Norsk sportsklatrings fødested

Les mer om Kolsås her

En av de første lengre presentasjonen av klatringen på Kolsås stod i Den Norske Turistforenings Årbok 1907, i en artikkel av Alf Bonnevie Bryn med navn; «Smaaklatring i Kristiania». Bryn var på denne tiden iferd med å utvikle seg til en av datidens fremste norske klatrere. Han var med på førstebestigningen av Stetind i 1910, førstebesteg den vanskelige tindenålen Salbitschijen (5) i Bergell sommeren 1908, ble angrepet av spanskesyken på nordvestveien på Store Skagastølstind i 1917,  og utga i 1943 den legendariske «Tinder og banditter» om sine klatreturer på Korsika i 1908. Bryn drev, med vekslende hell, Alf B. Bryns Patentbyrå i Kristiania. Da oppdragene var få skrev han spenningsbøker om den rike og eksentriske levemannen Peter van Heeren. I en av bøkene beskrev Bryn et ran av en gullsmed på Grensen i Kristiania. Beskrivelsen han ga av tyveriet var i alle detaljer sammenfallende med et faktisk ran av en gullsmed på Grensen. Bryn ble innkalt til forhør og politiet var, visstnok, rimelig sikre på at han var gjerningsmannen, men de klarte aldri skaffe fellende bevis.

Bryns beskrivelse i årboken var ikke allverdens omfattende da det i 1907 bare fantes to ruter på Kolsås; Kålbladet i Nedre Sydstup og Bratteggen i Øvre Sydstup, men Bryn mente et søndagsbesøk på Kolsås «vil være nok til at lære en, hvad klatring er, og jeg er overbevist om, at man vil vende tilbage fra turen med en følelse af at have anvendt dagen vel». Fotoene som ledsaget artikkelen var artikkelforfatteren avbildet på Kålbladet og Bratteggen og et foto mest trolig av Kristian Tandberg og Therese Bertheau, fra førstebestigningen i 1904. 

For å lokke flest mulig til Kolsås kommer Bryn tilslutt med følgende «gulrot»: «Naar man paa turen er kommet til dette behagelige standpunkt, gaar man over til de mere fredelige sysler paa toppen, blant hvilke den mest yndede har vist sig at være den ædle sport at fugte sine tørre læber med større eller mindre kvanta halve eller helst hele «lager», hvilken nektar den forstandige klatrer har draget med fra «Harreschou» og undladt at knuse under opstigningen».

Les også: Glødende fjelltur

Omkring 1920 førstebesteg Bryn ruta Eilert Sundts gate (5). Den ble i mange år regnet for en av de vanskeligste klatrerutene på Kolsås og ble som oftest klatret med sikring fra toppen, men Bryn gikk den altså nedenfra. I Norsk Fjellsport 1933 skrev Henning Tønsberg sr. en artikkel om klatringen på Kolsås; Klatring i Oslo omegn: Kålbladet og Ramsåshulen. Flere av rutene ble da inngående beskrevet, blant andre Eilert Sundts gate og Schjelderups vei i Øvre Sydstup. For å anskueliggjøre høyde over bakken og luftighet trekker Tønsberg paraleller til «høybygg» i Kristiania. På ruta Schjelderups vei: «Herfra ned til uren er det et loddrett fall på 20 meter, altså litt mere enn fra takgesimset på Tostrupgården ned på Karl Johan». Cruxet på Eilert Sundts gate plasserer Tønsberg «i høide med fjerde etasje i en almindelig leiegård».  

Engang midt på tyvetallet var Asbjørn Gunneng en av de ivrigste på Kolsås – han førstebesteg blant annet ruta Gunnengs sva (4+). Med det de hadde av utstyr på denne tiden var det en imponerende prestasjon. Ruta er felles med Hollywood opp til skiva midt på svaet og skrår deretter ut mot Birkelands renne og lettere terreng opp til toppen. Selv om topptau-klatring nok var det mest vanlige i disse årene, så var idealet på Kolsås, helt fra den spede begynnelse, å klatre rutene nedenfra; med andre ord, på led. I den historiske rekapituleringen av klatringen på Kolsås i Norsk Fjellsport 1948 innleder Botolf Botolfsen og Lars Onsager artikkelen med følgende ord: «Det bør bare minnes om at den yngre klatregenerasjon her, som også i fjellet, har gått til et dekket bord: Terrenget var funnet, gode ruter var oppgått, og fram for alt var et viktig prinsipp slått fast: Klatringen skal foregå nedenfra, ikke ved at en mann går opp en annen veg og slenger ned tauet.»

