Med muligheter for lange fall og plutselige møter med nærgående steinmasser, ligger forholdene godt til rette for bruddskader i klatring. Den akutte behandlingen kan påvirke hvor fort man blir frisk, og hvor god funksjonen blir. Derfor bør man vite litt om hvordan man håndterer slike skader i klatreveggen. De som håper på to streker under svaret, vil som vanlig bli skuffet, men forhåpentligvis bli litt klokere.   

Området rundt ankelen er mest utsatt for brudd i klatring, fordi de fleste av oss vil bestrebe å lande med beina først når vi faller. Brudd oppstår ved at vi treffer ei hylle, eller slår inn i fjellveggen med føttene først. Dersom man derimot velger å ta i mot med ar-mene, åpner det seg muligheter for brudd i hånd, håndledd, eller underarm. Er fallet og energien stor nok, kan man pådra seg mer alvorlige brudd i de store rørknoklene i lår og overarm, eller i bek-kenet. Det er også mulighet for mindre alvorlige brudd i fingre og tær, for eksempel om man får en stein over foten, eller når føttene glipper på en fingerjam. Selv ved små brudd, vil det som regel være umulig å fortsette klatringen, og er man på langtur, er det en gyllen mulighet til å få satt kunnskapene om kameratredning ut i livet.

Før man begynner med kameratredning, er det imidlertid et par grep som bør tas. Det er for eksempel tiden for å finne frem de delvis pulveriserte paracetamoltablettene som har ligget i topplokket siden 2012. Andre typer smertestillende medisiner kan også brukes. Dessuten bør alle brudd stabiliseres. Det kan innebære alt fra en fatle, til en provisorisk spjelk. Her er det lov å være krea-tiv. Hensikten er å holde bruddet mest mulig i ro, for å redusere smerte, og hindre at det blir større feilstilling i bruddet under trans-port. Ved mindre feilstillinger, kan man godt stabilisere bruddet i feilstilling.