Jeg skulle ønske jeg kunne la meg inspirere til selv å gripe fatt i treningsdagboka og Excel-arket, og sette i gang med en lignende plan. I stedet synker jeg lenger ned i sofaen og mister motet litt, fordi jeg ikke gidder. Jeg bytter opplegg etter fire dager, før jeg glemmer hva det var jeg skulle gjøre. Det kommer liksom alltid noe i veien.
Jeg blir akutt rammet av latskap når jeg ankommer craget, eller jeg blir revet med og klatrer alt for hardt på de dagene som skulle vært hviledager. Jeg har ikke helt styring på om jeg er i en utholdenhets-periode eller en styrketrenings-periode, og plutselig er det fint vær og noen spør om jeg vil bli med til Lier. Da ryker campus-økten ganske kjapt.
Så, dette er ment som en oppmuntring til de av dere som ikke følger stramme opplegg og skriver treningsdagbok. Jeg tror det finnes håp. Det tar nok lengre tid, men sånn får det bare være. Dette er definitivt ikke raskeste vei til å bli en bedre eller sterkere klatrer. Men min påstand er at når man ikke er sterk nok til å gå det man vil, så finnes det likevel en mulighet for å komme seg opp harde ting. Man kan kompensere (litt) med å være smart, eller bare veldig sta, på grensen til manisk.
Det er essensielt at man ikke har noe som helst respekt for rutas grad eller rykte. Man må også tåle å henge på pinnestramt topptau, økt etter økt, selv om det vrimler av sterkinger på bakken.
Så: hvordan griper man an en rute som i utgangspunktet er altfor hard? Bryter den ned i sekvenser og flytt. Og selv om jeg har lest i Klatrebibelen at man bør begynne med de hardeste flyttene, cruxet på ruta, for å finne ut om man i det hele tatt har noe der oppe å gjøre, så har jeg selv gått for en annen taktikk.
Cruxet får vente, den tid den sorg, jeg begynner med å i det hele tatt finne ut om det er noen flytt jeg klarer på ruta. Og hvis jeg blir gira, og syns det er gøy, så finnes det i prinsippet ingen grenser for hvor lenge jeg lete rundt på veggen med lykt og lupe etter fottak eller alternative sekvenser. For det bringer oss over på neste tips: hvordan forholde seg til etablert beta?
Ofte finnes det en, kanskje to, måter det er vanlig å løse de hardeste sekvensene på. Av og til finnes det video, eller noen på bakken som kan beskrive det i detalj. Og selv om du selvsagt må teste det, og det i de fleste tilfeller er den smarteste løsningen, kan jeg avsløre at det er lite som er så tilfredsstillende som å finne sin egen beta. Det som funker for deg, men ikke noen andre. Det føles litt som å lure ruta. Det er det som er så fint med beta: det er individuelt, og hvis man har noen ess i ermet, kan man plutselig outsmarte både ruta og graden.
Er du god til å jamme? Vær så god, en hemmelig hvil. Er du myk? Vips, en liten spagat midt i veggen var det ingen andre som hadde tenkt på. Hvis du har mindre – eller større – fingre enn normalen kan takene oppleves annerledes. Kanskje er du sterk i leggmusklene fordi du spilte fotball som ung, og du klarer å dra med tåa på et tak alle andre bare står rett ned på. Eller så lønner det seg endelig å være litt lavere, fordi du kan gjøre en fot-hånd match de andre bare kan glemme.
Så er det hovedutfordringen, for deg som ikke er sterk nok, men skamløs og proppfull av en selvtillit du kanskje egentlig ikke bør ha. Når skal man gi opp? Hvor mange ganger kan man prøve på et flytt før man lander på at det rett og slett ikke går? Jeg har gitt opp på mange ruter i mitt liv, fordi flyttet ikke går. Men jeg har ikke gitt opp for alltid – jeg skal nok tilbake en vakker dag.
La meg fortelle om Anders, som prøver på en rute på en hylle litt sør for Oslo. Det er et flytt, som han prøvde på i november (og klarte), og som han prøver på fortsatt (og klarer) – men forskjellen ligger i de gangene det kjennes annerledes ut enn da han gikk det første gang. I et halvt år har han gjort det samme flyttet, på nytt og på nytt, men med mer eller mindre margin. Hvis han gjør det med god margin drar han jublende hjem fra craget, etter enn vellykket økt, og har klatret omtrent to meter på to timer.
Treningsplaner og -opplegg er basert på forskning, empiri og erfaring, og er den beste og mest naturlige måten å utvikle seg om idrettsutøver. Vil du avansere i gradene, så må du trene. Men! Det finnes også et tynt håp, selv om du sluntrer unna periodiseringen. Dra skamløs ut i våren og prøv på en litt for hard rute.
Misforstå meg ikke: jeg trener mye. Jeg tar pull-ups til den store gullmedalje, og jeg kan få et plutselig innfall som tar meg ut på bratte motbakke-intervaller. Jeg har lasta ned appen Six-pack in 30 days (selv om sixpacken lar vente på seg. Til appens forsvar: jeg har fortsatt ikke runda de 30 dagene. Som om jeg venter at det skal skje et mirakel på dag 29).
Men det er ikke noe system i treninga mi, ingen plan.
