Elva Elben har sine kilder i Böhmen, nord i Tsjekkia.
Derfra flyter den inn i Tyskland, forbi storbyen Dresden
og gjennom delstaten Sachsen på sin vei nordvestover
mot Nordsjøen. Ved den mest særpregete delen av Elbedalen og i et av Sachsens vakreste landskap ligger Elbesandsteinsklippene mellom byen Pirna og grensa
mot Tsjekkia – et område kalt «Sachsens Sveits». Her har Elben med sideelver arbeidet seg ned i løsere sandsteinslag overlagret av mer motstandsdyktige lag, og på den måten etterlatt et labyrintisk byggverk av opp til hundre meter høye, loddrette sandsteinsvegger og frittstående tårn over et område på flere hundre kvadratkilometer.Dette egenartete og naturskjønne området har gjennom tidene fasinert mennesker, fra både nært og fjernt. Tidlig på 1800-tallet, i kunst- og kulturperioden kalt romantikken, lot tegnere og malere seg inspirere av det romantiske og delvis ville landskapet. Blant disse var den norske maleren Johan Christian Clausen Dahl (bedre kjent som J. C. Dahl). Han regnes som den første nordmann på europeisk nivå innen malerkunsten, og han ble professor ved kunstakademiet i Dresden i 1824. Nasjonalgalleriet i Oslo viser permanent flere av hans storslåtte nasjonalromantiske bilder fra Norge.Kunstnere var ikke de eneste som ble bergtatt. Romantikkens ideer og verdier påvirket flere. I siste halvdel av 1700-tallet ble en del tårn som krevde noe klyving besteget «fordi de er der» og som et manndomsbevis. Men det var først midt på 1800-tallet at tårnbestigning og klippeklatring ble en aktivitet i seg selv. Sächsischer Bergsteigerbund regner året 1864 som klatresportens begynnelse. Da ble
det 80 meter høye, frittstående, massive tårnet Falkenstein besteget via en rute som i dag kalles Turnerweg etter de fire Schandauer-turnerne som først klatret til topps. De brukte alle tilgjengelige hjelpemidler som tau, stiger og trestokker
i sin bestigning av klippen. Ti år senere ble det 40 meter høye tårnet Mönch ved landsbyen Rathen klatret via Südostweg uten tekniske hjelpemidler. Året etter ble det like høye tårnet Talwächter på andre siden av dalen besteget via Uferweg med hjelp av stegjern! De tre nevnte rutene er i dag gradert III (norsk 3 til 4). 1978: Bernd Arnold borer andre bolt på led på førstebestigningen av Schwarz und Weiss (IXb), Teufelsturm, Schmilka. Foto: Arkiv Arnold. I tiårene som fulgte ble flere og flere gradvis vanskeligere tårn besteget via gradvis vanskeligere ruter i en både imponerende og til dels skremmende stil. Fram til i dag
er det etablert rundt 20.000 ruter på vel 1100 tårn, med vanskelighetsgradering opp til norsk grad 9. Det som
først og fremst skiller dette enorme klatreområdet fra alle andre (bortsett fra liknende sandsteinsklatring i nabolandet Tsjekkia), og som gjør det spesielt interessant, er dets klatrehistoriske og klatrekulturelle utvikling gjennom 150 år. I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om denne relativt ukjente, men desto mer fasinerende utviklingen, samtidig som vi vil presentere et fantastisk flott klatreområde langt utenom det vanlige.Friklatringens vuggeElbsandsteinsklatringen og tårnbestigning sist på 1800-tallet sprang ut av det lokale miljøet og mandig prestasjonsbehov, men var svært inspirert av høyfjellsklatring og tindesbetigning i Alpene. Aktiviteten tjente i betydelig grad som trening til alpin klatring, noe som forklarer den søkte bruken av isøks og stegjern. Her og der kan man
i dag se permanente spor etter deres bruk. Tydeligst er
en mengde håndtak og fottrinn hugget ut i den myke sandsteinen på unødvendige så vel som forståelige steder. Bruken av slike kunstige hjelpemidler skulle imidlertid gradvis fases ut fra rundt århundreskiftet, og etter hvert bli forbudt. Friklatring som egen aktivitet og ideologi skulle i stedet vokse fram.Fra 1890 begynte en systematisk bestigning av markante topper, ledet av pioneren Oscar Schuster (1873-1917) og hans vennekrets. Den sosiale dimensjon har alltid stått sterkt i Elbsandsteinsklatringens historie. Det kan nok behovet for gode sikrere og understøttere (som man klatret på!) være med på å forklare. Mer om det etter hvert. Selv om også Schuster først betraktet Elbsandsteinen som treningsfelt for høyfjellsklatring, uttrykte han skriftlig som muntlig klippeklatrings egenverdi. Han var den første tilå innføre lette tøysko med hampsåle til erstatning for de mindre egnete spikerstøvlene. Det muliggjorde friksjonssteg og utvidet dermed klatremulighetene, spesielt for kaminklatring og for