Mennesket finner stadig nye måter å sette spor etter seg i naturen på. Noen skjer av vanvare i iveren etter å finne nye miljøvennlige energikilder, slik vi for eksempel har opplevd med vindmøllene de siste årene. 

Denne sommeren pågår det et kunstprosjekt midt i naturreservatet på Kolsås som ikke bare er blitt lansert med tilsynelatende naturvennlige ambisjoner, men også som et økosofisk tiltak. Det planlagte resultatet ender like fullt som en fullstendig forvrengning av de grunnleggende dypøkologiske prinsippene, og som en hån mot vernebestemmelsene i Markaloven. 

Annonse

Det er kunstneren Helle Siljeholm med støtte av blant andre Norsk Kulturråd og Statsforvalteren i Viken som har fått tillatelse til å lage en vertikal teaterforestilling i Østveggen på Kolsås, en såkalt «performance» med navnet The Mountain Body. Konseptet som allerede har vært gjennomført i Ålesund, er at en håndfull klatrere med fargerike drakter skal bevege seg rytmisk rundt i veggen en stund, mens folk kan sitte nedenfor å se på. Et morsomt og spennende påfunn som sikkert er egnet til å sette spor i både høydeelskende og høyderedde sinn. 

kunstprosjekt-i-oestveggen-paa-kolsaas-crop1280
Det er i tradisjonsrike Østveggen på Kolsås dette prosjektet foregår nå. Foto: Istvan Virag

Men forestillingen ender dessverre ikke med det. For i selve finalen i slutten av august vil både kunstneren og klatrerne også sette fysiske spor etter seg ved at de tagger omrisset av sine danseposisjoner i veggen med signalgul og hvit maling. «Dekorasjonene» vil ifølge prosjektbeskrivelsen bli synlig helt fra Oslo sentrum, og skal angivelig forsvinne av seg selv etter par måneder. Malingen er ifølge «eksperter» så naturligvennlig at den til og med kan spises. 

Jeg trodde først det var en forsinket aprilspøk da jeg fikk høre om dette i forrige uke. Et statsstøttet taggeprosjekt i et naturreservat, og som attpåtil er et levende geologisk museum! Som om det ikke er satt nok menneskelige spor både der og ellers i naturen fra før!

Min første tanke (og som dessverre vedvarer) var følgende: Dette er ikke kunst, men ren skjending av en av Norges mest unike fjellforekomster!

For selv om løftet er at malingen skal forsvinne av seg selv, går både kunster, klatrere og statsforvalteren her over en kritisk grense som ikke lar seg reversere. Hva skal man si til nestemann eller -kvinne som vil tagge ned en annen del av veggen de neste to månedene? Og til flere som vil sette spor etter seg noen måneder til? Og enda noen som vil benytte resten av året til å markere tilsvarende revir i det som er igjen av fjellveggene slik de er fra naturens side? Eller hva med dem som nå vil få bekreftet at det er helt greit å tagge ned eller forsøple naturen på annen måte, fordi de ikke vet at griseriet på Kolsås forhåpentligvis vil bli borte av seg selv? 

Det tok nesten 75 år å gi Oslomarka varig vern gjennom Markaloven. Det var i 1937 den visjonære kartografen og premierløynanten Nils Houge tegnet den magiske og tjukke streken som markerer Markagrensen. Men loven ble ikke vedtatt i Stortinget før i 2009. Bare strengt næringsnødvendige aktiviteter får dispensasjon fra denne. The Mountain Body kan umulig falle inn under en slik kategori. Hvordan Statsforvalteren i Viken, den lokale vaktbikkja for Markaloven, kan ha godkjent dette, er ubegripelig for meg. 

Jon Gangdal har skrevet bok om Marka og Markaloven der han poengterer at det tok 100 år før Oslomarka fikk det vernet det har i dag. 

Bedre blir det heller ikke av at kunstneren i sin beskrivelse av prosjektet tar filosofen og fjellklatreren Arne Næss og hans «dypøkologiske plattform» til inntekt for trangen til å overgå naturen i dens egen skjønnhet og verdi. Det femte av denne plattformens åtte punkter som Næss lanserte sammen med amerikaneren George Sessions i 1984, erkjenner: «At dagens menneskelige inngripen i naturen er overdreven og destruktiv».

Og var det én som virkelig understreket betydningen av sporløs ferdsel, særlig etter at han så de uheldige sidene av bolteklatringen (som han selv innførte i Norge tidlig på 1930-tallet), så var det den gamle filosofen. I dypøkologiens og økosofiens innerste vesen er det jo nettopp naturens egenverdi som står høyest. Mennesket har kun rett til å gjøre inngrep i naturen for å tilfredsstille vitale behov (mat, drikke, varme).

Når jeg ser bildet fra forestillingen i Ålesund, kan jeg kan vanskelig se at The Mountain Body står særlig støtt på den dypøkologiske plattformen heller. 

Det må da være mulig å gjennomføre en flott danseforestilling både i Kolsåsveggene og andre fjellvegger – uten å grise dem til. For meg framstår det i alle fall som mer aktverdig og større, at naturen setter spor i menneskene, enn at menneskene setter spor i naturen.