Kolsås - Toppen som har alt

Vinteren er på hell og klippeveggene på Kolsås - inkludert superklassikeren Hollywood - ligger igjen tørre og fristende i vinter/vårsola. Kolsås-sesongen er lang; ofte med start i februar eller mars og mange år kan det være fine forhold i både oktober, november og noen ganger desember.

Rekorden for min del, var en klatretur på selveste julaften i strålende solskinn før jeg, med god samvittighet, satte meg ned til juleribba noen timer senere. At vinterne kan brukes til noe annet enn langrenn er ikke noe nytt fenomen. I Norsk Fjellsport 1933 forteller Per Augdahl om et besøk på Kolsåstoppen 3. juledag 1932.

Klatreutbyttet var ikke stort denne dagen, fordi det lå is overalt, men lokal presse kunne melde at «tre unge mennesker med stud. jur. Saffe i spidsen hadde benyttet julehelgen til å «trene i klatring» derute».

En måned senere var Augdahl og Asbjørn Gunneng på et nytt besøk på toppen og da var forholdene prima med «tørt fjell i overflod». Augdahls moral var: «Trekk i spikerstøvler og dra på Kolsås også om vinteren. En vintersøndag kan ikke anvendes på bedre måte – særlig når der ikke er skiføre». Kolsås kan med rette kalles norsk sportsklatrings fødested.

Hvilke områder som har vært mest populære opp gjennom historien har variert en god del. Øvre Sydstup har alltid hatt en høy stjerne blant klatrere fra starten i 1904 og helt frem til våre dager. Ruta Hollywood ble kåret til Norges mest populære klatrerute i det amerikanske tidsskriftet Climbing en gang på 1990 tallet.

Både Nissedal, Kjerag og Trollveggen ble omtalt, men Hollywood gikk altså av med seieren. Østveggen, Nedre Sydstup og Dalbokollen var svært populære etter krigen og helt frem til omkring 1990 da Fjell, Hellerud og Hauktjern for alvor kom på banen med mer tilrettelagte forhold som ga mulighet for et raskere avansement på graderingsskalaen.

I årene frem til våre dager har aktiviteten på disse tre veggene vært forholdsvis liten. De få klatrerne du møter er stort sett «gjengangere» – gamle gråhårede veteraner som gjenopplever ruter de klatret første gang 30 eller 40 år tidligere.

Den første større omtalen av klatrefeltene på Kolsås stod i Norsk Fjellsport 1948. Her var det med tre oversiktsfoto, to fra Østveggen og et fra Dalbokollen med innstiplede ruter og en kort verbal beskrivelse.

Rutene var grovgradert etter følgende skala; Lett klatring, mindre vanskelig, vanskelig og meget vanskelig. I 1968 kom den første Kolsåsføreren med totalt 64 ruter. Med omkring ti års mellomrom har det deretter kommet oppdaterte utgaver og nyutviklede klatrefelt på Fjell, Hellerud, Hauktjern og Drammensområdet har blitt inkludert i føreren som etterhvert skiftet navn til Fører for Oslo.

Siste utgave, Klatrefører for Oslo og omegn, kom ut i 2013. Her var for første gang Kolsåsfeltene, Nedre Sydstup og Dalbokollen utelatt. Begrunnelsen var vel at disse feltene var lite brukt og at mange av rutene gikk i løst, mosegrodd og farlig terreng.

Utelatelsen var en uheldig beslutning siden en klatrefører er noe mer enn en veiviser frem til klatrerutene. Den er også en dokumentasjon av klatrehistorien. Når Nedre Sydstup og Dalbokollen ikke lenger er med i Osloføreren så vil deres, ganske store, historiske betydning for Osloklatringen sakte, men sikkert gå i glemmeboken.

Den første ruten som ble klatret på Kolsås, Kålbladet, er idag ikke med i føreren. De som vil finne frem til ruten må lete seg frem langs veggen til den minneplaketten som ble montert på fjellet i 2004, 100 år etter førstebestigningen.

Men man kan jo håpe at de nye boltede rutene i Nedre Sydstup som ble utviklet av Olav Vestlie i 2011 og 2012 kan bidra til at veggen igjen blir tatt inn i varmen. At ruta Dronningen på Dalbokollen ikke skal være med i føreren er en falitterklæring. Ruta ble i sin tid kåret til den flotteste på Kolsås og førstebesteget allerede i 1941.

Mange hevder idag at Kolsås er akterutseilt som klatrefelt. Det er lite som er tilrettelagt, og det er få boltede linjer. Kolsås er, i mine øyne, det beste klatrefeltet i Oslo-området for de som vil mestre klatring i fjellet.

Rutene på Kolsås er et Romsdalen, Jotunheimen og Nissedal i miniatyr. Min resept før sommerens fjellturer har vært klatreturer i Østveggen med et ekstra rapelltau og å lede opp ruter på 3-, 4- og 5-tallet bare avbrutt av raske rapeller ned til bakken. På en dag får du fint klatret 300 meter eller mer.

Glem det å henge på Hellerud eller Løkenhavna og trene inn ruter på 7- eller 8-tallet. Det er langt bedre trening å klatre grad 4-6 ruter på Kolsås hvor du legger sikringer selv, trener inn effektive standplassrutiner og får flyt og fart i sikringsarbeidet.