I bandittenes fotspor

Problemet var egentlig at halvparten av bagasjen vår lå igjen på Gardermoen. Paula og Aleksej rakk flyet med et nødskrik, men bagasjen deres ble låst inn på flyplassen. Så tilbake til spørsmålet, «eh, yea we can manage». Korsikansk-amerikanske Tim var det som møtte oss på øya. Han hadde møtt enkelte av følget seks måneder tidligere i Yosemite. 

Første inntrykket av Bastia fra lufta var ikke det helt store, en litt flat havneby, men noen koller her og der. At det skulle være et klatremekka ville jeg tvilt litt på hvis du fortalte meg det i det vi kjørte nedover langs kysten mot Bavella. Bastia ligger nord på øya, Bavella på sin side ligger lenger sør og litt inn i landet. Kjøreturen tok snaue tre timer, og det lønner seg å ikke ha så hastverk – dette er den mest dødelige strekningen i hele Frankrike. Rådet er vel egentlig å holde tunga rett i munnen når du reiser med bil på øya, trange svinger og risikoelskende bilister kan garanteres. Etter hvert begynte vi å skimte fjell mot vest, også snø kunne bli observert på toppene lengst inn. Et landskap som forandret seg for hvert minutt man kjørte videre. Og det hele endte i passet inn i dalen Bavella. Dramatiske tagger av fjell omringet den svingete veien, frodige trær og busker, elver og stillhet. Selv med standarden vi har her i landet gjorde Korsika et stort inntrykk, en så vill natur med så mange nyanser og diversitet vet jeg ingen andre steder som har. Det var som å få dra på øya hvor Jurrasic Park ble spilt inn, bare uten dinosaurer, dessverre.

Les også: 50 ruter på en dag

Kulissene var satt, karakterene valgt, det var bare å la det hele begynne. Vi startet første dag med litt sportsklatring på et felt som var nyutviklet av Tim og noen av vennene hans. Klatringen i seg selv var grei, utsikten og omgivelsene var tre stjerners. Deretter bar det til campingplassen, det høyeste punktet veien går før den forsvinner ut av dalen. Det ligger en eksklusiv landsby der, hvor kun en viss familie får lov å bosette seg. Camping var heller ikke så populært, men vi snek oss til å slå opp teltene vi hadde med. Paula sitt var på Gardermoen, så hun sov ute. Vi fikk gleden av å  våkne til den upåklagelig utsikten, som hadde vært skjult av mørke da vi la oss. Morgenkaffen ble særdeles eksklusiv. 

Dag to ble enda bedre, Tim viste oss et nytt sportscrag ved navnet «3G», en bratt tjue minutters anmarsj tok oss opp til et lite crag dekket av kvalitetsruter. Paula sightet Tu cliques tu niques (7b) som oppvarming. Aleksej og Tellef teamet opp og startet med lange og utmerkete Sadomasoclimb (6c) før de fant hardere grader bortover craget. Østvendt og rimelig skjermet gjorde at mai-sola ikke plagde oss i veggen, men var tilstede litt lenger unna veggen for lunsj. Cragets grader går fra 6b+ til 8b, så det krever sin erfaring før man får utnytte av det. Personlig så jobbet jeg mye med psyken, fordi jeg ofte falt av der de andre kom opp, men hvis man ikke prøver går det i hvert fall ikke!

NIRVANA

Camping fant vi lavere i dalen denne dagen, og utrolig nok var det andre klatrere tilstede der. De første vi hadde møtt så langt, stedet virker som en skjult juvel. To italienere hadde tatt bilen i båten fra Roma og prøvde så mange bestigninger som de klarte før de måtte reise igjen. 

Tinderekken Aguilles de Bavella byr først og fremst på uttalte multipitcher, noe vi følte vi burde utnytte bedre. Siden de to første dagene hadde gått med til simpel sportsklatring var det på tide å finne fram flertaulengders-formen. Nok en gang hadde vi lagt igjen essensiellt utstyr på Gardermoen. Vi var et halvt rack og et sett med halvtau fattigere enn hva vi hadde planlagt. I bilen lå bare tre tau og et rack fordelt på seks. Midt i diskusjonen som foregikk rundt bålet den kvelden om hvordan vi skulle få logistikken til å gå opp dagen etter skjøt det ut av de espressoglade italienerne at de hadde et ekstra sett med halvtau vi kunne låne. Bellissimo! Konklusjon, vi blir to grupper, Tim, Sofie og Aleksej går en boltet klassiker, mens Paula, Tellef og meg selv skulle få sette eget utstyr på ruta Nirvana (7a). 