Det store omslaget i klatringen på Kolsås kom i 1935 da Arne Næss innførte bolteklatringsutstyr og metoder fra Syd-Europa. Der man tidligere bare hadde sett uoverstigelige brattvegger og kjempeoverheng ble det nå mulig å tråkle seg opp uten å sette livet på spill. På dette området var Arne Næss den største pioneren. Han utviklet et sett ganske strenge regler for bruken av bolter, for ikke å ødelegge «klatresportens renhet», som han uttrykte det i DNT-årboken 1937:

1. Der hvor andre før har gått opp uten å bruke bolter, bør man selv ikke benytte bolter.

2. La aldri bolter sitte igjen i fjellet uten at de har vært benyttet til nedfiring. Mange utsøkte ruter i Mellem-Europa ødelegges på denne måten. Man får der undertiden følelsen av å klatre opover veggen i en velassortert sportsforretning.

3. Hvor ens sikkerhet ikke står på spill, benytt da det minst mulige antall bolter – ens mål bør alltid være overhode ikke å benytte nogen slags redskaper.

Arne Næss prøvde først ut bolteklatringen på det vesle Skådalfeltet i Holmenkollen, men deretter ble metodene med hell anvendt på mange krevende høyfjellsruter i Hurrungane, på Strandåtind, Stetind og ikke minst på Kolsåstoppen. Næss boltet seg opp mange nye ruter i både Øvre Sydstup og i Østveggen. Noen av de mest kjente var Tittern på hjørnet, Peistaket og Fandens Hekletøy i Øvre Sydstup og Bolterisset i Østveggen. Næss var en morgenfugl. Da de andre klatrerne ankom Kolsås var han ofte i full sving med å hamre seg opp rutene akkompagnert av langtrukne rape-arier som ga en flott gjenlyd mellom klippeveggene. Andre ganger kunne man finne ham sittende på en av hyllene på Zapffes trapp tilsynelatende fordypet i Baruch De Spinozas Etikken eller Knoll og Tott. I årene opp mot 1940 var det et yrende liv på Kolsås og mange gode klatrere. Noen av de mest kjente var Conrad Kroepelien, Bjørn Ræder, Lars Onsager, Petter Wessel Zapffe, Boss Walther og den unge Einar Hoff Hansen. Den vanskeligste ruten i førkrigsårene var Lohengrin (6+), en kort, vanskelig buldrenøtt som startet på Kolsåsklatrernes faste møtested, Gårdsplassen. Boss Walther, en medisinerstudent fra Lillehammer, var den første som klarte å ta seg opp nøtten. Næss ble den andre som mestret utfordringen, men den unge matematikkstudenten Einar Hoff Hansen skal visstnok ha klatret den både opp og ned, et par år senere, uten å bli andpusten.

«Den må ikke glemmes denne dagen. Den er for sportsklatringen vår like viktig som 21. juli 1876 er for tindesporten i Norge.»
Henning Tønsberg sr. i Klatring i Oslo omegn: Kålbladet og Ramsåshulen, Norsk Fjellsport 1933.

Forfatteren Per Hohle startet å klatre midt på tredvetallet. I artikkelen Einar Hoff Hansen i boken Kolsås: klatreperle og naturparadis (1992) beskriver han sitt inntrykk av miljøet på Kolsås før andre verdenskrig: «Arne og Boss hadde sommeren 1937 gått tre nye ruter i de veldige stupene på den sagnomsuste Stetinden i Tysfjordområdet i Nordland. Blant oss litt yngre kolsåsianere ble de to nærmest sett på og beundret som halvguder. Det var bare Boss og Arne som hadde greid å klatre Lohengrin på Kolsås før krigssommeren 1940. Boss var førstebestigeren, og det ble fortalt at han hadde fått en 25-ørers sjokolade med det kjente Wagnerske operanavnet som premie for den prestasjonen. Det var også Boss som åpnet Dalbokollens 80 meter høye vegg som klatrefelt da han klatret Dronningens gate som førstemann». 