svaklatring opp på toppen av avrundete tårn.På 1880-90-tallet ble de første bergsport- og klatreklubbene dannet, og det ble i årene som fulgte flere titalls lokale klatreklubber i området. I 1911 eksisterte visstnok 65 klubber, hver med minst 20 medlemmer. Skillet mellom ulike klippeaktiviteter var ikke strengt. Mange topper krevde bare litt klyving, men de etter hvert gjenstående toppene krevde stadig mer og vanskeligere klatring. Bruk av tekniske hjelpemidler var utbredt, men ble etter hvert omstridt og kritisert. FØRSTEBESTIGNINGSUTSTYR: Bly, ringbolt og diverse bor. Foto Dag Kolsrud I løpet av det første tiåret på 1900-tallet utkrystalliserte friklatring seg som den rette form for klippeklatring (se egen boks om klatreregler). Friklatring og lengre ruter stilte krav til bedre sikring enn bare å legge tauet bak blokker/nabber eller å tre det gjennom gjennom hull/sandur. I 1905 ble den første borebolten for sikring plassert på Alter Weg (VI, dvs norsk 5) på Grosse Wehlturm i Rathen av førstebestigerne Rudolf Fehrmann og Oliver Perry-Smith, de to ledende klatrerne på den tiden. Ringbolten var trolig hentet eller tilpasset fra feste- og sikringsteknikker for rekkverk og master i det samme terrenget. I begynnelsen ble bolten brukt som fast standplassforankring. Bolten hadde en romslig ring i enden. Dette var før karabinenes tid, og man måtte derfor binde tauet fast i ringen. Etter hvert ble ringer også plassert som permanente mellomforankringer. Da måtte klatreren binde seg ut, tre tauet gjennom ringen og så binde seg inn og fortsette klatringen.Ringboltene utviklet seg fra de første korte og spinkle eksemplarene til en 20 cm lang, 2 cm tykk bolt med en tykk ring på om lag 10 cm i diameter og 1 centimeter i godstykkelse. Bolten skulle bankes inn i et hull boret for hånd og foret med mykt blybånd som festemasse mellom bolten og fjellet. Bare en førstebestiger hadde rett – og etter senere regelendringer til dels plikt – til å plassere ringbolter. Alle repeterere av en rute må nøye seg med førstebestigerens bolter. Steinkvaliteten er relativt myk, og ble hevdet ikke å tåle vanlige bolter eller senere kiler og kamkiler av metall. De første 60 årene kunne ringbolter bare plasseres der man stod godt nok til å bruke en eller begge hender til å bore hullet og banke inn bolten. I 1965 tillot en regelendring at man kan henge i en slynge – festet i fjellet eller lagt rundt boret – mens man boret hullet. Dette åpnet for nye ruter med høyere vanskelighetsgrad. Fra 2001 ble himmelkrok tatt i bruk. Batteridrevet bormaskin gjør nå for tiden ofte jobben for håndboring, på led som ved rebolting på topptau.Karabinen ble brukt i Alpene tidlig på 1900-tallet, men ble først tatt i bruk på Elbsandstein i 1913. Den gav en betydelig impuls til klatreutviklingen der. Det var ikke lenger nødvendig å binde seg ut og inn av tauet i mange situasjoner. Men den viktigste gevinsten var at karabinen gjorde det mulig å benytte slynger over blokker/nabber eller tredd gjennom hull, samt tauknuteslynger kilt fast i riss, ikke bare som standplassforankringer, men også til mellomforankringer.Før karabinen kom ville et løpende tau gjennom en slyngemellomforankring kunne brenne denne over ved et fall. Med karabinen ble slynger og tauknuteslynger brukbare og viktige mellomforankringer. Vanlige slynger kan legges over mange overflateformer som flak, nabber, knotter o.l., samt tres gjennom sandur (hull). Knuteslynger kan plasseres i hånd- og fingerriss. Båndknuteslynger kan plasseres i enda smalere riss. På grunn av sandsteinens mange overflateformer kan knuteslynger også plasseres mellom nabber og i egnete hull. Det er utrolig hvilke ruter og vanskeligheter som kan sikres brukbart ved hjelp av slynger og knuter hvis man har øye og ferdigheter for det. Det er en utfordring og stor opplevelse å gjøre det selv! REGLER FOR PLASSERING AV RINGBOLTER Utdrag fra regler for plassering av ringbolter som mellomforankring og/eller standplass på en førstebestigning. Ved brudd på disse regler ble og kan fortsatt en førstebestigning underkjennes. (Tekst i parenteser er kommentarer fra denne artikkelens forfattere. Legg merke til hvordan regelutviklingen reflekterer en kamp mellom tradisjonsbeskyttere og regelryttere på den ene siden og aktive nyruteklatrere med sikringsbehov på den andre): Fram til 1950: Kun førstebestiger har rett til å plassere ringbolter. Alle ringbolter skal bores og slås mens man står eller holder seg fast i fjellet ved egen hjelp. Mer enn tre ringer på en (opp til 80 meters) rute er usportslig (og forbud). 