Alpin start har aldri helt vært min greie bortsett fra den som ble påtvunget i førstegangstjenesten. Men her på tur med rutte klatrere var det ytterst viktig at de hadde så lite som mulig å utsette på meg. Ergo, jeg skulle for pokker opp først. Jeg delte telt med Aleksej som ikke hadde så snevert tidskjema som oss, så idet klokka ringte sto jeg opp så lydløst som mulig, samtidig som jeg prikket han på skulderen og sa at liggeunderlaget nå var ledig, hvor tror du hans lå igjen? Deretter bar det ned til bilen hvor jeg satt på kaffen som var forberedt kvelden før. Jeg spiste også frokost, og da klokka var 06:15, 45 minutter etter vi hadde avtalt å stå opp, bestemte jeg meg for å gå å se hvordan det stod til med Paula og Tellef. De sov. «Feil med vekkerklokka», okey, den var grei, litt oppgitt måtte jeg fremstå, samtidig som jeg var overlykkelig for å være bedre forberedt enn dem for denne dagen. Det handlet om å ikke bli en som ikke sinket taulaget, og starten kunne ikke vært bedre for min del. De stressa på, hadde visst dårlig tid, men etter en kort stund var vi å finne i bilen for den ti minutter lange kjøreturen til stedet hvor stien begynte opp mot dagens mål. Sola ville være med, så den fargela fjellet i en mild oransjerød farge jeg ikke har sett andre steder.

Les også: Slik klatrer du teknisk

«Selv med standarden vi har her i landet gjorde Korsika et stort inntrykk, en så vill natur med så mange nyanser og diversitet vet jeg ingen andre steder som har.»

Etter tre kvarters anmarsj i tett terreng, ebbet stien ut i et glatt sva uten sikringmuligheter. Et øyeblikks desperat klyving kunne endt i en tidlig hjemtur hvis ikke Tellef hadde strukket opp hånda for å gi meg et ekstra fottak. Flaks er heldigvis lov. Sola skinte, temperaturen var god, ikke for varm, og ruta lå i le av vinden den dagen. Pistol-P (Paula, red. anm) ble rope gun de første tre taulengdene, deretter var planen at Tellef skulle ta de tre neste, før jeg fikk lov å lede den siste til toppen. Ruta hadde alt: offwith, riss, og først og fremst chimneys. En mer fysisk tur skal man lete lenge etter. Det var ikke fingerstyrke som hjalp oss oppover, det var hele kroppen. Min erfaring med chimneys var alvorlig begrenset, så det at pulsen skulle være så høy hele veien hadde ikke jeg kalkulert med. Men det ga seg ikke, og ikke gjorde det noe heller, ville man hvile kunne man på de fleste steder bare kile fast kroppen i sprekkene. De tre første taulengdene var vedvarende fysiske (6b, 6b, 6c). Deretter kom vi på en liten hylle som egnet seg godt for en matbit, men følget mitt var ikke enig, her var det bare tiden og veien. Jeg angret sekundet jeg hadde spurt om det ble lunsj nå. «Du kan spise mens du venter på din tur – tar du og sikrer nå?» Strengt, men lærerikt var det jeg tenkte, ikke sink taulaget! Nei, mat skal vi jammen ikke ha, hvem trenger det? Inntrykket fra boka til Alf B. Bryn, Tinder og Banditter lever i beste ånd på den franske øya. Det uberørte, ville, dramatiske og kompromissløse er noe man puster på stedet, uten mobildekning blir også frihet et ord som kan bli med i beskrivelsen.

