Over Strandåtind, på Kjerringøy like utenfor Bodø, våknet solen til liv i 10-tiden og bikket ned i havet kun fire timer senere. Anmarsjskoene var for lengst lagret i boden og byttet ut med stegjern og ski, men novembersola ville det plutselig annerledes. Vi var fire lykkelige kropper – ivrige på å kjenne luft under vingene etter en mildt sagt begredelig høst.
Les også: Stor test av klatrebukser
Med sine 862 meter er ikke Strandåtinden akkurat ekvivalenten til en topp i de sveitsiske alper. Dog kan den by på litt fin klyving, samt et crux på 5- og er dermed noe mer enn en vanlig spasertur. Normalveien er beskrevet som mer luftig og spektakulær enn den kjente og kjære Store Austabotntindtraversen, og den er garantert mindre besøkt. Pioneren Carl Hall forsøkte seg allerede i 1889, men ble stoppet av hammeren, som senere fikk hans navn. Det måtte gå ytterligere et kvart århundre før Schjeldrup, Jentoft og Rubenson fikk blod på tann og gikk hele traversen fra vest mot øst, som førstebestigere.
NORDVEGGEN. Flere etablerte trad-ruter her, som man kan finne i føreren for Bodø på nett. Foto: Tarjei Dahl Svendsen
Kvelden forut for vårt lille eventyr gikk med til å organisere ferge fra Festvåg til Misten, med avreise 07:00 neste dag. I vårt nystiftede taulag fantes varierende grad av klatreerfaring, men med en viktig fellesnevner. Vi var gira! Gira på å skjenke Nord-Norsk granitt til våre sarte hender, som alt hadde vendt seg til plastikk på innendørsvegger. To av oss hadde kommet kjørende fra Vesterålen samme dag. De resterende to var utrustet med egen bopel i Bodø, og hadde intet annet valg enn å slenge seg med, da «vesterålingene» plutselig trappet opp på døra og ville leke.
Les også: Hvilken karabin velger du?
18. november. Kaffetørste satt vi i bilen klokka 06:00, og frokosten ble fortært på ferga. Anmarsjen ble gjort unna på tydelig sti fra Låter opp til Låtervatnet. Her fortsatte vi mot sør og etter kort tid stod vi ansikt til ansikt med den loddrette nordveggen av fjellet. Her er det etablert flere ruter med grad 7-8 som strekker seg vertikalt mot toppen. Synet fra dalbunnen var fryktinngytende og Schjeldrup beskrev det treffende:
«Vi hadde som sagt ventet at erobre en gammel, romantisk borg. Isteeden stod vi nu haandfaldne foran en moderne klippefæstning, hvor stasen var fjernet og alt gjort rede til kamp.»
Det var vindstille. Himmelen var fylt med farger. Målet var å rekke soloppgangen oppe på ryggen. Fjellet viste seg å være til-dels isbelagt, hvilket resulterte i at vi snart var innbundet i tauet. Det som sommerstid er en luftig spasertur ble med dette litt mer spennende. Å gå hele ryggen løpende tar tid – jammen flaks vi ikke hadde booket tidlig ferge hjem. Forventningen om lysshow på ryggen, skuffet ikke! Halvt ekstatiske fór vi videre – klokka tikket. Første halvdel der oppe i det luftige landskapet bestod av litt klyving, litt traversering og tre rappeller. Etter disse befant vi oss i skaret hvor Carl Hall snudde i 1989, og Halls hammer stod for tur.
Les også: En italiensk familiehistorie
RETUR: Tarjei Dahl Svendsen og Marius Birkeland Mo på vei ned rappell nr 5 av totalt 7. Foto: Jarl Gåsvær
Vi gløttet opp på hammeren med sine mange riss. Helt til høyre finnes et fingerriss gradert 6-, men dette fremstod mer innbydende da vi klatret det sommerstid, for fire måneder siden. En rask avstem-ming gjorde at valget falt på å gå i historiske klatrespor via 1910-ruta. Cruxet her var gradert til 5- og opplevdes derfor veldig trygt, selv på det glatte føret.
Les også: Klatring i Kristiansund
Videre klyver man enkelt til neste og siste hammer. Her gjelder det å sette en liten kamkile ute til høyre, i et forsøk på å unngå bakke-fall, og deretter er neste sikring i standplass. Tynnsikra, men enkel klatring. Videre bar det i raskt tempo til toppen. Turens mest intense øyeblikk fikk vi da en i følget gled på isen og fór i en heller ugunstig retning – nedover mot kanten. Å gå hele ryggen løpende viste seg å være dagens sjakktrekk og hendelsen resulterte kun i en hullete Norrøna-bukse, som uansett var alt for ny og sprek i fargene! Vel oppe fikk vi sagt farvel til solen, mens vi drakk en etterlengtet kopp kaffe. Fire gjenstående rappeller gjorde dog at vi raskt travet videre – målet var å unngå å si hei til månen før vi satt i bilen nede ved Låter.
KOMPAKT SAK: Soloppgang/solnedgang over Stråndåtind. Foto: Jarl Gåsvær
Rappeller på Strandåtind er det mange av, og avhengig av ferdigheter og mot, så må man regne med 5-7 i antallet. To 60-meters halvtau er å foretrekke, da flere av rappellene krever hele lengden. Vi minnet hverandre på at det ofte er fra toppen og ned at uhell skjer. Alle var skjerpet, mens vi firet oss ned i skumringen. Schjeldrup og co klatret faktisk opp Strandåtinden den samme veien vi nå var på vei ned. Dette 10 dager etter førstebestigningen og akkompagnert av selveste Slingsby. Fjellet her er dog tildels råttent, fuktig og mørkt, og fremstår derfor lite fristende å klatre opp. De gamle gutta var tøffe!
Etter totalt 10 timer på tur vendte vi nesen hjemover, noen med en lengre kjøretur enn andre. Vesterålingene endte opp med å kjøre hele natten for å rekke jobb dagen etter, men det er Strandåtinden, «den moderne klippefæstningen», verdt!
Les også: Norges Yosemite
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:
