På et øyeblikk er det gjort. Det skjer så fort. Jeg er i ferd med å lede opp dagens oppvarmingsrute på Løkenhavna i Bærum. Ruta har en mannsbred hylle omkring seks meter opp, men jeg har god margin på graden, og legger ikke så mye vekt på det. Men rett ved tredjebolten kommer jeg ut av balanse. Fingrene griper etter en liten kant, men glipper av, og jeg faller. Skal ikke tauet ta snart? Hylla som var fire, fem meter under meg, nærmer seg altfor raskt. Høyrefoten smeller hardt i steinen, før tauet endelig strammer seg, og jeg ender opp dinglende med en fot som ikke ser lovende ut.Mange tanker raser gjennom hodet. Ankelen er brukket, det er jeg i alle fall sikker på. Vantro, sjokk, sinne. Situasjonen kjennes ganske surrealistisk. Hva skjedde der, egentlig?Vel nede på bakken er det klart at det ikke bare er brudd i foten, men et åpent brudd. En liten spile av blod – lik den tynne vannstrålen fra et lite hull i hageslangen – står ut fra siden av hælen. Bare å komme seg til sykehus. Med støtte fra sikreren og en klippestang som stokk får jeg hinket, hoppet, bakset og akt meg ned steinrøysa de to hundre meterne ned til bilen. En time og 17,5 mg morfin senere viser røntgenbildene at hælbeinet er fullstendig knust. Denne høsten blir annerledes enn planlagt.Selv ligger jeg på Ullevål Sykehus og venter på at hevelsen skal gå ned, slik at kirurgene kan få operert den knuste hælen.Det finnes det to typer klatrere, fikk jeg høre en gang. De som har brukket ankelen – og de som skal. Klatring er som vi alle vet en risikosport, og når uhellet er ute, er det beina som oftest får støyten. Særlig i de tilfellene der ulykken er mer et hendelig uhell enn en livsfarlig situasjon. Det siste halvåret har det vært en liten bølge av slike hendelser, blant annet med to av landets beste klatrere involvert. Jeg er med andre ord i godt selskap.Mai i år var Martin Skaar Olslund på tur til Yosemite i USA. Martin er en ekstremt dreven og allsidig klatrer, med svært harde og teknisk krevende fjell- og isbestigninger av internasjonalt nivå på klatre-CVen. Denne dagen er han på den boltede ruta Father Time (8+) på 20-taulengder. Dette skal være grei skuring for Martin, men ganske høyt på femte taulengden brekker med ett taket han holder i. – Jeg kjente etter om et tak lengre nede var løst, men taket som brakk virket solid, sier Martin.Martin mister festet, og begynner å dels skli, dels falle ned svaet. Fallet blir til slutt 10-15 meter langt, og på veien har foten hans slått hardt borti et framspring. Smertene er heftige, men de amerikanske legene mener det ikke er snakk om brudd. Martin innser imidlertid selv at han er så skadet at han må komme seg hjem til Norge. På legevakta i Oslo får han konstatert et alvorlig hælbeinsbrudd – hælen er knust i 13 biter.Ikke mange ukene senere opplever Paula Voldner – en annen av våre desiderte toppklatrere de siste årene – noe av det samme under storveggsklatring på Kjerag. Ruta heter Skjoldet, og de 22 taulengdene er spekket med krevende klatring opp til grad 8. Den har imidlertid også lettere taulengder, og det er på et parti ganske tidlig i ruta, med klatring på bare 5-, at Paula helt uventet havner i trøbbel. Et stykke over siste sikring knekker håndtaket hun henger i, og sender henne nådeløst nedover svaet i et langt fall på rundt 10 meter. Sikringen holder, men i det tauet strammes, treffer foten fjellveggen på en dårlig måte, og med så stor kraft at leggbeinet blir revet ut av sener og ankelledd i et åpent, blødende sår.Likevel, når hendelsene blir såpass mange, er det interessant å prøve å lære noe av det som har skjedd og redusere sjansen for at det skjer igjen.Mens Martins sikrer kunne fire ham ned fra boltede ankere, ligger Paula skadet med store smerter på en liten hylle høyt oppe i den vertikale Kjerag-veggen. Sikreren gir henne førstehjelp, og får stanset de verste blødningene ved å forbinde stramt med en genser. Det haster med å komme seg ned og til sykehus, men å rappellere ned er for farlig, og i praksis ikke mulig. Når redningshelikopteret får problemer med å komme i posisjon, blir situasjonen dramatisk. Først etter åtte timer kommer klatrere fra Rogaland Alpine Redningsgruppe seg ned ovenfra til hylla hun ligger på. Paula blir lagt på båre og fløyet rett til Stavanger sykehus av et helikopter fra 330-skvadronen. Der opereres hun om natten, og blir transportert videre til et tre ukers opphold på Ullevål Universitetssykehus.– På lange ruter blir det en avveining om å sette mange og tette sikringer, men bruke mye tid, eller sette færre og komme seg raskere opp, sier Paula, og viser til det kjente utsagnet «speed is safety». Hun mener hun ikke kunne gjort så mye annerledes enn hun gjorde.Ole Landsverk er en ivrig og erfaren osloklatrer med Hauktjern som et av favorittfeltene. Tidlig i august er han på Hovedfeltet for å prøve å onsighte ruta Sandheten, en 35 meter lang åtter. Bare 3-4 meter under toppen, midt i en krevende sekvens, mister han grepet og faller. På en så lang rute og med mye tau ute, er det ikke rart at fallet blir på rundt ni meter. Mer overraskende er det at fallet ikke blir mykt og elastisk, men tvert imot hardt og kontant. Ole lander skjevt inn mot veggen og får en skikkelig smell i venstrefoten under landingen. Med isspray på foten, sikreren som støtte og klippestanga som stokk hinker han seg møysommelig den lange veien tilbake til parkeringsplassen og videre til legevakta. Der kan legene konstatere at talusbeinet i ankelleddet er knust, og må opereres. Nok en klatrer har blitt med i den verken eksklusive eller misunnelsesverdige «Vi som har brukket foten under klatring»-klubben.