Men ingen tid til refleksjoner, Tellef skal på cruxlengden som er en offwith opp til neste anker. Vi hadde vel akkurat med nok store kammer til å få det hele gjennomført. Både Paula og jeg så på hverandre og forberedte oss på et mulig fall, men så gikk en heseblesende Tellef lengden med stil. Jeg gikk for det meste som toer, og dro da nytte av de sosiale standplassene mesteparten av veien. Så jeg lærte at jeg måtte bare spise på egenhånd, noe som egentlig er veldig lett. Ruta ga seg ikke noen gang og var en kamp fra start til slutt, kan anbefales på det sterkeste. Granitten på øya bærer preg av erosjon fra saltvannsvinder og skaper stilige formasjoner som er perfekt for klatring og helt annerledes enn de fleste andre steder. Siste lengde fikk jeg æren av å spasere – enkel klatring, men stolt var jeg som ropte sikring klar da bestigningen var nådd. Og tro det eller ei, vi hadde ti minutter til å spise en kjeks og nyte utsikten på toppen. Smått trøblete var det å finne rappell-ankeret, men Tellef kom oss til unnsetning og til slutt var vi alle på vei ned.

Les også: Skottlands fineste 7B

«Tinderekken Aguilles de Bavella byr først og fremst på uttalte multipitcher, noe vi følte vi burde utnytte bedre.»

Nå er det jo et ordtak som heter at man ikke er oppe før man er nede, og det stemte jammen denne dagen også. De mange sprekkene på vei oppover gapte etter tauet vårt i det vi trakk ned til neste rappell. Det hele gikk smertefritt helt til vi sto på det siste ankeret vi skulle rappellere til innsteget fra. Vi var rimelig slitne, men ved godt mot, helt til tauet satt fast. Vi ergret oss litt før vi alle tre bestemte oss for å dra sammen, og jommen løsnet det ikke. Et ansiktuttrykk som sier mer euforia har jeg aldri sett – Tellef hadde uten tvil verdens lykkeligste uttrykk i akkurat det øyeblikket, ingen over og ingen ved siden. Det var et halvt sekunds magi, før tauet satt fast igjen. Denne gangen hjalp det ikke å dra. Stein, saks, papir, Paula i chimney må gå. Hun rydda opp og vi kom oss ned, en drøy time senere var vi i bilen og så opp på fjellet vi hadde lekt med den dagen, takk for oss!

Resten av oppholdet ble dessverre preget av regn, mai kan være en litt usikker værtid på øya. Et par dager var vi tvunget til å finne litt sightseeing på øya. En tur gikk til Cap som ligger litt nord for Bastia, her finnes ikke kritthvite strender, men sorte stein som gjør det helt unikt. Et bad i Middelhavet ble unnagjort før vi kjørte tilbake igjen.

«Portu var ikke en del av noen plan, men som Alf B. Bryn sier, planlegg godt, men kan du ikke improvisere går det ikke bra.»

KLATREEVENTYR

Paula og jeg bestemte oss for at stedet var perfekt for eventyr, og tenkte vi skulle prøve å ta med noen mindre erfarne klatrere ved neste tur. Fire måneder senere landet vi nok en gang i Bastia, 22. september stod det i kalenderen og vi hadde en uke med forberedelser før vi skulle henge med seks ivrige mennesker i en uke for å klatre. Selv om opplevelsene fra Bavella og omegn hadde gitt mersmak var det vestkysten av øya vi bestemte oss for å prøve ut denne gangen. Jeg hadde jo da god erfaring om hvordan det føltes å være ny på tur, så dette skulle benyttes til vår fordel. 

