig å krysse med nøttepirkere som økser, men etter å ha konstatert at det var speilblank is foran oss, formet som en sklie med et hundre meters stup i enden, valgte vi å vurdere saken over en sigarett. Tilslutt bestemte vi oss for å følge en halv meter bred passasje mellom breens slutt og stupet. Den bestod av løs grus, men til vår begges forbauselse kom vi helskinnet over.
Over oss begynte selve veggen og vi antok vi befant oss et sted under Arch Wall. Den skal vi i hvert fall ikke opp! Vi ruslet videre. Egentlig hadde vi ingen aning om hvor ruta startet, bare at det var ganske høyt oppe. Et sted stod et par gamle fjellstøvler plassert under veggen og en gammel rusten isøks stod lent opp ved siden av. Et riss ledet oppover. Her er det!
Det var min tur til å lede, så jeg bandt meg inn, og satte selvsikkert to friends i starten før jeg gikk over til kiler. I følge føreren skulle det kun være grad fem, men jeg slet. Gikk over til layback fra jamming, uten hell. Jeg var nødt til å falle, og det bare etter sju meter. Sikringene var bomber, så med stålpsyke kastet jeg meg ut. Popp, popp, sa det. Begge de øverste kilene røk, men fallet var heldigvis mykt. Hodet til Eirik hadde tatt av for mitt fall og breen hadde tatt av for han. Heldigvis holdt standplassen.
En sigarett senere var vi begge enige om at vi hadde tatt feil. Rimmond begynte nok lengre oppe, rundt et lite utspring som virket vanskelig å forsere. Vi bestemte oss for å fortsette etter at jeg hadde tatt ut friendsene som stod igjen. Idet jeg tok ut den øverste, løsnet blokken jeg stod på. Den tok med seg joggeskoene ned i Bergshrunden. En halvmeters sprekk hadde skilt oss fra breen på denne siden og nå hadde joggeskoene mine havnet nedi. Jeg kunne aldri klare å gå ned ura på noen av sidene i bare klatresko, så det fantes ingen annen mulighet enn å fire seg ned. Eirik koste seg litt over at det hadde vært min skyld, dessuten var jeg mye mindre enn ham. Med min nyervervede øks ble jeg firt nedover med hodet først. Rundt meg rant det overalt og etter å ha kikket inn i flere tunneler valgte jeg den riktige på første forsøk. Noen meter framfor meg lå skoa. Jeg ropte til Eirik at han måtte fire meg enda lenger og tilslutt fikk jeg tak i dem med øksa.
Klokka tikket nå ubønnhørlig fra oss, og et visst utslag av sult begynte å merkes. Bare vi fant innsteget så var vi i hvert fall på trygg grunn, og etter å ha overlevd breulvens gap bandt jeg meg ut av tauet og tok noen steg ut på breen for å speide. Man lærer av sine feil, dette var nok min dummeste hittil. Heldigvis hadde vi mange liv på den tiden. Beina røk under meg og jeg føk nedover. Øksa hadde jeg fortsatt i hånda, men den tok ikke.
Stupet nærmet seg, det ble brattere og jeg lå på maven og prøvde å presse øksebladet alt jeg kunne ned i isen. Tilslutt la jeg meg med brystkassen oppå, noe som var effektivt nok. Jeg stoppet tilslutt noen meter fra stupet, et sted hvor jeg fortsatt våkner opp i drømme. Jeg reiste meg opp og begynte på den møysommelige jobben med å hugge trinn til glatte joggesko. Livredd for å skli ut igjen tok jeg meg god tid. Etter en stund fikk jeg øye på Eirik, han var fra seg av glede og innrømmet at han trodde løpet var kjørt. Litt rar i stemmen fortalte han om da han hadde hørt hoggelyden fra øksene mine igjen. Vi satte oss ned og røykte to røyk hver.
Etterpå fikk jeg på meg tau og klatret rundt nabben. Et dieder kom til syne; innsteget. Det var nå Eiriks tur til å lede og uten å tenke seg særlig om stod han på joggeskoene. Da han tok de første skrittene av bakken kom han borti slik at de falt ned i Bergshrunden. Eirik nektet. Selv om det var hans feil så ville han ikke gjenta min bragd og mente lenge at han kunne gå returen i klatresko. Tilslutt gikk han med på sunn fornuft. Etter en stund med mye banning dukket han opp igjen med skoene og vi kunne fortsette etter en røyk. På neste stand kom det noen regndrypp, noe vi kanskje overdrev betydningen av.
Den siste taulengden opp til Nick-hylla, en 6+ lengde, var min, men det ble mer teknisk enn fri for kroppen min nektet nå å lystre. Alt virket vanskelig, alle tak var for små og jeg klamret meg til de gamle rustne boltene som stod igjen fra tidligere. Omsider satt vi på det som engang hadde vært en stor hylle, men som sist vinter var tatt av ras. Regndryppene var blitt til duskregn, og mørke skyer gjorde valget enkelt. Dette var nok for denne gang. Vi snudde. Det var kanskje like greit, det var ikke særlig med røyk igjen uansett. For å gjøre resten av historien kort så er det alltid komplisert og til tider psykende å snu i en storvegg
.
Vel nede hadde vi kun en presenning å sove under. Vi hadde ikke regnet med regn og vind. Dagen etter fortalte noen tsjekkere oss at de flere ganger hadde vært borte og satt fast presenningen, for selv om den stadig vekk blåste av oss og det regnet rett inn, våknet vi ikke før langt på dag.
Etter noen år med mye klatreerfaring, fullførte jeg det vi hadde begynt på med en annen klatrer, Dag Papazian. Det var i august og breen var nesten borte. All klatringen gikk greit, men vi ble tatt i 140 på vei hjem. Hvordan vi kom oss ut av det uten å få bot er en annen historie.
Les også: Hvor mye tåler slyngene?
Denne saken har stått på trykk i en tidligere utgave av magasinet Klatring.
