Det mener tidligere toppklatrer Martine Limstrand som har skrevet masteroppgave ved Nord universitet om hvordan kroppsidealet påvirker utøvernes mulighet til å utvikle seg på en sunn og trygg måte.
Eller en bærekraftig utøverutvikling, som hun beskriver det som i oppgaven sin som er del av et større forskningsprosjekt om ledelse, samskapning og bærekraft i norske organisasjoner.
– De som skrur rutene har mye makt til å påvirke hvordan kroppene til utøverne bør se ut, altså hvilke evner som er viktig i konkurranse. Det vil også påvirke treningssituasjonen, sier Martine Limstrand.
Godt tiltak
I intervju med informanter fra både bredde- og toppidretten om hvilket forhold klatrere har til kroppsidealet og egen kropp har akkurat dette tiltaket med å endre rutesetting blitt dratt fram som spesielt viktig.
– Det blir litt som med løypeprofiler i langrenn, hvordan rutene er skrudd påvirker hvilken kropp som er ideell for å prestere. En lang klatrerute med mange små tak favoriserer en lett kropp, mens dynamiske ruter hvor det eksempelvis må hoppes krever eksplosivitet og en annen kropp, forklarer Limstrand.
På dette området ser Limstrand tendenser til en positiv utvikling, sammenlignet med da hun selv var aktiv i konkurranser.
– Det har blitt flere ruter som krever teknikk og eksplosivitet, og det gjør at det blir en større fordel å være sterk heller enn tynn. Det er positivt.
Også bra for publikum
Men i undersøkelsen til Limstrand kommer det fram at man opplever at utviklingen har vært tydeligst på herresiden.
– Det kreves gjerne mer eksplosivitet i herreklassen enn dameklassen, men mer dynamiske flytt og hopp er blitt vanligere også hos damene. Det har også stor publikumseffekt, siden det er morsomt å se på, sier Limstrand.
Sammenligner
Selv om informantene i undersøkelsen har vidt forskjellige utgangspunkt og ulike mål for klatringen, har de en ting felles:
– Alle snakker om en mager men muskuløs kropp, og uavhengig om man klatrer sekser-ruter eller nier-ruter så sammenligner man seg selv med kroppsidealet, sier Limstrand.
– Og mange føler seg tunge.
Ifølge Limstrand påvirker kroppsidealet for mange måten de ser på egen kropp.
– Det er interessant at også de som ikke må ha idealkroppen fordi de ikke konkurrerer, likevel sammenligner seg med idealet, sier Limstrand.
– Er funnene overraskende på deg?
– At kroppsidealet har et stort fokus er ikke overraskende, men det er overraskende hvor tydelig det kom fram i undersøkelsen at samtlige deltakere sammenligner seg med kroppsidealet, sier Limstrand.
VARIASJON: – En lang klatrerute med mange små tak favoriserer en lett kropp, mens dynamiske ruter hvor det eksempelvis må hoppes krever eksplosivitet og en annen kropp, sier Martine Limstrand. Foto: Privat
Uvant å prate
Hun har i arbeidet sitt opplevd stor åpenhet om temaet, men når man går over til å snakke om hvordan utøvernes jobber for å holde egen vekt nede er det vanskeligere.
– Utøverne nølte mye mer når de skulle snakke om hvordan de selv prøver å oppnå idealet, det var uvant for dem, sier Limstrand.
Hun blir fortalt av informantene sine at man rett og slett ikke prater om at man går ned i vekt eller følger et spesifikt kosthold.
– Det er litt overraskende at det framstår såpass tabubelagt å snakke om det, når man er så åpen om hva som er idealet, sier Limstrand.
Lite oppfølging
Det at hun selv er del av klatremiljøet og at mange av informantene visste hvem hun var, eller at de kjente noen hun kjente, tror hun gjorde det lettere å få dem til å åpne seg.
– Likevel var de veldig nølende om hva de gjør for å nå idealkroppen, og flere ga uttrykk for at de ikke hadde pratet om det før. Men på slutten av intervjuene kom det fram at de synes det er fint å prate om det, sier Limstrand.
For henne er det mest overraskende at det heller ikke blant toppidrettsutøvere er vanlig med en oppfølging på dette området.