1953: Å henge/sitte i en slynge mens man plasserer en ringbolt er dårlig stil (og forbudt). Antall bolter på en rute må i alle tilfeller minimeres. 1965: Det tillates å belaste slynger mens man plasserer en bolt. Avstanden mellom bolter må likevel (fortsatt) være minst 5 meter. 1968: Førstebestiger har rett til å plassere en ring for å sikre en vanskelig passasje. Han er forpliktet til det når et nødvendig hvilested ikke har tilstrekkelige gode, naturlige sikringsmuligheter. Minste avstand mellom to ringer er 5 meter. Når hullet bores, kan førstebestigeren belaste en slynge lagt over boret (og dermed henge på boret). 1984: Førstebestiger er ansvarlig for at ruta har tilstrekkelig sikring, og må når ingen tilfredsstillende naturlig sikringsmulighet nnes plassere en ring. Minste ringavstand er 5 meter. 1984: Minste avstand mellom to ringer er 3 meter, og summen av de to ringavstandene mellom tre etter hverandre følgende ringer må være minst 7,5 meter. 2001: Ringbolter kan plasseres mens førstebestiger henger/sitter i en himmelkrok. Minste ringavstand er 3 meter. Unntak fra denne minsteavstanden er i velbegrunnete tilfeller mulig. Likevel anbefales minst 5 meters avstand mellom to ringer.2009: Minste avstand mellom to ringer er 3 meter. Kan dette ikke overholdes må førstebestigningen avbrytes, og det må velbegrunnet søkes om tillatelse fra «Kommission Ethik und Regeln» før førstebestigningen ved godkjennelse senere kan gjenopptas. Den ideologiske og klatremessige lederen av Elbsandsteinsklatringen de første tiårene på 1900-tallet
var Rudolf Fehrmann. I 1908 utkom hans første klatrefører, basert på Schusters utkast, med 400 ruter på 200 tårn. I et opptrykk i 1913 definerte Fehrmann bindende klatreregler (visstnok verdens første) – som med mindre endringer fortsatt gjelder i dag. Hovedpoenget er at man skal friklatre ved hjelp av klippens og sandsteinens formasjoner og overflatestruktur, uten hjelpemidler. Unntaket er ringbolter som kan og blir belastet når de er mellomforankringer såvel som standplassikring. I tillegg er det lov å klatre på andre klatrere såfremt disse selv bare belaster fjellet eller hverandre. Dette kalles understøttelse, og resulterte før i tiden i menneskelige pyramider i flere etasjer – av og til på de mest vanvittige steder. Den vesttyske «rotpunkt»-normen (engelsk/amerikansk «redpoint») har redusert forekomsten av slike «menneskelige stiger». Men på noen få ruter er
de eneste vei forbi en blank passasje. Fehrmann forbød også kapping av håndtak og fotsteg, og enhver endring av klippens overflate. Inspeksjon av mulig nye ruter på rappell og øving på topptau var også uønsket. Man kan inspisere fra naboruter, andre tårn og fra terrenget med kikkert, men ikke på rapell ned en mulig rute. Førstebestigningen skal foregå fra bunn til topps på blikk. Usportslig topptauing på eksisterende ruter er fortsatt uønsket, og delvis rasjonalisert med at det skaper unødvendig slitasje på fjellet fra tauet. Men det er likevel langt fra uvanlig i dag.I 1923-utgaven av klatreføreren – med over 1000 ruter
på 400 tårn – anvendte Fehrmann for første gang den særegne saksiske vanskelighetsskalaen, med den gang
syv grader: I-VII. Grad syv ble etterhvert utvidet med a, b
og c for å få plass til nye vanskeligere ruter. I begynnelsen av 1970-årene gikk Bernd Arnold så vanskelige ruter at gradene VIId og VIIe midlertidig ble tatt i bruk. Da skalaen i 1980 ble åpnet i toppen med gradene VIII, IX og X, ble også disse fininndelt i a, b og c. Fehrmanns lukkete graderings- system hadde medført undergradering og sammenpressing av gradskalaen i toppen. Flere eldre ruter ble derfor løftet opp i gradene. Fehrmanns rute på Mönch i Rathen i 1904 ble opprinnelig gradert V, men står nå i VIIb! Under Dags første besøk i 2008 anbefalte Bernd Arnold ham å gå klassikeren Schusterweg på Falkenstein, først klatret i 1892. Dag var i tvil om han skulle «gidde» å gå en rute gradert så lavt som III, men ønsket minst av alt å trosse Bernd. Den tredimensjonale sandsteinsklatringen var engasjerende, og den historiske ruta gjorde et imponerende inntrykk. Og det finnes enda mer inntrykksfulle og imponerende ruter fra gamle dager på Elbsandstein – om du våger. 