Om alle valgene er frie eller styrt av tvangstanker kan kanskje diskuteres, men at valgene kan være skjebnesvangre bør ingen betvile.
Det var den femte dagen i veggen det skjedde. Vi var to menneskekryp som søkte harmoni, eller kanskje en slags indre fred, halvveis opp i Romsdalens frosne vertikale kilometer februar 1987. Skal jeg være ærlig lot den indre freden vente på seg de første dagene. Men harmonien var i all fall større her oppe enn hjemme på studenthybelen i Trondheim. Det var et liv jeg ikke fikset helt. Jeg passet ikke så godt inn der, og det gikk ikke så bra med studiene.Her oppe føltes alt mye enklere og rett, tross alt. Ruta vi befant oss på var ukjent for oss, og nesten alle andre. Den var bare klatret en gang tidligere av et japansk lag sommeren før. En av dem omkom i alpene kort tid etter og fikk ruta oppkalt etter favorittsangen sin, «Raspberry Dream». «Bringebærdrømmen» var fint et navn for å minnes en venn tenkte jeg. Men håpet likevel at favorittsanger og valg av rutenavn ikke speilet alt for mye av sjelen, siden jeg hadde foreslått «Død åt alla prektige blonde vikinger» som navn på linja Øyvind, Bernt og Øystein og jeg hadde klatret lenger opp mot Bruraskaret vinteren året før. Navnet var jo ikke akkurat ment bokstavelig, men var vel heller et utrykk for at vi følte oss som outsidere og oppkomlinger i klatremiljøet på den tiden. Sjeleskadd eller ei, uansett følte jeg at vi var på den beste plassen verden akkurat der og da, halvveis opp i Trollveggen.
Dagens første taulengde var unna gjort. Jeg var ferdig med å heise begge sekkene og ventet på at Øyvind skulle komme opp til standplass og fortsette videre. Den vanlige ambivalensen hadde nesten sluppet taket selv om vi var særdeles lett utstyrt for en vintertur opp Trollveggen som vanligvis tok et par uker. Sikringsracket holdt bare til en halv taulengde om gangen før vi måtte ned å renske. Vi hadde mistet mye de første dagene, posen med ekstra klær, et liggeunderlag og ikke minst en god del sikringer. Ledetauet var temmelig herpa med strømpe som en lodden kanin, men de to andre halv-tauene var bra og hadde intakt strømpe. Dessuten var vi bare to i veggen denne vinteren og så lenge vi hadde «Kleopatra», mitt hjemmelagde hengetelt, kunne vi flytte leir hver dag og stoppe hvor som helst. Stemningen og moralen var derfor meget god.
For å rydde i tauene på den halvt hengende standplassen lot jeg en løs ende av heisetauet løpe fritt ned gjennom heisetaljen fordi jeg antok at Øyvind, på vei opp med jumar, hadde kontroll på den andre tauenden slik han pleide. Å slippe ned tauender var en metode vi ofte brukte for å rydde opp i tauvaser hvis veggen var bratt nok. Eller metode er kanskje ikke det rette ordet. Verken jeg eller Øyvind var spesielt systematiske når det gjaldt tau-rutiner og slikt på den tiden. Begrepet metodesett var ikke oppfunnet den gangen tror jeg, og var i hvert fall ikke noe vi hadde hørt om. Improvisasjon og litt tilfeldige løsninger var nok mer beskrivende for både livet generelt og klatrestilen spesielt når den rette sikringen manglet, eller rissene ikke fantes. Det hendte jo at Øyvind kunne være vel fantasifull etter mitt hode, men alt i alt var Øyvinds dømmekraft i veggen sikrere og bedre enn noen andre jeg kjente på den tiden. Vi var godt samkjørte og misforståelser oppsto ikke oftere enn at vi godt kunne leve med det. Bortsett fra akkurat denne dagen.
Jeg så tauenden skli gjennom heisetalja akkurat da det var for seint. Tauet falt helt fritt som en slags flygende orm, 600m rett ned og landet til slutt ved foten av veggen. Synet var fryktelig og satte i gang en serie med kalkulasjoner. Måtte vi snu? Selvsagt. Hadde vi nok sikringer til å fire oss ned? Neppe. Jeg kjente den varme bølgen av skam bre seg i kroppen og banket hodet mot veggen. For et idiotisk påfunn av meg å slippe tauet fritt på den måten. Få minutter seinere var Øivind på standplass. Diskusjonen jeg hadde forventet kom aldri. Ingen av oss sa så veldig mye tror jeg. Øyvind bare klappet meg på skulderen og smilte litt forsiktig, mens han pekte oppover med votten.
Den kvelden unnet vi oss litt dagslys og slo leir tidlig istedenfor å klatre inn i mørket. Tidlig nok til å se Romsdalshorn skinne med gullstriper i solnedgangen. Vi smilte og spøkte mens middagen ble spist rett fra gryta med hver vår knivbladbolt. Vi tilhørte veggen nå. Selvfølgelig skulle vi fortsette. Til toppen. Bare noen dager igjen. Jeg tenkte at det var ingen andre steder å lengte etter. Vi var der vi skulle være. Det føltes som et fritt valg, og et fritt liv.