– Det overrasker meg når toppidrettsutøvere forteller dette, jeg hadde trodd de ville ha mer oppfølging på denne type ting, sier Limstrand.
Idealer på kollisjonskurs
I undersøkelsen gikk Limstrand aldri direkte inn på eventuelle diagnoser som for eksempel spiseforstyrrelser, men det kommer fram at mange kontrollerer kostholdet og tenker mye på hva de spiser.
– Jeg tror forholdet til eget kroppsbilde er viktigere enn å snakke om diagnoser. Spesielt for jenter som vil prestere, der samsvarte ikke kroppsidealet i klatring med kroppsidealet ellers i samfunnet, fordi de blir så muskuløse av klatringen, sier Limstrand.
For guttenes del samsvarer derimot kroppsidealet i klatring i stor grad med kroppsidealet ellers i samfunnet.
– Det viste seg ved at de mannlige informantene hadde et mye bedre kroppsbilde enn jentene, sier Limstrand.
Ønsker seg en kropp
Det viser seg også at utøverne heller sammenligner sin kropp med utøvere som presterer godt, heller enn å sammenligne prestasjonene i seg selv.
– Det var spesielt tydelig blant dem som konkurrerte, at de ønsker seg kroppen til en annen utøver som gjør det bra, sier Limstrand.
BMI-regulering fungerer dårlig
I undersøkelsen ser altså Limstrand også på hva som er effektive tiltak og strategier for å bidra til mindre kroppspress. Der rutesetting lykkes, er det andre forsøkte tiltak som fungerer dårligere.
– BMI-regulering er et tiltak som fungerer dårlig, blant annet fordi det ikke er noen store konsekvenser for dem som ikke følge reglene. Forbundet får bare et brev om dette, og det er mulig å ha legeerklæring på BMI selv om den etter reglene er for lav, sier Limstrand.
Selv om det er noen år siden hun ga seg som konkurranseutøver opplever hun at undersøkelsen viser at mange av de samme problemstillingene er aktuelle også i dag.
– Idealet var det samme og jeg opplevde også at man pratet lite om vekt og kosthold, selv om alle vet at det er viktig for prestasjonene, sier Limstrand.
Trenere er viktig
Hun tror ikke at dette er en utfordring som er unik for klatresporten, men tror at man i eksempelvis vektklasseidretter er mer åpen om at man går ned i vekt før konkurranse.
– Ingen snakker om “deffing” (å gå ned i vekt) selv om mange gjør det før konkurranser, sier Limstrand.
Av andre tiltak for å forebygge et destruktivt forhold til egen kropp har foredrag vist seg å ha kortvarig effekt, mens det å ha en trener som er bevisst på dette og snakker om temaet er viktigere.
– Over tid er det mer positivt for utøveren at man har et nært og åpent forhold med en trener som har kompetanse på området og snakker om det, sier Limstrand.
Vil ha mer kompetanse
Likevel er ikke en slik trener-utøver-relasjon vanlig.
– Men for de utøverne som har trenere som prater om dette, var det tydelig at de var mer reflektert forhold til egen vekt og kosthold opp mot idretten, sier Limstrand.
Blant trenerne hun snakket med, kommer det fram at mange vil ha mer kunnskap om dette.
– Det var tydelig at trenerne ønsker mer kompetanse om dette, og at de syns det er en vanskelig balansegang; de vil ikke “trigge” noe som ikke er et problem, samtidig som de vil snakke om det slik at spesielt ikke unge utøvere søker informasjon andre steder.
Bør inn i utdanningen
Limstrand mener dette bør få et større fokus i trenerutdanningen og blant trenere.
– Trenere bør ha mer kurs på hvordan de prater om kosthold, vekt og prestasjon. Spesielt med unge utøvere som er sårbar for å ta til seg alle typer informasjon.
Nå jobber Limstrand på et talentstipend for Nord universitet for å jobbe fram en skisse til en doktorgradsavhandling. En av tingene hun vurderer å se nærmere på er rutesettingens rolle i sporten.
– Rutesetting er superviktig og det hadde vært interessant å snakke med rutesettere, det har jeg ikke gjort i masteroppgaven. Jeg lurer på om de er klar over hvor mye makt de har over idealkroppen i idretten, og om de har et bevisst forhold til dette ville vært interessant å vite mer om, sier Martine Limstrand.