Ruta ble av Botolf Botolfsen og Lars Onsager i Norsk Fjellsport 1948 utpekt som Kolsås fineste rute: «Her ligger den flotteste og lengste av alle rutene på Kolsås, Dronningens gate». Ruta er fortsatt flott, men de første tredve meterne er idag sørgelig overgrodd med rosekratt og mose.

Arne Næss var en av de sentrale figurene på Kolsås i mer enn 30 år, fra midt på tredvetallet til langt ut  på sekstitallet. Han var en fri fugl; «dreiv og svinsa omkring i veggen sånn helt for seg sjæl, og tok tida i sekunder. Sånt er jo vanvittig, men han datt aldri. Var sikker som en ape». Næss hadde fartsrekorden opp Storesvaet på Øvre Sydstup med omkring 35 sekunder, selvfølgelig uten tau. Sommeren 1958 soloerte han opp Hollywood med sin to og et halvt år gamle datter Lotte, på ryggen. I et intervju i boka Kolsås: Klatreparadis og naturperle (1992) kommenterte Einar Eriksen hendelsen: «Men da han valsa solo rett opp hele svaet med dattera på to og et halvt år sittende på nakken, da blei det bråk. Vi kjeftan huden full. Men du veit, det var som å snakke til veggen, han bare smilte. Mente nok han var suveren. Og det var han jo på en måte også, men vi mente det fikk være grenser.»

Hollywood, Tørrgrana, Stueveggen og Ræder Spesial ble alle friklatret i årene før andre verdenskrig. Arne Næss gikk Stueveggen (5+) og Zapffes trapp (5+) i fri med sikringsbolter i 1935 eller 1936. Bjørn Ræder friklatret ruten Ræder Spesial (6-) få år senere. Selv idag er dette, tross graderingen på 5+/6-, krevende ruter som de fleste foretrekker å klatre med sikring fra toppen. Og husk de hadde hverken kalk eller sittesele og heller ikke svasko, men bare en slags variant av våre dagers joggesko som nok satt godt på fjellet, men var håpløse å kante med. I 1942 friklatret Einar Hoff Hansen det vedvarende og eksponerte topprisset på Skyggepilaren (5) i Østveggen og Skrekkaminen (5) på Øvre Sydstup. Samme år var han også den første som klarte å gå Fandens Hekletøy på topptau. Våren 1943 prøvde han seg på å lede Bolterisset, men på cruxet mot slutten av ruta fikk han et kort fall og «Ersatz»-tauet som var det eneste som var å oppdrive under krigen, røyk tvert av og han falt 50 meter rett ned i steinura. Det er de som mener at en medvirkende årsak til ulykken var de rigide reglene Næss hadde satt opp for å skille tydelig mellom friklatring og teknisk klatring. Friklatring forutsatte, som hovedregel, at man ikke belastet sikringspunktene, men et annet viktig moment var når det var lov å feste tauet inn på sikringen. Ifølge Næss måtte man ha passert sikringen med innbindingspunktet før innkobling på sikringen var tillatt. Hvis man stod på en hylle og koblet inn tauet på en sikring høyt over seg så kunne det ikke lenger regnes for friklatring, fordi man da hadde sikring ovenfra (ihvertfall inntil man passerte sikringen). Hoff Hansen skal visstnok ha ventet med å koble seg inn på sikringen fra et ståsted på en god hylle, fordi han da hadde sikringen i hodehøyde. Han klatret derfor opp fra den gode hylla til han hadde sikringen i høyde med hofta og forsøkte klippe inn tauet, men skled antagelig av dårlige fotfester og forulykket. Ulykken satte spor etter seg i klatremiljøet; den kanskje fremste og yngste klatreren av dem alle forulykket i en tragisk og nokså unødvendig ulykke. Hvem vet hva han kunne ha drevet det til?  

