På et øyeblikk er det gjort. Det skjer så fort. Jeg er i ferd med å lede opp dagens oppvarmingsrute på Løkenhavna i Bærum. Ruta har en mannsbred hylle omkring seks meter opp, men jeg har god margin på graden, og legger ikke så mye vekt på det. Men rett ved tredjebolten kommer jeg ut av balanse. Fingrene griper etter en liten kant, men glipper av, og jeg faller. Skal ikke tauet ta snart? Hylla som var fire, fem meter under meg, nærmer seg altfor raskt. Høyrefoten smeller hardt i steinen, før tauet endelig strammer seg, og jeg ender opp dinglende med en fot som ikke ser lovende ut.

Mange tanker raser gjennom hodet. Ankelen er brukket, det er jeg i alle fall sikker på. Vantro, sjokk, sinne. Situasjonen kjennes ganske surrealistisk. Hva skjedde der, egentlig?

Vel nede på bakken er det klart at det ikke bare er brudd i foten, men et åpent brudd. En liten spile av blod – lik den tynne vannstrålen fra et lite hull i hageslangen – står ut fra siden av hælen. Bare å komme seg til sykehus. Med støtte fra sikreren og en klippestang som stokk får jeg hinket, hoppet, bakset og akt meg ned steinrøysa de to hundre meterne ned til bilen. En time og 17,5 mg morfin senere viser røntgenbildene at hælbeinet er fullstendig knust. Denne høsten blir annerledes enn planlagt.