For å komme seg til hovedstaden Ajaccio, må man kjøre cirka tre timer i svingete terreng. Hadde man kjørt som ravnen flyr ville det gått fort, men vi har ikke vinger. I tillegg ville vi finne fram til crag som passet for folk flest. Sommeren i Norge hadde vært rekordvarm, og det virket som samme værgud bodde på Korsika også. Vi startet med å kjøre inn til den gamle hovedstaden Corte, en liten by midt i landet som blant annet huser øyas eneste universitet. Historien til øya er et kapittel i seg selv. Fra bandittskildringene til Alf B. Bryn (Tinder og banditter, red. anm.) får man kun et glimt av hvordan øya har vært en slags kasteball mellom nasjoner og stater opp igjennom årene. Det som kan sies er at det fortsatt sitter – Korsikanere er tydelig selvstendige, de små landsbyene har ikke noe imot besøk, men de bryr seg heller ikke særlig om gjestene. Her er det litt hver mann for seg selv-følelse. 9500 år er det eldste funnet av tegn til mennesker. Historien er lang og interessant, men kanskje den morsomste epoken får vi av den tyske baronen og eventyreren Carl von Neuhof. Etter å ha ankommet øya likte han den svært godt. Så i 1735 erklærte han Korsika til et selvstendig kongedømme, som han selvfølgelig selv var konge over. Et lystig påfunn som både kan klassifiseres som modig og arrogant. Han må ha likt øya like godt som vi gjorde. Dessverre hadde ikke vi pågangsmotet til å erklære oss som konge eller dronning på vår ferd. Kanskje var det like greit, den tyske eventyreren måtte gi seg etter åtte måneder, da staten Genova yppet seg, og det var merkelig nok lav oppslutning blant befolkningen når det kom til militærverving for Kong Neuhof.

Bilen vår gjorde sitt første stopp i Restonica-dalen som går inn ved Corte. Dalen var særs frodig og har en fin elv som passet ypperlig for bading. Varmestokken stod godt over 20, så klatring ble ikke første prioritet. Veien oppover dalen slynger seg forbi crag etter crag. Her finnes klatring i både skygge og sol, og graderinger fra stige til glassvegg. Absolutt verdt å ta turen hit. Camping er dessverre litt vanskeligere. Man må enten leie teltplass cirka midt i dalen eller velge et av hotellene som så fine ut, og kostet deretter. Vi valgte ingen, heller et forsøk på å kjøre videre og finne et sted hvor teltet kunne stå i fred og ro. Det endte med et hotell på tettstedet 

CALACUCCIA

Calacuccia er ikke et sentrum for klatring, men du omringes av høye fjell. Nabodalen som heter Asco, huser øyas høyeste, Monte Cinto, med sine 2706 moh. Altså høyere en hva vi kan skryte av i moderlandet. Veien ned mot Middelhavet fra Calacuccia er svingete, frodig, med fjell som stuper nedover på hver side. Denne dalen er spektakulær som alle de andre på øya.

Les også: Den moderne klippefestningen

VESTKYSTEN

Ajaccio-området er litt mer befolket og levende enn resten av delene vi har besøkt. Byen ligger innerst i en bukt, med strand og veier. Trange gater med hyggelige restauranter til lave priser i forhold til de fleste spiserier i Oslo. Sesongen slutter 31. september, og det ble tydelig færre alternativer for restauranter etter denne perioden. Men været var like varmt, rundt 20 grader og strålende sol skulle prege vårt opphold. 

Klatringen rundt Ajaccio er varierende, på formasjonsrik granitt som skaper spektakulære klatreopplevelser. På de fleste cragene finnes det klatring i hele gradsspekteret, så man trenger ikke klatre 7’ere for å ha det gøy. Vil du klatre vanskeligere så kanskje østsida av øya har mer å tilby. Vi besøkte U Rupione, et crag med grader 4-6 som er lett tilgjengelig og en fin intro til steinen på Korsika, videre har du La Terre Sacrèe, A Reta og Saint Antoine som alle er verdt turen. Disse tre finner du ved å kjøre ut på en utstikker mot vest fra Ajaccio, og sjøen er nærme nok til at et bad kan nytes etter klatring. Teltet vårt fant en liten gressflekk ved A Reta hvor Middelhavet ble vår nærmeste nabo. Reisefølget vi skulle få besøk av hadde en uke til disposisjon, og vi ville ikke dra tilbake til samme sted en dag. Prosjektering var dermed uaktuelt, så her fikk du sende eller prøve noe annet. Det er masse klatring å ta av, og få folk som benytter seg av tilbudet, så det å skape opplevelser på denne øya er enkelt.

«Et øyeblikks desperat klyving kunne endt i en tidlig hjemtur hvis ikke Tellef hadde strukket opp hånda for å gi meg et ekstra fottak.»