I Friluftsboka (1941) av Andreas Backer og Einar Bergsland har Henning Tønsberg jr. kapitlet: Med klatretau; en ti siders presentasjon av klatresportens utfordringer, teknikker og metoder. De ti sidene var nok først og fremst myntet på de som ville prøve seg i fjellet, men en del av  fotografiene var hentet fra Kolsåstoppen. I et underkapittel med navn Litt Klatreteknikk av Conrad Kroepelien er den unge Einar Hoff Hansen avbildet i avslappet laybakkpositur på toppen av Kolsås. Et annet foto viser Botolf Botolfsen sittende, forhåpentlig godt forankret, på den nest siste gode hylla på Tittern, og en klatrer på vei oppover med gummisko på beina. 

Den første større presentasjonen av Kolsåsstupene var en artikkel i Norsk Fjellsport 1948 av Botolf Botolfsen og Lars Onsager. I løpet av de nesten 45 årene, siden starten i 1904, hadde klatrerne utvidet sin virksomhet til både Østveggen, Nedre Sydstup og Dalbokollen. Østveggen ble fortsatt regnet for viderkomne, mens Øvre Sydstup var for massene som ville kombinere klatreturen med sosial mingling og kaffekoking. I Nedre Sydstup var det bare et fåtall ruter foruten Kålbladet, med Brochs gate som den klart mest krevende, der den snodde seg opp mellom svære overheng i tildels råttent terreng. Forsøplingen under stupene på Øvre Sydstup var dengang, som idag, omfattende: «Det er lett å merke at en nærmer seg tett befolkede strøk når en på veg til Gårdsplassen kommer opp til kjøkkenmøddingene ved foten av Gunnengs sva og Eilert Sundts gate. Fremtidens arkeologer vil kunne følge kulturløshetens utvikling fra det nederste sediment av kaffegrut og glasskår og opp gjennom krigstidens nisteavfall av klippfisk og kalde poteter.» Møtestedet for klatrerne var fortsatt Gårdsplassen. Der fikk de stort sett være i fred, men noen ganger hendte det «enkelte utenforstående kommer inn på våre enemerker med sine iskremer og grammofoner».

Les også: Paradiset Steigen

Siden starten i 1904 hadde Kolsåsklatringen først og fremst vært et øvingsfelt før sommerens klatreturer i høyfjellet. Teknikk, utholdenhet og fingerstyrke ble trenet inn i Kolsåsveggene og kom senere til god nytte på bratte stup i Hurrungane eller Romsdalen. En eller annen gang i løpet av førtitallet ble klatreturene på Kolsås et mål i seg selv. 

«Det har ofte vært sagt at Kolsås-klyvingen er en slags trening for rutene i fjellet. Dette er nok bare delvis riktig. Antagelig er det bare halvparten av dem som driver sine sprell på Kolsås som pleier å klyve i fjellet. Det riktige er vel å betrakte klyvingen der ute, enten den drives som sport eller tidsfordriv, som noe for seg.» (Norsk Fjellsport. Botolf Botolfsen og Lars Onsager). Ola Hanche Olsen startet på Kolsås i 1938 og ga seg ikke før et godt stykke ut på nittitallet. Da jeg begynte å klatre i 1986 møtte jeg rett som det var på Ola som soloerte på kryss og tvers over Storesvaet uten sele og tau, men med en svær hvit styrthjelm på hodet. Ola var på Matterhorn på 80-tallet engang, men likte seg nok aller best på Kolsås. Varm rombeporfyr eller basalt var langt å foretrekke fremfor kaldt, nediset fjell, strevsomme anmarsjer og kompliserte returer. Ola ble den fremste eksponenten for et økende antall klatrere som fant seg godt tilrette i Kolsåsstupene og synes fjellklatreturene var et ukomfortabelt sjansespill med både tid og krefter. Ola var aktiv i KKK, Kolsås Klatreklubb, som ble stiftet i 1967, og på det årlige julebordet var hans visestubber en fast post på repertoaret.