1920: Renger med taulag i øvre del av Ost- kante på Jungfer (VIIc), Schrammsteine. Foto: Hahn (arkiv Arnold) Sparsom sikring av en uvant type gjør klatringen spennende og engasjerende selv på vanskelighetsnivåer langt under ens prestasjonsgrense for sportsklatring. Mange gamle ruter er nærmest usikret og direkte skremmende. På den annen side finnes mange fine og relativt velsikrete ruter som byr på flotte og egenartete klatreopplevelser. Et eksempel er den mildt spektakulære Talwächter Ostweg (VI, norsk 5) i Rathen, en 40 meter høy svakt overhengende kant som først ble ledet i 1916. Ruta har to sikringsringer, hvorav en til standplass etter 15 meter. Resten er selvplasserte slynger og knuter. Men de sikringene er lette å finne og legge. Den bratte og luftige klatringen på store og positive grep gir mestringsfølelse. Men samtidig respekt for førstebestigerne. I hvertfall inntil Bernd fortalte at førstebestigeren, Erhard Renger, en pioner og ledende klatrer i sin tid, falt ned og ble drept i 1921 da han skulle soloere den beryktete Weinertwand (VIIa) fra 1912 på Vexierturm tvers over dalen. I løpet av få år krevde denne dårlig sikrete «klassikeren» flere dødsofre. Den ble opprinnelig ledet med bare tre standplassringbolter på
80 meter, men etter at karabiner ble tatt i bruk fant man opptil syv slyngesikringer til mellomforankringer. Relativt lett klatring på slappe grep og friksjonssteg kan i dag føles desperat med knutesikring mange meter under. Tenk da på førstebestigerne som nærmest soloerte rutene i sko med hampsåle!Mellomkrigstid og stagnasjonRisiko og mestring har vært sentrale verdier i hele Elbsandsteinsklatringens historie, og er det fortsatt. Det bidrar til flere dødsulykker hvert år. Men det skal sies at de fleste ulykker ikke har med de gammeldagse og risikoromantiske sikringsreglene å gjøre, men skyldes menneskelige feil, som f.eks fall fra toppen eller utfor hylle eller under rappell. Det er likevel viktig å velge passende ruter med hensyn til kombinasjonen av vanskelighet og sikringsmuligheter. Før sportsklatringens tid var det en selvfølge, men i dag opplever mange den sparsomme sikringen, risikoen og kalkforbudet som prestasjonshemmende, og frykter kanskje også et ubehagelig møte med egne svakheter. Elbsandsteinsklatringen dreier seg vel så mye om å mestre egen psyke som de klatretekniske og sikringsmessige utfordringene.etter 1. verdenskrig nådde vanskelighetsnivået (nåtidens) grad VIIIa eller norsk 6+ med Emanuel Strubich sin bestigning av Westkante på Wilder Kopf i 1918, og (nåtidens) grad VIIIb eller norsk 7- i 1921 med Oswald Kunis ́ Kuniskante på Rauschentorwächter og i 1922 med Hans Rosts Rostkante på Haupwiesenstein. 1. verdenskrig tynnet rekken av Elbsandsteinsklatrere kraftig, og på 1920-tallet stagnerte utviklingen i vanskelighetsgrad i hele 30 år. Videre utvikling ble hemmet av restriktive regler samt dårlig utstyr, og stilte store krav til klatreteknikk, fysikk og i særdeleshet god psyke over grensen til dumdristighet. Kanskje hadde 1. verdenskrig dempet iveren etter livsfarlig klatring og heroiske prestasjoner? MED DEN FORBUDTE KALK: Marius Lee Berg har med kalk i nødstilfelle på Klavier direkt (VIIc) på Daxenstein, Bielatal. Foto: Dag Kolsrud I stedet for videre utvikling i vanskelighet og grader i mellomkrigsårene skjedde heller en konsolidering av
de øvre vanskelighetsnivåene i form av mange nye harde ruter. Fritz Wiessner førstebesteg noen flotte
og vanskelige ruter før han utvandret til USA i 1929. Graderingssystemet som ble brukt den gang var
lukket, og bidro derfor kanskje ikke til at man oppfattet en stagnasjon i særlig grad? Midt på 1930-tallet gjenstod de tre «siste» problemene: Teufelturm Talseite, Schrammtorwächter Nordwand og Wilde Zinne Gemeinshaftsweg. Når disse en gang var klatret så man ikke for seg at videre utvikling i vanskelig klatring lenger var mulig. De nevnte rutene ble klatret i 1936 og i 1938. Alle er i dag gradert VIIIa-b. Pessimismen rundt den framtidige utviklingen skyldtes i stor grad at man synes man hadde klatret alle linjer som fulgte sikringsmulige formasjoner som kaminer, riss og diedre.Framveksten av Det Tredje Riket og deretter 2. verdenskrig bidro også til å dempet klatreaktiviteten, noe man kan lese i statistikken over årlig antall nye ruter, og antall repetisjoner slik de er nedfelt i loggbøkene som befinner seg i værsikre metalskrin på alle klatretårns topper. Disse ble institusjonalisert av det Sächsische Bergsteigerbund i 1911, og dokumenterer mye av klatrehistorien.Klatring i DDRFreden etter 2. verdenskrig gav håp om en ny start for Elbsandsteinsklatringen. Krigen hadde tatt mange liv blant klatrerne, men i 1946 fortsatte utviklingen der den stoppet opp før krigen. Førstebestiger av Schrammtorwächter Nordwand, Willy Häntzschel, ble en viktig overgangsfigur, ikke bare gjennom sin klatrevirksomhet, men også ved sin godlynte personlighet og sosiale vesen. Talentfulle