Litt innover i landet ligger det også tre områder vi besøkte. A Richjusa har mange crag, relativt kort gangavstand (max 20 minutter) mellom hvert, og det hele skjer omringet av fjell som rager over. Parkeringen er ved en elv som er perfekt å bade i, stedet vrimler av kastanjetrær og dermed kastanjenøtter, som forøvrig virker som har skapt en slags nasjonalrett på øya. Grillede, stekte, kastansjekaker og kastanjefestivaler – de kom i alle former. Et idyllisk sted som anbefales sterkt! Graderingene har noe for alle, også her var tilbakemeldingene om kvaliteten på veggen upåklagelig. Vi utforsket for det meste den nærmeste klatringen, men her er det muligheter for å tilbringe mange dager med ny klatring hver dag. 

Lenger øst fra Ajaccio ligger det en liten fjellpassasje med navnet Monte Latu, som det tok en snau time å kjøre til fra huset vi leide rett utenfor Ajaccio. Veggen er noe for seg selv, personlig kalte jeg den for et spøkelsescrag, grunnet den spesielle fargen i de hullete veggene. Det minnet om et sunket skip med hull, bare at det var en fjellvegg i stedet. Craget består av ruter fra 4-6c og byr lett på et par dagers moro hvis man også hiver seg på multipitchene som er boltet helt til toppen. Fantastisk utsikt og sol kun fra 12 og utover gjorde dette craget til klatrbart selv i de varme oktoberukene vi var der. Det er fint å telte der hvis man klarer å ikke bli oppdaget. 

Det tredje fjellet vi besøkte var Col de la Tana. Her fantes det multipitcher for alle, fra grad 4-6b, og alle kunne komme seg til toppen hvor Bavella kunne skimtes i den ene horisonten og Middelhavet i den andre. Rutene her er oppdatert siden føreren ble skrevet, så ta en kikk på Vertical Life-appen for den beste infoen. Denne appen er også å anbefale for resten av øya, godt oppdatert med gode beskrivelser av parkering og stier.

PORTU

Øya fortsatte å gi – det var enda en juvel vi skulle oppdage på turen vår. Dag tre i rekognoseringsuka var vi på Barbicaghja som er et fint crag rett ved Ajaccio. Klatringen er kul og varierende, inkludert en stilig 7b for de som ville bryne seg på den slags. Sydvendt, 20 grader og lite vind gjorde derimot det hele til en dårlig destinasjon. Vi måtte tenke nytt, finne skygge. Vi bladde og bladde i føreren helt til vi ble enige om at Portu så bra ut, problemet var bare at det lå 2,5 time kjøring unna. Så langt hadde jo bilturene vært kule, så hvorfor ikke prøve en til. Og sannelig, lite visste vi at Gulf of Porto lå på UNESCO sin verdensarvliste. Men for et sted! Veien slynger seg smalt gjennom og rundt stupbratte vegger som fikk passasjersetet til å utbryte «det er jo helt Ringenes herre-stemning her!». Om det var! De ti minuttene vi kjørte der ble vi overrasket over hva som var rundt hver eneste sving, og forsterket ytterligere følelsen for underet Korsika. Det blir brukt særdeles mange superlativer i denne teksten. Personlig digger jeg ikke det, men på denne jordflekken i Middelhavet hører de godt hjemme. Craget ligger på stranda, med skygge mesteparten av dagen og grader fra 5-7. Blir det for varmt så er det bare å bade i det grønne havet som bølgene nærmest skylte over tærne til sikreren. Portu var ikke en del av noen plan, men som Alf B. Bryn sier, planlegg godt, men kan du ikke improvisere går det ikke bra.

Opplegget og våre nye turkamerater fungerte optimalt, øya leverte den viktigste ingrediensen og det er en luksus at planeten huser et slikt paradis. Unik klatring, fire forskjellige steintyper, og nærmest folketomt på cragene gjør det hele litt utrolig. Klatringen beskrevet i denne teksten kan ikke regnes som dekkende for hva resten av øya har å by på. Uansett nivå så er dette en destinasjon for deg. 2018 bød på direkteflyvninger fra Oslo-Bastia, 2019 finnes dessverre ikke denne muligheten lenger. Så minst en mellomlanding og litt mere reisetid må ventes. Billeie er rimelig på øya, men kjør forsiktig. April-mai og september-oktober er gode måneder for et opphold.

Les også: Stor klatreskotest

Interessert i andre klatrereiser? Les også reportasjen: Buldring på Kos