På et øyeblikk er det gjort. Det skjer så fort. Jeg er i ferd med å lede opp dagens oppvarmingsrute på Løkenhavna i Bærum. Ruta har en mannsbred hylle omkring seks meter opp, men jeg har god margin på graden, og legger ikke så mye vekt på det. Men rett ved tredjebolten kommer jeg ut av balanse.

Fingrene griper etter en liten kant, men glipper av, og jeg faller. Skal ikke tauet ta snart? Hylla som var fire, fem meter under meg, nærmer seg altfor raskt. Høyrefoten smeller hardt i steinen, før tauet endelig strammer seg, og jeg ender opp dinglende med en fot som ikke ser lovende ut.