Les også: Naturlig sommerklatring

I årene etter andre verdenskrig var aktiviteten en god del mindre enn i førkrigsårene. Sentrale skikkelser fra slutten av tredveåra; Boss Walther, Einar Hoff Hansen, Conrad Kroepelien og Bjørn Ræder var alle borte. De to første omkom i klatreulykker, mens Kroepelien og Ræder ble ofre for krigen. Ikke før ut på 60-tallet ble det noen fart i nyruteaktiviteten. Av de mest aktive i disse årene var Bjørn Halvorsen, Odd Eliassen, Jon Teigland, Ole Daniel Enersen, Ralph Høibakk, Ivar Walaas og Hans Eyvind Krabset. Det ble klatret mye i både Østveggen og Nedre Sydstup. De fleste rutene opp til og med grad 5 ble klatret i fri, men da cruxene nærmet seg seksertallet så ble de løst med taustiger og teknisk klatring. Ruter som Via Innominata, El Cavalliero og Jonathan i Østveggen ble alle klatret midt på sekstitallet. Det var blitt utviklet en del nytt utstyr under krigen; stive støvler med vibramssåler, brystseler, syntetiske strømpetau, men av sikringsutstyr var det fortsatt bankeboltene, i mange former og fasonger, som dominerte klatrescenen selv om det også ble brukt en god del hjemmelagede trekiler i større sprekker i Østveggen og Nedre Sydstup. Trekilene ble brukt på tekniske opptak og slått inn med hammer. De var vanskelige å få ut igjen og etter en regnskur eller to så ble de ofte sittende. Det skal fortsatt sitte trekiler på noen av rutene i Østveggen.

Den neste store omveltingen på Kolsås kom på slutten av 60-tallet og var langt på vei forårsaket av fremveksten av nytt utstyr. Den moderne sitteselen, kiler og hexer, svasko, slyngebånd og jumar-tauklemmer så dagens lys og det resulterte i en voldsom nyrute-aktivitet på Kolsås som strakk seg utover på 70- og delvis 80-tallet. 

En av de største profilene i overgangen til syttitallet i både høyfjellet og på klippevegger i lavlandet, var Ulf Geir Hansen. I 1969 friklatret han, sammen med Hans Eyvind Krabset, to av Arne Næss gamle bolteruter fra 30-tallet; Fandens Hekletøy og Bolterisset. Dette var før kamkilenes tid, men rutene ble sikret med kiler og noen bankebolter som stod i ruta fra tidligere bestigninger. De første svaskoene hadde meldt sin ankomst, men Ulf Geir ledet visstnok både Bolterisset og Fandens, med stive støvler. På denne tiden satt det en beleilig klemblokk i off-width sprekken i toppen av Fandens som gjorde ruta noe enklere. Den var både et kjærkomment håndtak og en god anledning til å sikre før man gikk cruxet.

Ulf Geir Hansen ledet også Kolsås inn i det neste tiåret sammen med de noe yngre klatrerne Bjørn Myrer Lund, Marius Morstad, Dag Kolsrud, Finn Dæhlie, Leif Magnussen og Leif Henriksen. Den første ruta på syvertallet kom i 1977 da Ulf Geir Hansen og Bjørn Myrer Lund ledet Lyskasteren (7-) i Østveggen. Noe senere klatret Myrer Lund  Manndomsprøven (7), også den i Østveggen. De to første syverrutene på Kolsås var naturlig sikret, men tre år senere klatret Finn Dæhlie den første boreboltsikrede ruta på Kolsås, Villskudd (7+) i høyre kant av Kjempesvaet i Østveggen. Det skal etter sigende være Norges første 7+. Samme år klatret Ulf Geir Hansen den naturlig sikrede ruta Revkrok (7+) på Øvre Sydstup. I 1983 klatret Bjørn Myrer Lund det som var den første Kolsåsruta på åttertallet; Myrer Lunds paradis (8-) i Østveggen, og året etter førstebesteg Marius Morstad ruta Manpower (8-) på Øvre Sydstup. I 1985 ble ruta Ingenting (8-) på Citadell-svaet klatret av Leif Henriksen, Leif Magnussen og Tor Rustad.