og dristige klatrere som Karlheinz Gonda, Harry Rost og Herbert Wünsche preget det første tiåret, og klatret nye, vanskelige og vakre ruter, som Meurerturm-Westwand, Dreifingerturm-Ostrisse og Rohnspitze-Dolch. I 1952 ledet Harry Rost Schwager-Talweg med innstegsklatring på en menneskepyramide. Ruten var den første som ble gradert VIIIc (norsk grad 7). Helt i fri er det to taulengder lange finger- til off-width-risset i dag gradert IXa, eller norsk 7+. Det tok jet-set klatreren Henry Barber – den gang ansett som verdens beste – to besøk i 1976 og 1978 før han klarte å lede ruta. Da hadde han bl.a. modige førstebestigningene av Butterballs 5.11 (på blikk) og Fish Crack 5.12 (i 2. forsøk etter et langt fall på eneste kile som kunne hindre at han gikk i bakken) i Yosemite på merittlista. Selv en 8a- sportsklatrer i dag kan bli ydmyk på Schwager Talweg. ELSANDSTEINKLATRINGENS REGLER Dagens regler for klatring på Elbsandstein i Tyskland er i all hovedsak uendret fra de første skriftlige regler fra 1913. (Tekst i parenteser er kommentarer fra denne artikkelens forfattere.) • Det er kun lov til å klatre på tårn med en veldefinert topp. Denne er definert ved å stikke minst 10 meter opp fra omgivelsene. Med et par spesielle og tilfeldige unntak er det ikke lov til å klatre på massivvegger.• Ruter skal klatres fra bunn til topp. Klatring med sikring ovenfra er ikke en gyldig bestigning, unntatt for annenmann. • Kun friklatring er tillatt. Teknisk klatring er forbudt.• Kalk og liknende friksjonfremmende hjelpemidler er ikke tillatt.• Kun ringbolter, slynger og knuteslynger er tillatte sikringsmidler. Kiler, kamkiler, himmelkroker og andre sikringsmidler av metall som kan skade fjellet er forbudt.• Man kan bare klatre barbeint eller med egnete klatresko som ikke skader fjellet (men det gjør de ved å brekke av kanter på lister og fottak, noe varsom barfotklatring ikke gjør)• Det er ikke lov å endre fjellets overflate, med unntak av å bore hull for sikringsring- bolter på en førstebestigning, samt ved rebolting godkjent etter saksbehandling av søknad.• En gyldig førstebestigning må skje fra bunn til topps, på blikk uten inspeksjon på topptau. Alle sikringspunkter må plasseres på led. (Se egen boks med regler for plassering av ringborebolter til standplassikring og mellomforankringer).• Det er ikke lov å plassere en ekstra sikringsbolt på en eksisterende rute uten at den er godkjent etter saksbehandling av søknad.• På førstebestigninger og repetisjoner kan man klatre på andre klatrere såfremt disse holder seg fast i fjellet kun ved egen hjelp uten å belaste klatre- eller sikringsutstyr. Den nye tyske staten skulle etter hvert komme til å prege også Elbsandsteinsklatringen. Det begynte med politiseringen av loggbøkene i metallskrin på tårntoppene. De nye loggbøkene hadde på første side trykt: «DDR, vårt hjem og våre berg er det som vi elsker og som vi til en hver tid vil forsvare». Det fortsatte med forbud mot borgerlige forbund som lokale klatreklubber, og innføring og autoritær styring av generelle bedriftssportsfelleskap. De ovennevnte Gonda, Rost og Wünsche forlot sammen med flere ledende klatrere DDR tidlig på 1950-tallet. I 1953 ble det innført en enhetlig sportsklassifisering etter sovjetisk forbilde. Dette brøt med den sachsiske klatretradisjonen og -kulturen, og i fire år boikottet klatrerne ordningen. Men fra 1957 lot flere klatrere seg innordne og flere ble «Meister des sports». Det lønte seg ikke å protestere.DDR-statens satsing på konkurranseidrett berørte
også klatresporten. På 50-tallet ble det gamle hamp-
tauet erstattet av syntetisk klatretau av Dederon, som
var sterkere, mer elastisk og dermed sikrere. I tillegg fikk man tau i flere dimensjoner som muliggjorde knutesikring til mellomforankring i smalere sprekker. Bedre sikring og tryggere klatring gav en sterk impuls til videre utvikling. Klatrerne våget seg ut på vegger og egger, og turte å gi seg i kast med vanskeligere klatring. Barbentklatringen i mange tiår etter krigen skyldes ikke bare mangel på egnete sko, men også at følsomhet og tåbruk gjorde det mulig å klatre vanskeligere. Kurt Richter, Günter Kalkenbrenner, Fritz Eske, Heinz Urban og Herbert Richter sørget fra midten av 1950-årene for at graden VIIIc ble bredt forankret i nær et dusin ruter som alle i dag hører til klassikerne. I 1965 gikk Fritz Eske Königshangel på Frienstein, den gang gradert VII+. Etter at gradsystemet ble åpnet i 1980 har ruta holdt graden IXa (7+). 1919: Strubich med taulag på nedre del av Ostkante på Jungfer (VIIc), Sch- rammsteine. Foto: Hahn (arkiv Arnold) Sist på 50-tallet tok Herbert Richter i bruk en sitteslynge som gjorde det mulig å hvile på ringboltene i stedet for å ha standplass der. Disse hvilene bidro til lengre taulengder og til å redusere bruken av «understøtte», dvs personer å klatre på. Husk at ringboltene ble satt på led mens man holdt
