Om alle valgene er frie eller styrt av tvangstanker kan kanskje diskuteres, men at valgene kan være skjebnesvangre bør ingen betvile.  

Det var den femte dagen i veggen det skjedde. Vi var to menneskekryp som søkte harmoni, eller kanskje en slags indre fred, halvveis opp i Romsdalens frosne vertikale kilometer februar 1987. Skal jeg være ærlig lot den indre freden vente på seg de første dagene. Men harmonien var i all fall større her oppe enn hjemme på studenthybelen i Trondheim. Det var et liv jeg ikke fikset helt. Jeg passet ikke så godt inn der, og det gikk ikke så bra med studiene.Her oppe føltes alt mye enklere og rett, tross alt. Ruta vi befant oss på var ukjent for oss, og nesten alle andre. Den var bare klatret en gang tidligere av et japansk lag sommeren før. En av dem omkom i alpene kort tid etter og fikk ruta oppkalt etter favorittsangen sin, «Raspberry Dream». «Bringebærdrømmen» var fint et navn for å minnes en venn tenkte jeg. Men håpet likevel at favorittsanger og valg av rutenavn ikke speilet alt for mye av sjelen, siden jeg hadde foreslått «Død åt alla prektige blonde vikinger» som navn på linja Øyvind, Bernt og Øystein og jeg hadde klatret lenger opp mot Bruraskaret vinteren året før. Navnet var jo ikke akkurat ment bokstavelig, men var vel heller et utrykk for at vi følte oss som outsidere og oppkomlinger i klatremiljøet på den tiden. Sjeleskadd eller ei, uansett følte jeg at vi var på den beste plassen verden akkurat der og da, halvveis opp i Trollveggen.