– Selv om det var mye tau ute til å dempe fallet, er det også litt taudrag der oppe i toppen av ruta. Det gjorde nok at jeg fikk en såpass hard landing, mener Ole.Selv ligger jeg på Ullevål Sykehus og venter på at hevelsen skal gå ned, slik at kirurgene kan få operert den knuste hælen. I nabosenga på firemannsrommet ligger Mjelva Ong. Han er nok en som har vært uheldig under klatring, nærmere bestemt innebuldring. Pussig nok havner han i en ulykke på Klatreverket i Oslo bare en time etter at jeg selv smeller i hylla på Løkenhavna. Etter å ha klatret til topps på et oppvarmingsbulder, slipper Mjelva seg kontrollert ned på tjukkasen under. Men i landingen skjer det noe helt galt. Mjelva treffer tjukkasmadrassen forkjært, og begge leggbeina brekker tvers av i et åpent brudd. Han blir fraktet med ambulanse til Ullevål, og operert samme dag. Han har ikke noen god forklaring på hvordan det kunne gå så ille, og mener han rett og slett har vært uheldig.Å klatre – på led og i buldring – innebærer rett og slett en viss sjanse for et uheldig fall. Selv om bruddskader i ankler og bein er kjipt som bare det – med komplisert kirurgi og lang rehabiliteringstid – blir konsekvensene tross alt sjelden større enn dette, så lenge ingen store feil er gjort. Likevel, når hendelsene blir såpass mange, er det interessant å prøve å lære noe av det som har skjedd og redusere sjansen for at det skjer igjen.Erfaring teller positivt, men statistikken drar oss litt ned igjen: «Før eller senere går det galt».Noen betraktninger fra disse ulykkeshendelsene Vi kan falle når som helst. Tak som brekker, menneskelig svikt og andre faktorer (f.eks. våte tak) kan få en hvilken som helst klatrer til å falle hvor som helst. Dette er verdt å merke seg – særlig når vi sikrer. Da må vi ta høyde for at et fall kan komme helt uventet, og følge klatreren med øynene så stor del av tiden som mulig. Helst hele tiden, men i hvert fall hver eneste gang klatrer befinner seg over siste mellomforankring. Og vi må ikke ha mer slakk ute enn absolutt nødvendig. Tredje bolt over bakken eller over en hylle er et spesielt kritisk punkt, der sikrer må være maks på hugget.Lett klatring gir ofte farligere fall. Det er fort gjort å glemme at klatringen kan være risikabel også når den oppleves som enkel. Jo lettere klatringen er, jo slakere er veggen, og jo flere utspring og formasjoner er det gjerne å slå seg på ved et fall. Sjansen for å falle er kanskje liten, men konsekvensene kan bli store. Som klatrere på led må vi altså ikke ta for lett på det selv om vi tenker at vi i utgangspunktet har full kontroll. Vi må sette sikringer selv om vi tenker at det egentlig ikke er nødvendig. Og vi må være konsentrerte, selv om vi føler at vi har all verdens overskudd.Ukontrollerte fall gir dårligere landing. De fleste gangene vi faller på led kjenner vi fallet komme, og rekker å innstille kroppen på det. Da blir landingen i tauet gjerne god, vi rekker å ta i mot med begge føttene og fjære med lårmusklene. Er fallet uventet, får vi ofte dårligere posisjon i lufta og tar veggen tilsvarende dårlig. Når fallet skjer som et rykk utover, for eksempel når taket vi holder i brekker, får vi i tillegg en pendel tilbake inn i veggen og enda hardere landing. Mange av ankelbruddene handler om plutselige, uventede fall som medfører et skjevt, hardt og vondt møte med veggen.Eksponeringstiden er en faktor. I risikoteori er eksponeringstid en av de viktige faktorene. Det er summen av tiden eller antall ganger vi eksponeres for risiko. Tusen timer med klatring vil gi større sannsynlighet for å at noe skjer enn hundre timer. Samtlige av klatrerne i hendelsene nevnt ovenfor er erfarne klatrere med bøttevis av klatretimer bak seg. Erfaring teller positivt, men statistikken drar oss litt ned igjen: «Før eller senere går det galt». Selvsagt – og heldigvis – ikke sant for alle, men eksponeringstid er et greit prinsipp å ha i bakhodet for å ikke ta lett på det.Ta med førstehjelpsutstyr. Et åpent brudd kan fort føre til farligere situasjoner enn det i utgangspunktet var, dersom vi ikke får stoppet blødningen. En god vane er å ha med en liten førstehjelpspakke i klatresekken, enten vi skal klatre storvegg eller på lokalcragget. Plutselig er uhellet ute, og da er det veldig greit å være forberedt med i alle fall et minimum av forbindingsutstyr, slik som bandasje/enkeltmannspakke, saks og teip. Ispose eller isspray er heller ikke dumt – bare spør noen som har måttet buksere seg gjennom ulendt terreng med brukket fot! På topp! Nettopp persa med 8a onsight – så skjer det utrolige; et plutselig fall på en 7-er her hjemme. Geir Evensen skriver bok om klatresikkerthet, men fikk smertelig oppleve hvor raskt det kan gå galt. Foto: Dag Hagen