seg fast i fjellet ved egen hjelp. Etter å ha plassert bolten trengte man en hvil, og det var en viktig grunn til at man alltid tok standplass på hver bolt. Herbert Richter etablerte et alternativ, et lite skritt mot «rotpunkt»-standarden for friklatring.I 1967 falt Kurt Richter, Fritz Eske, Günter Warmuth og Günter Kalkenbrenner til sin død på Eigers nordvegg. Herbert Richter uttalte: «På Elbsandsteinsklippene synes nytursaktiviteten å ta sitt siste åndedrag. Ikke skyldes det de aktive; aldri før var flokken av eksperter så mange og dyktige. Nei, deres virketrang finner simpelthen ikke nytt land; åkeren er nypløyet, det er ingen ting mer å gjøre for den unge generasjonen.» Og den sportslige utviklingen stagnerte nok en gang. Men ikke for lenge. Det skulle en mann alene sørge for – over de neste 20 årene!Bernd Arnolds regjeringstid (1966-1986)Bernd Arnold (født i 1947) vokste opp i Hohnstein, en
liten landsby midt i Elbsandteinsområdet. Han begynte å klatre som barn. Ingen i familien klatret, men guttungen ble fasinert av klatrere han så da han streiftet rundt i skogen og blant klippene. Han kjente tidlig at han hadde et talent, og han utviklet raskt en lidenskaplig begeistring for klatresporten. Hans innsats var uvanlig stor og fokusert. I en alder av 19 år hadde han repetert alle de vanskeligste rutene, og var klar til å ta over den videre utviklingen av Elbsandsteinsklatringen.Bernd Arnolds talent passer godt med Elbsandsteins- klatringens natur. Han er litt under middels høy, lett og senesterk. I følge ham selv er han ikke så kraftfull, men heller en «smyger». Han klatrer metodisk, og kan stå lenge i enhver posisjon, noe leggmusklene reflekterer. Det er nyttige ferdigheter da enhver ny rute blir gått på blikk og måtte sikres med slynger og knuter og ringbolter boret
på led. Men tiden og utviklingen kom også Arnold i møte. Midt på 60-tallet tillot en regelendring at førstebestiger kan belaste eller henge i slynger og knuter mens han borer og plasserer en ringbolt. Det var en regelendring som endret klatresporten. Sammen med bedre sikringstau og tynnere tau- og knuteslynger muliggjorde det bedre sikring i brattere og vanskeligere vegger. Dit ville Arnold. Og med hjelp fra
to trofaste klatrepartnere og kompetente sikrere (ikke minst viktig) –Günter Lamm og Gisbert Ludewig – etablerte han et enormt antall nye og vanskelige(re) ruter i løpet av de neste tiårene. Det innebar også at han over en nesten tyve års periode alene innførte gradene IXa, IXb, IXc, Xa, Xb og Xc. Han førstebesteg over 500 ruter av grad VIII, over 350 ruter av grad IX og over 70 ruter av grad X! Og han håndboret og plasserte et firesifret antall ringbolter på led. Sjelden eller aldri har en klatrer dominert et klatreområde, en klatrestil og en klatreperiode som han gjorde. På 70-tallet var han verdens beste klippeklatrer – i følge den gang verdens beste vestlige klippeklatrer, Henry Barber. Han reiste verden rundt og repeterte de hardeste rutene og gikk nye enda hardere ruter. Bortsett fra på Elbsandstein. LOKALE HELTER: Helge Kramberger og Fabian Gutknecht-Stöhr på 2. taulengde av Gedenkweg 67 (IXc) på Schwarzes Horn, Schmilka. Foto: Uwe Horst Arnold fortsatte etterkrigstradisjonen med å klatre barbeint. Ikke på grunn av tradisjon eller normer, men fordi han syntes han klatret bedre uten sko, Øst-europeiske klatresko på 60-tallet utmerket seg neppe. Barbeintklatring er også mer skånsomt mot den til dels myke sandsteinen. Selv i dag klatrer han gjerne barbeint. Tærne kan brukes aktivtog uten sko føler man bedre hva man står på og hvor godt man står. For fotjamming i riss ble det brukt en lærmansjett som dekket ankelen og vristen på foten, men lot hælen og tærne være fri. Utover på 70- og særlig 80-tallet fikk flere klatrere tilgang på vestlig utstyr. Sitteselen fremmet overgangen til skobruk. En grunn var denne: Ved førstemannsfall i bratt terreng med bare brystsele grep klatreren tauet