«Paa brede aasers basis, baaret av slanke søiler, reiser seg mørk over sletten Vestre Bærums Akropolis. Tyngdekraften drypper honningsøt fra de luftige gesismer.»
Petter Wessel Zapffe i Hvad er tindesport, Norsk Fjellsport 1933

På midten av syttitallet ble de første rutene på Fjell utviklet og ti år senere var det Hellerud som ble populært blant de yngre klatrerne. Kolsås ble litt akterutseilt i disse årene og mistet etterhvert sin dominerende posisjon som Østlandets fremste klippefelt. De beste klatrerne flyttet beitet over til Fjell og etterhvert Hellerud og ti år etter det kom Løkenhavna, Sørkedalen og Fetsund. Mange av rutene på Kolsås var hardt gradert og relativt dårlig sikret, så alternativet med borebolt-sikrede ruter hvor man kunne stige raskere i gradene førte nok til at mange søkte seg mot nye jaktmarker. Idag er Kolsås fortsatt populært, men storparten av aktiviteten er på Øvre Sydstup med rutene Hollywood, Tittern, Stueveggen, Tørrgrana og Rusk i øyet som de kanskje mest populære.

Dag Kolsrud, med bistand fra Bjørn Myrer Lund, boret i 2006 opp et titalls ruter i Østveggen. Graderingen ligger fra 7- opp til 8. Alle rutene er sikret med limbolter og snufester. Rutene blir en del besøkt, men mitt inntrykk at de fleste som besøker rutene er gamle Kolsåstravere, som Kolsrud og Myrer Lund selv og tildels Håkon Staver og ikke så veldig mange av de yngre klatrerne. 

I 2011 boret Olav Vestlie opp et tyvetalls nye ruter i venstre del av Nedre Sydstup, kappet ned en mengde trær og fjernet løsgods med spett. Rutene ble, i likhet med rutene i Østveggen, fullt utstyrt med limbolter og snufester. Graderingen er fra omkring grad 3 opp til 8. Dette feltet har kanskje potensiale for å bli mer populært enn rutene i Østveggen. Beliggenheten er flott og anmarsjen er ikke lang. Utvalget av ruter er litt mer variert enn de nye rutene i Østveggen og apellerer kanskje litt mer til Herr og Fru Hvermannsen.

Selv startet jeg å klatre for 30 år siden på Kolsåstoppen. På kurs i regi av OSI (Oslostudentenes Idrettslag) klorte jeg meg, etter instruktøren, opp Kjempesvaet, Dronningens gate og Nervøst Sammenbrudd i april 1986. Jeg husker fortsatt jeg stod stiv av skrekk på Kjempesvaet og ikke våget å strekke meg etter neste tak i frykt for at det ikke var et bøttetak. I årene etter kurset klatret jeg på Grefsenkollen, Vardåsen og Kolsås, men da teknikk og utholdenhet ble bedre fikk jeg en forkjærlighet for de klassiske rutene på Kolsås og kanskje særlig rutene i Østveggen. Det var utsynet fra toppen og følelsen av den behagelige rombeporfyren under fingrene som kanskje hadde den største appellen. Jeg har vært mange ganger på andre klatrefelt på Østlandet; Fjell, Hellerud, Hauktjern, Løkenhavna og på flere av feltene i Drammen, men jeg synes ingen av dem kan måle seg med Kolsås. 

Bjørn Myrer Lund trodde han hadde et sted omkring 5000 klatreturer på Kolsåstoppen. Jeg kan ikke måle meg med det, men ligger nok omtrent på halvparten, et sted mellom 2500 og 3000 turer opp på toppen. Zapffe sa engang at «klatresporten er meningsløs som livet selv, derfor kan dens trolddom aldrig dø». Det er kanskje det samme med disse turene på Kolsåstoppen. Til tider går man jo litt lei av gåturen opp eller de innøvde bevegelsene på ruter man har klatret hundrevis av ganger. Man blir kanskje ikke en bedre klatrer av å dra på Kolsås og det koster jo både tid og penger, men det oppveies kanskje av de sjeldne dagene på senhøsten hvor omverden ligger under et hvitt, kaldt tåketeppe, men hvor solstrålene varmer godt på rombeporfyren og fortid og fremtid smelter sammen i nuet. Eller de første turene på våren, i februar eller mars, over steinura, som er som et stuegulv, dekket av hard skaresnø opp til Dobbeltpinakkelen i skarp vårluft mens fuglene synger av full hals. Etter Kjempesvaruta og Bolterisset legges det luftige planer i den varme vårsola og verden er full av muligheter.

Les også: 7 tips til å bli en bedre klatrer

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker