Ettersom både klatrere og klatreutstyr utviklet seg, kom behovet for taubremser som funket. Sitteselen kom midt på 60-tallet, og sammen med kiler og muttere gjordet det ledfall både mulig og aktuelt. Men det var ikke før mot 70-tallet at selve taubremsen ble oppfunnet, da i form av en «sikringsplate» fra Salewa – en flat metallsak med et eller to hull i. Den funket tilsvarende for eksempel en ATC i dag. Man tredde tauet – eller tauene, gjennom hullene, koblet inn en karabin gjennom tauene og i selen, og vipps, så kunne man enkelt holde selv tunge klatrere. Bremsen fikk navnet «Sticht» og kom på markedet i 1969. Den fikk så stor markedsandel at taubrenser i flere tiår frem i tid på folkemunne ble hetende «sticht», uavhengig av hva produsenten selv hadde navngitt den.
Wild Country kom på slutten av 70-tallet med sin Cosmic Arrester, som fungerte som Stichten, men var litt tykkere, noe som skulle gjøre tauhåndtering enklere. Samtidig hadde Salewa videreutviklet sin brems med fjær, noe som forenklet både utmating og nedfiring.
Men alle kopier og forbedringer kunne ikke endre det faktum at om sikreren ikke holdt bremsehånden på tauet, så ville klatreren kunne falle i bakken. Et øyeblikks uoppmerksomhet altså – om klatrer falt ville tauet ville ruse ut. Dette er det dessverre for mange som har opplevd, og senest på Klatreverket i Oslo sist vinter. Sikrer var opptatt med å titte på et annet tau som var festet litt rart på veggen og klatrer, som hadde hvilt noen minutter på led, ca 10 meter over gulvet, hadde akkurat begynt å klatre igjen. Sikrer tenkte vel at ledsituasjonen ville vedvare noe lenger. Men klatrer falt umiddelbart og fallet kom så overraskende på sikrer at han mistet tauet. Lyden av tau som ruser ut var ikke til å ta feil av. Menneskekroppen som klasker i bakken like så. Uten å holde i tauet med låsehånda går det altså galt. Klatrer ble liggende noen minutter, kraftig forslått, før han kunne reise seg. Om han hadde landet på steingrunn ute ville nok fallet hatt fatale konsekvenser.
Det var ikke før på tidlig 90-tallet at det kom en løsning; Petzl Grigri, som låser «automatisk». Også her i anførselstegn fordi det understrekes at man aldri skal slippe bremsegrepet. Alle mekanismer kan feile.
Grigri har så og si hatt monopol. Alternativer finnes, men de har bare en mindre markedsandel. Sticht-aktige taubremser har siden vært brukt parallelt med Grigri, spesielt i fjellet, men også mye innendørs. Klatrekurs har som regel blitt holdt med slike taubremser, for å lære unge håpefulle ekte sikringsteknikk. Men med samme faremoment; slipper sikrer tauet og klatrer faller eller henger i tauet, så er det boms i bakken.
Det er ikke før de siste årene at taubremser uten bevegelige deler, som låser «automatisk», har kommet på markedet. Sikkerhetskomiteen i Klatreforbundet kaller disse bremsene for «geometrisk assisterende taubremser». Også Forbundet er tydelige på at disse bremsene ikke er automatisk låsende, med samme ovennevnte grunn; alltid holde bremsehånda på tauet. Hvilken type taubrems du bør velge kan du lese mer om her!
«Men alle kopier og forbedringer kunne ikke endre det faktum at om man ikke holdt bremsehånden på tauet, så ville klatreren kunne falle i bakken.»
Mekanismen er relativt lik på variantene i denne testen; når tauet trekkes ut, eller ruser ut, trekkes en del av bremsen mot tauet og klemmer det fast mot karabinen, slik at det stoppes. For å løsne tauet må bremsen trekkes bort fra låseområdet. Dette gjøres som regel med tommelen. Når man skal gi ut tau på led, trekkes bremsen tilbake fra klemområdet. Som for Grigri får man da ikke anledning til å mate tau ut med bremsehånda, og det kan ta noe tid å bli vant til håndteringen. Men vinningen overgår langt spinningen.
Vi vil anbefale alle å bytte fra klassiske taubremser til geometrisk assisterende bremser. Dette vil kunne demme opp for de aller fleste ulykker som skyldes at sikrer glipper tauet med bremsehånda.
Vi mener at de geometrisk assisterende bremsene også kan erstatte de langt dyrere assisterende bremsene. Begge krever trening i å bruke, og da kan man like gjerne lære seg de førstnevnte, som både er langt lettere og mye billigere. Dessuten er de symmetriske, slik at venstrehendte vil kunne bruke de likedan som høyrehendte.
Så hvilken type skal man velge?
De fleste produsenter har sine varianter for enkelttau og noen for dobbelttau. Vi har tatt målet av oss å kåre den beste av de mest brukte utgavene for enkelttau. Det er ikke helt enkelt, siden alle bremsene fungerer på stort sett samme måte. Her er uansett våre vurderinger.