foran ansiktet og lot seg falle rett ned i loddlinja. I mindre bratt terreng resulterte det i skrubbsår eller verre. Sitteselen endret førstemannsfallet til en bue som i dag, der man faller i lufta og tar seg for mot veggen med føttene. Uten sko resulterte det ofte i brukne tær. Men hovedgrunnen er nok at de fleste opplever barbeintklatring som ubehagelig, vanskeligere og mer utsatt. Dog, barbeintklatring på Elbsandsteinen bør oppleves – kanskje som annenmann på en lett rute til å begynne med.Arnold ble en mester i kunsten å lede og sikre nye vanskelige ruter på blikk uten noe annen kjennskap til utfordringene enn det han på forhånd kunne se fra bakken, nabotårn og/eller naboruter. I bratt og vanskelig terreng kan sikringsproblematikken være større enn de bevegelsestekniske utfordringene. Med mulig førstemannsfall rett på hengende standplass i en ringbolt lever også sikreren farlig. Ikke sjelden gikk det like hardt utover ham. Med kryssforankring rundt kroppen og tauet løpende gjennom standplassbolten kunne han få et ublidt møte med fjellveggen. Men Arnold var snill mot sine sikrere og falt sjelden. En grunn kan være at han aldri valgte nye ruter å klatre ut fra vanskelighet, men bare ut fra logikk (den veggen må ha en rute) og estetikk (vakker linje). Naturlige linjer er synlige formasjoner som gjerne har naturlige sikringsmuligheter. Selv hevder han at få av hans ruter er farlige, men en moderne sportsklatrer vil kunne protestere. TRYGGHET PÅ ELBSANDSTEIN: Standplass på en ny ringbolt. Foto Dag Kolsrud I 1976 kom Fritz Wiessner, Elbsandsteinspioneren som
i mellomkrigstiden utvandret til USA, på et nytt besøk. Med seg hadde han to av Amerikas beste klatrere, Steve Wunsch og Henry Barber. De ble mektig imponert av sandsteinsrutenes kvaliteter og vanskeligheter, og av Bernd Arnolds ferdigheter spesielt. Og de imponerte østtyskerne med å klatre lengre taulengder, forbi ringer uten å henge på dem. «Hot Henry» hadde klatret de vanskeligste rutene over hele verden, og var således kompetent til å bedømme det globale nivået på Elbsandsteinsklatringen. Dommen var at Elbsandsteinklatringen opp til da hadde ligget langt foran resten av verden, men at utviklingen hadde stagnert. Verden utenfor DDR var i ferd med å ta igjen forspranget. Det ble ytterligere tydeliggjort da Kurt Albert og Wolfgang Güllich kom på flere besøk i slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene, og klatret flere av Arnolds vanskeligste ruter. Güllich friklatret i 1979 et svært vanskelig riss, og brukte både kiler og kalk på sin førstebestigning. Dermed ble bestigningen underkjent. Senere ledet Arnold den i godkjent stil, med tauknuter og uten kalk.Inspirert av Albert og Güllich klarte flere yngre Elbsandsteinsklatrere utover på 80-tallet å repetere flere av Bernd Arnolds «umenneskelig» vanskelige ruter. Det ble også gradvis tydeligere at Elbsandsteinklatringens gammeldagse regelverk i stor grad var etnosentrisk og ideologisk. Eldre klatrere kontrollerte den institusjonelle og byråkratiske siden av klatresporten. De var preget av fortiden, og utviste den største respekt for tradisjoner og regler, og liten medgjørlighet for den aktive generasjons behov og ønske om å kunne ta utviklingen videre. Dermed vernet de om en fortid og et tankesett samt en klatreteknologi
og sikringsmetodologi som ikke fremmer utvikling. Yngre og aktive klatrere opponerte mot det de oppfattet som en tvangstrøye, og det førte til regelbrudd og konflikter. Først i det små, men i større grad etter at Berlinmuren falt i 1989. 1982: Bernd Arnold på førstebestigning i av Odyssee (IXc) på Hoher Torstein, Schrammsteine. Foto: Arkiv Arnold I 1984 kom en annen prominent person på besøk til Elbsandsteinen. Den store leder, Kim Il-sung, evig president i Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea) lot seg begeistre av klatresporten, og deklamerte spontant at dette skulle de begynne med i Nord-Korea også! Året etter ble en delegasjon med Arnold i spissen sent til Nord-Korea. Men det viste seg ikke å være nok til å sette i gang en folkesport og realisere den store leders visjon.Sportsklatreimpulser og kulturkonflikterDe gode utenlandske klatrerne som besøkte Elbsandsteinsområdet på 70- og 80-tallet bidro til at flere av de beste øst-tyske klatrerne begynte å ta til seg vesttyskernes «rotpunkt»-standard, som ikke er mulig på førstebestigningen, men på repetisjonene. I dag kan en rute derfor stå med to grader i en fører hvis den er vanskelig
(og vedvarende), en grad for heng eller standplass på hver ring og en høyere grad hvis man klatrer en full taulengde uten å henge på ringer. «Rotpunkt»-prinsippet ville hatt liten mening i gamle dager fordi rutene hadde så få ringer. Men da det ble lov å henge i slynger når man boret muliggjorde det tettere sikring av vanskeligere klatring. Dermed var den nasjonale tradisjonen om å ta standplass på hver bolt i konflikt med den internasjonale utviklingen av «Rotpunkt»- prinsippet for friklatring.Yngre og sportsklatreinspirerte klatrere presset gradene
på 90-tallet. Etter hvert lot det seg ikke gjøre å bore nødvendige sikringsbolter på disse rutene hengende i slynger. Rutene manglet slyngefester. Noen begynte derfor å henge i metallkroker (Skyhook/himmelkrok) og bore. Mange ruter ble ikke gått fra bakken på blikk uten forundersøkelser. Øving på topptau forekom. Det var ikke alltid minst tre meter mellom ringboltene, ei heller minst tre meter på hver side til nærmeste naborute. Flere nye og hardere ruter ble derfor ikke godkjent av nyrutekomiteen, ettersom det ikke var foretatt slike regelendringer med 2/3 flertall. Først i 2001 var praksisen med boring fra metallkroker så vanlig at den regelendringen lot seg gjennomføre. Men de andre regelbruddene er fortsatt regelbrudd.I dag er topptauing på eksisterende ruter ikke uvanlig. I helgene drar mange familier ut på klatreutflukt. På noen populære klipper kommer det raskt opp topptau på fine og/ eller vanskelige ruter. Resten av dagen fungerer klippen åpenlyst som en klatregym. Det skjedde sjelden før. Den gradvise utskliingen har ført til at mindre dristige klatrere får prøve vanskeligere ruter, samt at også kjærester, ektefeller og barn får lyst og anledning til å klatre så mye de orker. 1939: Rudolf Stolle med understøtte (av en menneskelig pyramide) på Kesselturmerweg (VIIc) på Höllenhund West- kante, Rathen. Foto: Gorlt (arkiv Arnold) Klatreforbud på massivveggerMed tre unntak foregår all klatring på «tårn». Noen kan
se ut som massiver, men er klassifisert som tårn ved at høyeste punkt rager 10 meter over omgivelsene og ikke kan bestiges uten klyving. Klatring på massivvegger er forbudt. Den offisielle begrunnelsen er naturbeskyttelse, spesielt for hekkende fugler (som av unevnte grunner heller hekker i massivvegger enn på tårn). For den reelle grunnen må vi gå over 100 år tilbake i tid. Da klatringen begynte i området var det for å bestige topper, for å komme opp dit vanlige mennesker ikke kan komme. For å beholde denne eksklusiviteten ble klatring begrenset til tårn. Å klatre opp massivvegger for så å kunne møte vanlige mennesker som hadde gått en lettere vei opp ville bare svekke sportens maskulinitet og anseelse.Bernd Arnold og andre har i en årrekke arbeidet for at sportsklatring (med boring på rappell) tillates på noen få massivvegger, som et prøveprosjekt. Grunnen er enkel.
De eksisterende 20.000 rutene på vel 1100 tårn berører bare noen få prosent av all klatrebar bratt stein! Resten, mange og nitti prosent, er uberørte vegger. På massivvegger kan en moderne utvikling finne sted uten å komme i konflikt med tradisjonen, den saksiske klatreetikken og de historiske rutene. Tårnene representerer opprinnelsen og historien, mens veggene gir muligheter for framtiden. Vi ble imponerte over at tradisjonens store mester, Bernd Arnold som selv eksellerte under de gamle restriktive reglene, i et par tiår har vært en pådriver for reformer og sportsklatring.Selv sier han at han bare prøver å slå flere fluer i en smekk: Ivareta historien og de tradisjonelle verdiene, verne om tårnene og de klassiske rutene samt arbeide for at de yngre og kommende generasjoner av klatrere skal få liknende muligheter som han selv fikk til å gå nye ruter og forme sin egen klatring. SANDSTEIN: Utsikt mot Lokomotive og andre klipper i Rathen. Foto: Dag Kolsrud I øyeblikket er det store spenninger mellom aktive, gode og hovedsakelig yngre klatrere og de i all hovedsak gammeldagse klatrereglene på Elbsandstein, forvaltet av mindre aktive, ikke lenger så gode og hovedsakelig eldre mannlige klatrere. Hva framtiden er for Elbsandsteinsklatringen er ikke lett å si. Det er vanskelig
å tenke seg at klatrebare massivvegger med et potensial
for flere titusener nye ruter i et velbefolket område skal forbeholdes noen hekkende fugler. Men for alle lesere av denne artikkelen er denne problemstillingen irrelevant. Det er klassikerne som kaller, det er på dem du vil kunne få nye klatreopplevelser som er annerledes alt du har opplevd før.